Skriv ut siden

Nøyaktighetens pris

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (19.10.2013 09:02 | Sist endret: 27.10.2013 19:00)

I forlengelsen av den drøyt et halvår lange promoteringen av denne utstillingen er det med en viss forventning man går den første versjonen av Lorck Schive Kunstprisutstilling i møte, der altså Marianne Heier, Tina Jonsbu, Lene Berg og Knut Åsdam er de nominerte. Umiddelbart kan man konstaterere at nominasjons- og konkurransestemningen som har preget deler av forhåndsomtalen, ikke kommer nevneverdig til uttrykk i utstillingen.

I Trondheim Kunstmuseums finstue ligger en smadret ALK_9592xMoelvenbrakke under lyden av en innbydende og behersket kvinnestemme. I det som tidligere har vært den litt anonyme gangen mellom midtrommet og østfløyen, går man for anledningen inn i en rekonstruert, svart container hvori et filmverk er projisert på et tosidig lerret. Om man entrer fra resepsjonsområdet, ser man filmen speilvendt med to kryssende stålgjerder mellom en selv og lerretet. I et annet rom projiseres en film som i all hovedsak viser, spoler og zoomer seg rundt i et hotellrom der et ungt par og en eldre mann fomler rundt omkring mens det klemmes og krangles, skåles og skråles, danses og gråtes. Den andre enden av østfløyen preges av en nesten vibrerende stillhet der rommene er spekket med innrammede abstrakte tegninger, utelukkende bygget opp av pedantisk plasserte punkter med varierende tetthet. I studiet av disse stumme skyformasjonene står man plassert i ekkoet av de tre øvrige bidragene.

Det som samlet får karakter av en noe løselig gruppeutstilling, får etterhånden preg av en langt strammere og synergistisk verkskonstellasjon, der hvert enkelt bidrag på forskjellig vis later til å være fiksert i nøyaktighetens skarpe fokus.

På åpningsdagen trakk Marianne Heier folk med sin ALK_9445xperformance ”Kjære venner” – en kjærlig og inderlig opplesning av en Siv Jensen-tale som blant annet ramser opp alt som er galt med den såkalte (rødgrønne) ’norske modellen’. Det er i ettertid interessant å registrere at talen, som på åpningsdagen ble fremført av kunstneren selv, stående oppå den knuste brakka, oppleves annerledes og bedre som lydinstallasjon enn som performance. De fremmøtte på vernissagen gav inntrykk av å more seg ettertenksomt og i fellesskap over stikket mot Fremskrittspartiet – å kalle det et takknemlig publikum er nok ikke langt unna sannheten. Men nettopp fordi stuntets poeng fremsto som soleklart allerede etter noen minutter, ble talen mindre pirrende underveis. Derimot gir talen full uttelling som innlest og avspilt tekst. Den myke monologen – med sitt, i kontrast, hissig belærende innhold – inngår i et samspill som ikke var like tilstede i performancen. Å se Moelvenbrakken – huset som dukker opp hvor enn landet skal bygges – ligge knust i det hvite utstillingsrommet mens argumenter for den norske modellens kollaps ramses opp av en kroppsløs stemme, fungerer som presist justerte og gjensidig forsterkende elementer i en helhet så konkret at man blir fristet til å konkludere, med en viss ironi, at deler av den norske modellen så visst ligger brakk.

ALK_9600xDer arkitektur og direkte politiske kommentarer fremsettes i et presist og noe ironisk uttrykk hos Heier, brukes en liknende industriell arkitektur som referensielt rammeverk hos Knut Åsdam, men her er tonen ambulerende og den politiske kommentaren skjult i lag av lummer ambivalens – kanskje med enda større effekt. Filmen som vises i den nevnte bølgeblikkcontaineren, er på uttrykkssiden prosaisk og repetativ idet arbeiderne på en bensinstasjon filmes mens de utfører arbeidsdagens gjøremål. På innholdssiden er den derimot svært forstemmende. Etter hvert som man følger den tilsynelatende likeglade og noe tiltaksløse jenta som må kunne kalles filmens protagonist, blir man i økende grad oppmerksom på handlingsmønstre som gjentas i arkitektonisk kalde og kommersialiserte omgivelser: Glimtvis tordner det fra lydsporet idet trafikk, bilvask og oljepumper dominerer bildet – det ligger en trykkende uro under den grå overflaten. Filmen er titulert ”Egress” (som altså angir en utgang, i motsetning til ingressens inngang), og dette gjør verken den totale stemningen roligere eller avslutningsscenen mindre desperat. Å se filmen innkapslet i containerestetikk er en pedantisk triumf da verkets visuelle, så vel som auditive, side her blir løftet opp på et sjeldent helhetlig nivå.

ALK_9540xDe åpenbart enten sosialkritiske, politisk ladete eller ironiserende og ikke minst støyende verkene til de øvrige nominerte, trykker på fra alle kanter når man trer inn i Tina Jonsbus seksjon. Denne består utelukkende av stumme formasjoner, bygget opp av tusenvis av tusjpunkter på millimeterpapir med forskjellig farge og form. Stramheten i opphenget, insisteringen i punkttettheten og sammenstillingene av de duse kolorittflatene fremtrer smakfullt dempet på avstand, men utmattende fascinerende på nært hold. Det voluminøse verket ”37.5” fungerer som en konkretisering av en kommunal arbeidsuke, samtidig som man her blir effektfullt konfrontert med teknikk ikke bare metode, men også som kommentar. I denne utstillingssammenhengen – som ellers verken kan beskrives som dekorativ eller beskjeden – oppleves Jonsbu som den stilleste stemmen. Dette er bidraget som har den korteste veien mellom uttrykks- og innholdssiden. Det er nok ikke uten grunn at hun her nærmest er plassert som en demper mellom de tre øvrige bidragene.

Der Jonsbus verker går fra oversiktlig til pirrende, ALK_9506xoppleves Lene Bergs film ”Ung Løs Gris” (2013) umiddelbart som kaotisk, men denne vokser seg gradvis til en mektig totalopplevelse der bildenes samspill med lydsporet maner frem en temporal kollaps. Verket utfolder seg etter hvert som man blir matet med stadig mer informasjon om hva som egentlig hender og hva som egentlig har hendt. Etter hvert som minuttene går, forsterkes dessuten inntrykket av hvor presist og retorisk filmen er klippet og presentert fra begynnelse til slutt. Verkets maktpolitiske undertone kommer aldri opp til overflaten, men ligger gjemt i tomrommene mellom informasjonen vi blir servert.

Kunstprispreget ved Lorck Schive Kunstprisutstilling ligger ikke så mye i presentasjonen som i det gjennomgående høye nivået i alle ledd, fra idé til realisering. Ikke noe sted har det her vært plass til unøyaktighet eller unødvendigheter. Et forsøk på å problematisere (markedsliberalistiske) sider ved nettopp å ha en slik kunstpris i Norge er i og for seg relevant, men synes unødvendig all den tid det profesjonelle kunstfeltet – også utenfor en så tydelig uttalt konkurransesfære – preges av slike prinsipper. Årets bidragsytere treffer så nøyaktig når de sparker, og forskyver så eksakt når de forvirrer. Idet prisen i november deles ut til én av de fire, vil avgjørelsen åkkesom bære bud om den gjennomtenkte og bearbeidete nøyaktighetens lønn.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed