Skriv ut siden

Utsatt inntil videre

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (18.05.2011 17:35 | Sist endret: 04.01.2012 22:19)


In short, our times can be characterized as none other than Stalin characterized the atom bomb: not for those with weak nerves.
Slavoj Zizek, mai 2011


Samtidig med at
Andenæs-Morten-Public-grounds-2011-570x375fagorganisasjonen Norske Billedkunstnere (NBK) forbereder sitt landsmøte og kunstakademiene i Norge utdanner sine kull med årets masterstudenter under fredelige rammer, pågår en opprustning av en europeisk student- og 'prekære' arbeidere bevegelse. Tverrfaglige interessegrupper demonstrerer i eksempelvis Toronto (Can), København, Madrid, Paris, London, Middelsex, Wisconsin (US) eller Santiago (Chile).

En opptrapping av reaksjoner, organisering av motstand og arbeidere som tverrstatlig maner til økt bevissthet er en reaksjon på en rådende utdanningspolitikk som utdanner folk til arbeidsledighet, og en sterk mistro til nedskjæringer og kutt i kultursektoren i demokratiske land verden over. Det begrunnes med slagord som We Are your Crises! og Common Knowledge Against Financial Capitalism. - Er arbeidsforholdene hos kunstnere i verdens beste sosialdemokrati ett unntak?

Aksjonene er en proaktiv respons på at markedet brukes som mal på alle samfunnsfunksjoner og at akademia har gått fra å være mulighetens rom, hvor påkostede studier garanterer en sosialøkonomisk klassereise, til at gjennomført høyere utdannelse resulterer i gjeld i "Statens innkrevingssentral" og usikre arbeidsforhold. Samtidig med en managementforståelse av kunsten som næring, og det offentliges avautonomisering av universitetene, har ett økonomisk krakk i vår nære historie, - hvor banker og hele stater på randen av konkurs har måttet tigge om tverrstatlige finansielle støttepakker - ført til at storsamfunnet befinner seg i en uavklart, akutt situasjon. Ettervirkningene av den globale finanskrisen har ført til en forsterket mistillit til europeiske regjeringer sin håndtering av ens arbeidere innenfor den kognitive kapitalismen, med spekulativ byråkratisering og kontroll.

Progressive Government

Sosialdemokratiet er som Coca Cola; The Real Ting!
Jens Stoltenberg under konferansen Progressive Government, Oslo, 12 mai 2011.

cocacolacoloursLGUnder konferansen Progressive Government arrangert av Policy Network var 200 politikere, akademikere og tenkere fra sentrum-venstre i hele verden samlet i Oslo for å diskutere framtida for sosialdemokratiet. For å finne den beste metaforen for suksessen sosialdemokratiet må Stoltenberg på mindre sofistikert vis, gjenkjenne merkevaren Norge i det globale varemerkeikonet Coca Cola. Dermed klarer Arbeiderpartiet helt på egen hånd å sette fingeren på et samfunnsmessig problem omtalt som krisen i resten av Europa: En markedsstyrt politikk og sameksistens mellom neoliberalismen og sosialdemokratiet. Neoliberaldemokratiet, demokratur, eller Zombie Europa for å bruke Zizek sin beskrivelse.


Tredve timers arbeidsdag, overbyråkratiserte kontroller, markedsstyrt politikk og prekære arbeideres minimale påvirking på egen arbeidssituasjon skaper friksjon. Opprettelsen av SCEPSI, European School of Social imagination, av bl.a. aktivisten Franco Berardi er et eksempel på en motstandsbevegelse den senere tid som bryter "det demokratiske sinnelag" (jfr. artikkelen Unntakstilstanden (...) av Eivind Slettemeås publisert på trondheimkunsthall.com tidligere). Det noe mer aksjonistiske Knowledge Liberation Front, ett annet. Om det er kapitalismen som er utpekt som årsak til krisen og/eller systemet neoliberaldemokrati er det delte meninger om, men oppfatninger om at det vestlige samfunnet befinner seg i en krise er det bred forståelse for. Diskusjonene har ennå ikke stor nedslagskraft i kunstoffentligheten i Norge, hvorfor?


Diplomatisk
kunstforståelse


NBK har i de senere årene strammet inn revolt-kulturen i sine rekker blant annet for å få bukt med et belastende kunstnerimage. Det er et uttalt ønske om å framme den diplomatiske og høflige kunstnertypen i organisasjonen, og 'typisk norsk' er også at fattede Jonas Gaar Støre er et stereotypisk forbilde for mange intellektuelle i Norge. Det mange derimot undervurderer, er at Gaar Støre har makt, mens en organisasjon som NBK besitter relativ politisk makt.


I motsetning til situasjonen i resten av Europa - hvor også kunstinstitusjonsledere som Nicolaus Schafhausen ved Witte de With trer fram og "forteller sannheten" for å advare mot middelmådighetspolitikken, gir NBK uttrykk for at man er skeptisk til å uttrykke meninger i offentligheten. I forrige utgave av Billedkunst avfeide Styreleder Hilde Rognskog kritikken fra kunstner Marianne Heier, om at NBK er konfliktvegrende. Rognskog hevder på sin side at om man opptrer for ofte i media, for å for eksempel forsvare ordninger, oppfattes man fort sutrete. Dette utsagnet forsterker en rådende norm hvor kunstnere unngår meningsytring som kan skitne til ens helhetlige kunstkarriere. På denne måten er NBK med på skyve faglige og politiske utfordringer under teppet, og forsterker en umyndiggjøring av sin egen yrkesgruppe.


Samtidig som høflighetskulturen har stødig feste nasjonalt foregår det en kollektiv opprustning, demonstrasjoner og nær utopiske ideer og - bevegelser om et Nytt Europa utenfor landegrensen. Mens NBK forhandler med kulturdepartementet, kan det stilles spørsmål til om fagbladet Billedkunst også har fått munnkurv da bladets redaksjonelle linje oppfattes å sjeldent vike fra innholdet i handlingsplanen til NBK. Eller for å si det på en annen måte, det er noe forutsigbart over innholdsproduksjonen hos Billedkunst. Hvis den kunstfaglige offentligheten bærer preg av det samme; kunsten som tilpasningsvennlig og serviceinnstilt yrkesgruppe, hvilke konsekvenser får dette for kunstneres selvforståelse. Eller ens evne til å gjenkjenne og forholde seg til en krise mens man lever i den?


Norsk komfortsone


Den takknemligetherapie kunstneren får man også et møte med, i videoen Why, Where, How? av Kristin Tårnes i Masterutstillingen 2011, som åpnet på Gråmølna i mai. Kunstnere fra vekselvis Mexico City og Norge er intervjuet om sin livssituasjon og hvordan de oppfatter kunstnerrollen. I det regisserte materialet er det mulig å registrere ulik tilnærming til yrket og bevissthet om ens rolle. Mens de i Mexico City oppfatter det politiske som en situasjon man uungåelig jobber utifra er dette mindre artikulert hos de norske intervjuobjektene. Hos flere av kunstnerne bosatt i Norge, kan man tolke svarene deres som at de forstår samfunnet og kunsten som to ulike sfærer, og mange svarer nesten konsekvent ut ifra 'situasjonen' kunstnerjeget. Noen av intervjuobjektene representerer videre holdninger som at man i Norge ikke har noe man burde reagere på, tross en erkjennelse av kunstneres prekære arbeidsforhold. Flere viser en glatt markedstilpasset innstilling til hvorfor man jobber med kunst: "man vil kommunisere", andre påpeker den trygge livssituasjonen i landet, "vi vet ikke selv hvor godt vi har det".


Ut i fra ståstedet et konsensusdrevet Norge, oppfattes de faktiske forhold å være utsatt inntil videre.

 

 

Illustrasjoner:
1. Morten Andenæs, Public Grounds 2011, opphavsrett Morten Andenæs
2. Liam Gillick, Inside now, we walked into a room with Coca-Cola Coloured walls, 1998 (Fra en passasje i boka Big Conference Center) Air The Paris, courtesy of the artist
3. Josephine Pryde, The Mystery of Artistic Work I, II and III, 2010, courtesy of the artist

Se forøvrig også:
http://www.trondheimkunsthall.com/news/unntakstilstanden-eller-kunsten-etter-demokratiet
http://scepsi.eu/en/
http://blogg.trondheim.kommune.no/kulturognaring/2011/04/19/tettere-samarbeid-mellom-storbyene/
http://www.wdw.nl/event.php?act_id=175



Related news

4 Comments

smørjan trykleif: on 19.05.2011 19:49

http://vimeo.com/12130035

meir smør: on 19.05.2011 19:58

http://www.youtube.com/watch?v=9dYTCfK68Sk

Cathrine Dahl: on 20.05.2011 15:44

Bra tekst. Opplever situasjonen for kunstnere ulike steder i Norge veldig forskjellig. Tror ikke det er jevnt over er en fornøyd kunstner vi har her i landet, men det er fort gjort å bli tilfreds over fast atelier over lang tid, noe som er en reel mulighet i Trondheim. Man veit at det ikke er tilfelle over alt. Men mye annet å ta tak i også selvsagt.

Sara Noelani Müller: on 24.05.2011 11:25

fin og informativ tekst. reagerte litt på "30 timers arbeidsdag", men er vel ment som en overdrivelse. har også sett Kristin Tårnes video med kunstnerintervju - interessant, men ikke veldig overraskende svar her heller.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed