Skriv ut siden

Samlingsgjerning

Intervju Av Gustav S. Borgersen (28.05.2015 13:30 | Sist endret: 28.05.2015 18:34)

Gjennom hele sommeren, 1.4.45.36med åpning den 4. juni, vil begge etasjer i Trondheim Kunstmuseums avdeling i Bispegata vise utstillingen ”Collection”, en samlingsutstilling iscenesatt av Martin Tebus. I motsetning til tidligere, hvor de største samtidskunstmarkeringene ble lagt til sommeren, er det denne gangen laget en omfattende samlingsutstilling, som allerede var i emning da ArtScene Trondheim intervjuet den da nyansatte direktøren Johan Börjesson i august i fjor:

Jeg synes det er helt feil, slik det har vært de seneste årene, å planlegge de helt store tematiske samtidskunstutstillingene til sommeren. På den tiden av året er det lokale publikummet borte. Forestillingen om at Trondheim blir kontinental om sommeren, er nok litt mer ønsketenkning enn et faktum, uttalte han da.


Da ArtScene Trondheim nå besøker museet to uker før åpning, er samtlige rom fylt av hundrevis av verker.

Dette er, meg bekjent, blitt den største visningen av Trondheim Kunstmuseums samling noensinne, sier Börjesson:

Jeg tenkte tidlig på Martin [Tebus] da jeg hadde bestemt meg for å gjøre en større samlingsutstilling. Han har gjort lignende prosjekter før, og han har en Aby Warburg-aktig interesse for linjer og linker på tvers av kunsthistoriske og tidsmessige perioder, kategorier og teknikker.

Siden i fjor sommer har den Stockholm-situerte kunstneren besøkt samlingen flere ganger, og museet har vært i en kontinuerlig dialog med ham, særlig ved å sende ham fotodokumentasjon og gamle kataloger.

Det dokumentariske materialet museet hadde å tilby, var hovedsakelig sort/hvite fotodokumentasjoner løftet fra katalogene fra 1955 og 1987, samt katalogen over K.B. Eik-Nes’ samling. Martin begynte tidlig i prosessen å håndkolorere disse miniatyrbildene, rimelig nøyaktig etter hvilke fargenyanser originalene hadde, fortsetter Börjesson.

-----

021_webTil sammen har kunstneren slik skapt 273 originalverk, inndelt i 18 grupper, like mange som antallet utstillingsrom i museet. Disse vises på like mange innrammede plansjer, samlet i ett rom. ”På en litt skrudd måte kan man faktisk se disse bildene som en slags oppdatering av dokumentasjonen av samlingene”, sier Tebus.

AST: Opplever du dette – nå som vi går rundt omkring blant de faktiske verkene i det faktiske rommet du hadde i tankene da du satt i Stockholm og planla det – som en samlingsutstilling som du har kuratert, eller som en Martin Tebus-utstilling der verker fra museets samling virker som byggesteiner?

M.T.: Det er nok litt begge deler. Jeg tenkte først å bare kuratere. I de 18 rommene der samlingen faktisk blir presentert, er jeg kurator. I det første rommet, der 18 samlebilder med mine håndkolorerte bilder er limt opp innenfor en kategori, er jeg billedkunstner som viser egen produksjon, som riktignok er tuftet på samlingen.

AST: Er dette rommet, plassert til venstre for inngangspartiet, ment å fungere som en slags indeks?

M.T.: Ja, det kan du nok si. Det er et resultat av at jeg på samme tid har virket som agerende kunstkonsument, som gjorde samlingen til min egen, som amatørkurator som prøvde å finne røde tråder, og ikke minst som kunstner som skapte en helt ny samling, nå av miniatyrmalerier.

AST: Da jeg intervjuet Börjesson for et knapt år siden, sa han at du kanskje skulle rekreere stjålne eller forsvunne verk fra samlingen. Dette er jo allerede gjort i fjor da Ane Mette Hol hadde sin «I Samlingen-utstilling» og tegnet fotodokumentasjonen av de forsvunne verkene. I ditt statement nevner du også at du er inspirert av Aby Warburgs sagnomsuste Mnemosyne Atlas. Dette var jo nettopp utgangspunkt for museets utstilling med Mai Hofstad Gunnes nå i vår. Det er jo noen interessante likheter, her…

M.T.: Ja, dette er faktisk bare tilfeldigheter! Det høres litt utrolig ut kanskje, men det er sant. Ane Mette jobbet antageligvis med stjålne verk fordi det finnes et kapittel om dem i Trondheim Kunstmuseums katalog fra 1987. Jeg refererer til de oppslagene som hun tegnet av. Samme tittel inspirerte også meg til å jobbe med dette, helt uten å vite at Ane Mette hadde gjort det allerede. Men jeg gikk fort bort fra tanken da jeg hørte at hun hadde gjort det samme. Når det gjelder Warburg ante jeg ingenting om at Mai Hofstad Gunnes også var inspirert av ham. Jeg har vært inspirert av ham og hans Mnemosyne Atlas siden jeg bodde og arbeidet i London i 2008, så dette er ikke å regne som en ”ny inspirasjonskilde” for mitt vedkommende. Jeg var allerede da interessert i tanken om en gang å kunne realisere slike plansjer i full skala. Utstillingene på museet med Hol og Gunnes var uansett planlagt før Johan Börjessons ansettelse. Men jeg kan jo være litt enig og synes at det er interessant at tankegangen er såpass lik som i dette tilfellet, til tross for de klare forskjellene mellom denne utstillingen og de to foregående.

AST: Ditt kunstneriske virke har, i hvert fall tidligere, kunnet karakteriseres som en slags historical re-enactment. Du skriver blant annet på din nettside at en slik praksis kan være med på å avsløre, eller i hvert fall belyse, hvordan historien blir presentert for og blir en del av samtidens (selv)bevissthet, og hvordan historien stadig omskrives, som ledd i politiske spill.

M.T.: Jeg vil nok si at innslaget av re-enactment er mindre i dette tilfellet enn det har vært tidligere i mitt kunstnerskap.

AST: …men vil du likevel si at du gjennom utforskningen denne gang har avslørt noe?

M.T.: Da blir det et mer personlig spørsmål, et som jeg antageligvis ikke kan eller vil svare på, all den tid jeg for eksempel ikke har kunnskap om hvilke kunstverk i samlingen som er innkjøpt eller som finnes der som et resultat av en donasjon.

010_webAST: Det finnes haugevis av verker som lokalpublikummet kjenner igjen her, som også har blitt godt eksponert de seneste årene, både gjennom I Samlingen-hengingene og i andre sammenhenger – som E. Munchs ”Portrett av doktor Ludvig Meyer” (1892), P. Balkes kystmotiver, C. Wankels ”Maleri” (1925), P. Kroghs ”Granaten” (1916), G. Jacobsens ”Haren” (1922) etc. etc. – mange arbeider som også er godt kjent utenfor Nordens grenser. Det er riktignok en mengde verker her som ikke er blitt vist på mange tiår – kanskje i særlig grad grafikk og skisser, som samlingen i stor grad består av – eller som kanskje aldri er blitt stilt ut. Har du stiftet kjennskap med noen interessante kunstnerskap som du ikke kjente fra før og som har fått en særlig plass?

M.T.: Ja. Hans Ryggen (1894 – 1956) er blitt en klar favoritt hos meg, en kunstner jeg ikke visste om fra før av. Samtidig var det flott å kunne jobbe med bilder av en gammel favoritt, Nikolai Astrup (1880 – 1928).

AST: Utstillingen som et hele kan ikke sies å være en historisk henging i ordets rette forstand i og med at vi her ser en total nedbrytning av tidsmessige, stilistiske og geografiske kategoriseringer. I den ene gangen – som har fått tittelen «Full Moon in Motion» – har du arrangert, fra start til slutt, bilder med fullmåner etter hvor den er plassert på motivets himmel. I stigende halvsirkelbevegelse fra nederst i venstre hjørne på første bilde til nederst i høyre hjørne på siste bilde. Dette virker som en ganske så bokstavelig visuell kommunikasjon. Etablerte du kategoriene først, for deretter å begynne å plukke ut verker, eller samlet du en rekke favoritter til å begynne med, for så å dele dem inn i kategorier?

M.T.: Mange av kategoriene er ganske banale, i grunnen. Kategorien «Cow Parade», for eksempel – som spiller på det glorete kunstevenementet som årlig foregår i forskjellige byer omkring i verden – samler godt over hundre år gamle malerier, som på ingen måte er ment humoristiske eller underholdende. Mange av kategoriene spiller på forskjellige kulturelle og populærkulturelle fenomener og titler, som for eksempel «Modern Times», som spiller på Chaplin-komedien fra 1936, og «Year of the Horse», som i følge den kinesiske kalenderen var året 2014, året da jeg satte utstillingen sammen. Selve utformingen av kategoriene har nok foregått ganske så dialektisk: Jeg fikk litt informasjon og dokumentasjon og begynte å skape meg noen kladder som jeg jobbet videre med, fant nye verker, så nye sammenhenger – både visuelle og tematiske – og slik har utstillingen som et hele formet seg over en periode på drøyt ett år.

-------

Flere steder sidestilles verker av svært forskjellig økonomisk og samlingsmessig verdi. Et landskapsmaleri signert Pierre Bonnard – ”Dette må være en av museets mest verdifulle verker!”, kommenterer Tebus da vi passerte det – plasseres eksempelvis midt i en sky av landskapsstudier med lignende koloritt som verker av mer ukjente lokale malere. Effekten er at storheten som følger med en ”ekte Bonnard”, devalueres. "Collection" inneholder over fem hundre arbeider. Presentasjonen er umiddelbart overveldende og virker ganske sprikende hva gjelder intellektuell ambisjon. Både kunstneren og direktøren later til å være enige i at dette er karakteristikker som gjenspeiler samlingen i sin nåværende tilstand.

M.T.: Ved et besøk i museets magasin, der samlingen oppbevares, er opplevelsen litt den samme. Enkelte av magasinene gir inntrykk av velorganiserte arkiver, andre mer som gamle kjellerboder. Og dette ser ikke ut til å stå i samsvar med de ulike gjenstandenes verdier; at de mer verdifulle verkene kanskje burde oppbevares under oversiktlige forhold, og de mindre verdifulle under mer uformelle. Dette er altså ikke tilfellet, men uryddigheten er ganske så inspirerende.

Også i sitt katalogforord skriver Johan Börjesson at Trondheim Kunstmuseums samling tross alt er et resultat av mange tilfeldigheter og forskjeller i ambisjon og strategi – samtidig som han hinter mot at en standard historisk henging ikke nødvendigvis er det mest interessante grepet for å vise samlingen i 2015:

Opptil flere innkjøpsplaner, donasjoner, lykketreff og feilgrep ligger til grunn, og utgjør samlingens karakter, eller personlighet om du vil. Hvilken betydning samlingen har, avhenger ikke bare av økonomiske midler, men i stor grad også av forutseenhet, teft og flaks hos de personene som har vært med på å utvikle samlingen over årenes løp. […] En standard kronologisk presentasjon, med fokus på visse sjangere eller kunstneriske bevegelser, for eksempel, fremhever enkelte verker og stiller andre i skyggen. Visuelle likheter eller historisk nærhet til andre verker kan medføre at noen av dem ved en tilfeldighet blir følgesvenner til andre verker. Og så videre.

AST: Ditt bidrag er den første store samlingspresentasjonen under Börjesson, en direktør som overfor ArtScene Trondheim tidligere har understreket betydningen av en langsiktighet i planleggingen, også med tanke på samlingsforvaltning. Noen tanker om ditt bidrag i denne sammenheng?

M.T.: Kartongene med håndkolorerte miniatyrer er blitt til nye originalverk. Jeg har i første omgang et slags håp om at museet skal kjøpe mitt verk – altså håndkoloreringene. Til en viss grad kan jeg til og med tenke meg å donere noen av arbeidene. Og jeg kan absolutt se for meg at mine sammensetninger – altså de håndkolorerte miniatyrene – kan fungere som inspirasjon til tematiske utstillinger i fremtiden. Min arbeidsmetode kan forhåpentligvis inspirere museet til å kuratere på et mer lekfullt vis når det gjelder samlingen, noe som for min del ikke er eller bør betraktes som en ”hellig ku”, om du skjønner hva jeg sikter til. Det er en samling bilder og objekter som tåler å arbeides med som fargene på en palett.

Martin Tebus, Collection
4. juni - 30. august 2015
Trondheim Kunstmuseum



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed