Skriv ut siden

Underkommunisert selvbehandling

Kritikk Av Daniel Tollefsen Slåttnes (25.01.2011 22:44 | Sist endret: 15.11.2011 17:14)

IMG_0123Golden Methods på Galleri Blunk preges av manglende fokus på kuratering. Det gjør at det blir vanskelig å foreta en helhetlig lesning og å kunne legitimere tilstedeværelsen av de få verkene man blir presentert med. Addictive Desire #1 og #2 kan trekkes fram som nøkkelverk i utstillingen til Tonje Bartnes Andersson og Aurora Passero, og belyser en populær kjønnsdualitet.

På en så liten kunstscene slik som Trondheim er alternative visningssteder som Blunk nesten like viktig som kunstakademiet. Det føles banalt å si det, men gjentas det ofte nok så tar galleriet det kanskje innover seg. For med posisjonen kommer det også forventninger. Spesielt når Blunk faktisk representerer det eneste alternative galleriet i byen (Babel, det andre ikke-kommersielle, ikke-institusjonelle visningsrommet, er i hovedsak bundet til artist in residence-programmet ved Lademoen kunstnerverksteder). Når sant skal sies så er Blunk et studentdrevet galleri, men ønsker Blunk å profilere seg som et studentgalleri, har de allerede kvelt en eventuell diskusjon omkring kvaliteten på utstillingsproduksjonen.

I et omgjort portrom på knappe 15 kvadratmeter presenteres det utstillinger i en hyppig frekvens, med åpninger annen hver uke. Terskelen for å stille ut er lav og det er nok en god erfaring for studenter og nyutdannede kunstnere, men dessverre er utstillingene erfaringsmessig av varierende kvalitet. Slik jeg ser det burde ildkreftene bak fokusere mer på å produsere gjennomarbeidede utstillinger enn å presentere en begrenset del av en kunstproduksjon. Altfor ofte oppleves åpningen for meg som et møte med kunstobjekter som er hentet fra studioet i første rekke for å fylle gallerirommet, ikke arbeid som underbygger et kunstnerskaps meningsinnhold.

IMG_0122Golden Methods kjennes spontant ikke som et unntak i det jeg prøver å finne et holdepunkt i utstillingen. På grunn av fraværet av symbolbruk og kontekstuelle hint opplever jeg at arbeidene kommuniserer lite. Det er ikke da sagt at det er uforbeholdent negativt å spille på subtilitet. Det er heller en norm i billedkunst, men det blir fort irriterende stille. Særlig når jeg i tillegg må gjette meg fram for å knytte verkstitlene på papiret til arbeidene. Det kan også tenkes at det med kun fire arbeid i utstillingen rett og slett er for få verk til stede for å danne seg et bilde av en kontekst. Men da må det påpekes at objektene langt ifra har plassmangel. Dermed må også denne utstillingen kritiseres for tilsynelatende lite tyngde i og fokus på kurateringen, som også er et ansvar for utstillerne.

Med titler som golden methods og addictive desire ledes jeg til å se et spor av en fascinasjon for håndverket, som i grunn ikke innfris ettersom jeg i så fall kunne tenkt meg mer eksperimentering til stede på dette området. Men man kan se for seg en lekenhet i installeringen av et forheng, bestående av sorte frynser, plassert under dørkarmen inn til galleriet. Et annet objekt som stikker seg frem på samme måte består av magnetbånd hengende fra en ovn på veggen.

Magnetbåndet, som jeg gjetter stammer fra en VHS-kassett, får meg til å tenke at kunstnerne ønsker å understreke en nostalgi for tekstilkunsten gjennom materialvalget. Arbeidet, som jeg i etterkant fikk vite heter Addictive Desire #1, spiller også på en maskulin-feminin dualitet med nummer 2. Addictive Desire #2 henger på veggen med en enkel kleshenger i stål, som fremhever det skjøre og danderte heklede arbeidet. Verket minner mer om et sjal enn noe annet. Det som kulturelt forbindes med feminine uttrykk understrekes også av den rosa gardindekoren som er hengt på kleshengeren som et smykke. Sammen belyser disse to arbeidene, gjennom materialvalg, arbeidsmetodene og installeringen både den gjengse oppfatningen om den flittige og produktive kvinnen og motsatsen som slenger opp det som trengs.

Temaet, eller heller påstanden, behandles på en underfundig måte, men jeg skulle rett og slett ønske at arbeidene risikerte å delta i denne samtalen med mer brennende spørsmål.

 

Golden Methods
Tonje Bartnes Andersson og Aurora Passero
Galleri Blunk
14.- 16. januar 2011



4 Comments

Andreas Schille: on 26.01.2011 23:55

Likte utstillingen jeg, og synes anmeldelsen var i overkant kritisk. Blunk er allsidig, vitkig og - heldigvis ganske uregjerlig.

Daniel Slåttnes: on 28.01.2011 19:33

Jeg får presisere at en kritikk alltid representerer en subjektiv mening og ikke er en fasit. Jeg mener jo også at Blunk er viktig - noe jeg håper kommer fram med andre avsnitt.

Solveig Ane K. Øksendal: on 29.01.2011 22:01

Jeg synes det absolutt er bra med mer kritikk rundt utstillingene på Blunk!
Samtidig synes jeg kanskje at man må huske at Blunk er et student drevet galleri, og jeg tror de fleste er enig om at man ikke prøver veldig hardt å ta opp kampen med tssk eller babel. Men at visnings-stedet har en mer student-aktig profil. Det synes jeg også fungerer ganske godt igrunn.
Jeg for min del tror det kan være bra med mer kritikk rundt utstillingene som skjer der, med en konstruktiv tone, da det kan være med på å bidra til mer diskusjon rundt samtidskunst-feltet i trondheim.
Kanskje blir det litt feil å blande kritikken av Tonje & Aurora`s utstilling med kritikken av selve utstillings rommet Blunk? (Har ikke sett utstillingen med egne øyne, så den kan jeg nok ikke uttale meg om.)
Hvis flere skriver kritikker, om flere utstillinger som skjer på Blunk, og forøvrig i resten av Trondheim, vil man få en god base for mere sunn diskusjon vil jeg tro.

marit k flåtter: on 08.02.2011 10:33

Det virker utifra reaksjonene på kritikken som om folk mener Daniel Slåttnes er urettferdig mot galleri Blunk i sin tekst, det syns jeg er interessant.

Reaksjonene lyder; jammen det er jo et studentgalleri med studentprofil og det skal være uregjerlig, til setninger som "Altfor ofte oppleves åpningen for meg som et møte med kunstobjekter som er hentet fra studioet i første rekke for å fylle gallerirommet, ikke arbeid som underbygger et kunstnerskaps meningsinnhold."

Slik jeg oppfatter det er det ikke noe motsetning mellom å være for eksempel uregjerlig og ambisiøs. Hvis utstillingene oppfattes som noe tilfeldig rasket sammen fra studio, er det kanskje betimelig med en påpeking av dette? Jeg mener imotsetning til kommentarene over, at i teksten så ligger det en anerkjennelse av Blunks betydning for kunstscenen. Dette er noe driverne av Blunk bør kunne ta seg en skål over. Det bør videre være av interesse både for Blunk og for oss som besøkende at stedet skiller sin aktivitet fra byens andre studentgalleri, Galleri KiT. Hvis det også framover skal være av interesse for mer etablerte kunstnere å stille ut i Blunk, er det uheldig om stedet degraderer seg til studentprofil. Og som sagt, å gjøre noen bevisste steg mot profesjonalisering betyr ikke at man trenger å bytte ut vaffelen og ølen mot vin og åpningstaler. Det sier jo heller ikke kritikken noe om.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed