Skriv ut siden

Stueren lydkollasj

Intervju Av Eline Bjerkan (11.09.2015 08:15 | Sist endret: 11.09.2015 14:18)

Til utstillingen BT2_byEmblaKaridotterDahlengI Nasjonalmuseets blindsone framførte Bjørn Torske og Stefan Mitterer fra musikerduoen Sex Tags nylig en flere timers improvisert lydkollasj-performance i bakgården til kafe Ni Muser i Trondheim. Eline Bjerkan fikk utvekslet noen ord med Torske.

Fortell hva som skjedde.

‒ Vi gjorde et dj-sett med elementer av livefremføring. Det vil si at Stefan hadde med seg en step-sequencer, en synth og diverse effekter. Det var ikke snakk om et tradisjonelt dj-sett, som man ville brukt for å skape et dansegulv, men som en slags komposisjon bestående av ulike auditive elementer. Eksempelvis kan det nevnes ulike typer «field recordings»: Folkways Records var representert med flere, i tillegg til Chris Watson.

Akkurat denne kvelden skulle trønderværet vise seg fra sin verste – eller kanskje beste? – side. Himmelen åpnet seg ‒ med regn, torden og lyn. Som om ikke tordenskrallene var heftige nok, fikk dere også akkompagnement av Nidarosdomens kirkeklokker. Hva har slike uforutsette lyder fra omgivelsene å si for verket dere fremfører?

IMG_5489‒ Man kan jo si at naturen stilte på vår side denne kvelden. Personlig mener jeg omstendighetene underbygde selve opplevelsen. Blant bivirkningene var våte plater og tøy, men heldigvis kom utstyret seg tørrskodd gjennom kvelden.

Det som nok utartet seg som en mektig opplevelse for publikum, kunne fort blitt en forbeholden glede for dere. Med tanke på alt regnvannet, så stod vel alt det elektroniske utstyret noe utsatt til der dere var rigget til under et slags provisorisk partytelt. Var du noen gang redd for at det skulle gå galt, at dere skulle få i dere strøm?

‒ På et tidspunkt måtte vi flytte litt på noen stikkontakter. Et av tordenskrallene var veldig nært ‒ lyden kom umiddelbart etter lysglimtet ‒ og låt omtrent som om man spjærer et laken. Hva skal jeg si? Om lynet hadde slått ned i teltet, hadde det kanskje blitt pyroeffekter i tillegg. 


AOL_1492Performancen var en del av vandreutstillingen I Nasjonalmuseets blindsone. Utstillingen skal bidra med et blikk utenfra, og sette fokus på en type uttrykk vi vanligvis ikke finner i en museumskontekst. Kurator for prosjektet, Samir M'kadmi, går så langt som å kritisere Nasjonalmuseet for ikke å ha fulgt opp sin samfunnsoppgave. Han mener museenes forherligelse av kunstobjektet fører til at samfunnsengasjert kunst nedgraderes og utestenges fra de etablerte utstillingsrommene. Hvordan stiller performancen deres seg i så måte?

‒ Med tanke på det man gjerne kaller for etablerte utstillingsrom, så valgte vi plasseringen utendørs og i kafeens bakgård, fordi vi ikke ville «stå på utstilling» ‒ altså slik man i de fleste situasjoner får presentert en musikalsk fremføring. Hvordan (og ikke minst hvorfor) man opp- eller nedgraderer kunst vet jeg ærlig talt ikke så mye om. Mitt inntrykk er at kunst ikke nødvendigvis skal fordøyes som gjengs massekultur. Kunsten bør ikke falle inn under bruk-og-kast-regimet. Samtiden er vel ikke alltid moden nok til å ta imot dens egne kunstnere.

Du forklarer selv at du tilhører et av de tidlige utskuddene som begynte med house og technomusikk tidlig på 90-tallet i Tromsø. Basert på din erfaring, hvordan har denne type musikk og formidlingen av den utviklet seg i Norge frem til i dag?

Screen Shot 2015-09-11 at 09.49.47‒ Da jeg sammen med noen venner begynte å lage musikk sent 80- og tidlig 90-tall, var house og techno nærmest fremmedord i norsk sammenheng. Spesielt på et trangt sted som Tromsø var på den tiden, ble dette betraktet som ikke-musikk. I dag, nesten 30 år senere, kan man kanskje si at elektronisk musikk er blitt en slags norsk eksportvare ‒ den er for lengst blitt stueren. Nær sagt som vanlig har det oppstått en bumerangeffekt, hvor musikken først har blitt uglesett og fornektet hjemme. Det er først når den blir «godkjent» utenlands, at den norske bransjen og media blir positive de også.

Hva ønsker du å oppnå med lydarbeidene?

‒ Som med alt jeg gjør musikalsk, både komposisjon/produksjon og dj-virksomhet, er det overordnede motivet å utforske muligheter. Kanskje er det jeg lager en motsetning til musikk som søker å formidle gjenkjennelse eller minner, nostalgi. Jeg ønsker, både som lytter og artist, at musikk skal gi meg assosiasjoner til nye, ukjente ting.

Hva har du ennå ikke eksperimentert med lydmessig, som du ønsker å utforske i fremtiden?

‒ Jeg kunne vært interessert i å jobbe mer med å lage instrumenter; avarter og mutasjoner av tradisjonelle musikkinstrumenter. Så langt har jeg ikke kommet lenger enn en énstrengsøse, som på et vis låter litt som en kinesisk erhu, men den er avhengig av kontaktmikrofon og forsterker for å høres skikkelig.


I Nasjonalmuseets blindsone står til 25. oktober i Trondhjems kunstforening.
Bilder fra utstillingen.
Kritikken Synlig blindsone.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed