Skriv ut siden

Stedets kompleksitet

Artikkel, Kunstneriske kompromisser i offentlige rom Av Anne Helga Henning (15.01.2011 22:06 | Sist endret: 14.07.2012 11:46)

Begrepet kunst i offentlige rom erstattet i 2007 det omstridte begrepet kunstnerisk utsmykning for å gi mer tyngde til den autonome kunsten. Utsmykningsfondet for offentlige bygg skiftet da også navn til Kunst i Offentlige Rom for å forsterke en ønsket holdningsendring. Samtidig er det lett å se det offentlig uttalte forbeholdet om at kunsten skal være tilgjengelig og for alle, som en av mange føringer i samsvar med den skandinaviske sosialdemokratiske ånd.

Det kan tidvis være lett å glemme hvordan samspillet mellom kunstner og oppdragsgiver startet. Tidligere var det gudebilder og statuer 6a00d8341bf74c53ef0120a59aa24e970b-500wisom møtte folk når makten tok seg til rette i det offentlige rom. Sentrale maktpersoner eller forbilder ble udødeliggjort og fikk oppført rytterstatuer av seg selv i byens sentrale torg. De som utførte disse oppdragene kalte seg håndtverkere da det ennå skulle gå flere hundre år før kunstnerbegrepet ble etablert. Maktforhold skifter, og et langt hopp inn i den nære framtid er det blant annet suksessbedrifter på det åpne marked som markerer sin eksistens gjerne med opprettelsen av kunstverk ut i det offentlige, og anerkjente kunstnere blir engasjert til å utføre verkene. Kunst har en relativ autonom status og dermed en verdi i seg selv. Likevel er det ikke til å unngå at en av målsetningene, eller effekten av å plassere ut verkene i fellesrommene demonstrerer udødelighet. Til glede for folket, antakelig.

Kunsthistorien viser oss at det handler mye om det monumentale og det representative. Med tanke på det evige minnet om en gud, keiseren eller ulike foretningsbedrifter har kunstverkets bestandighet vært en viktig faktor. Åpent spill egentlig. Vi vet hvem som har økonomi til å realisere større monumentale verk og vi kan glede eller erge oss over disses plassering ute i fellesrommene. Også i dag ligger de ulike kunsthistoriske tidsepokene som et tynt hudlag utenpå de samfunnsmessige maktstrukturene.

Hva inneholder begrepet kunst i offentlige rom idag, hvem eier dette rommet og hva er kunstens rolle eller oppgave her? Når jeg for eksempel går inn på gården foran Bispehaugen skole dukker minner fra egen barndom opp. Sønnen min går på samme skole idag og har sine egne opplevelser fra stedet. Både i forhold til personlighet, kjønn og generasjon tror jeg begge opplever og mentalt konserver dette rommet ganske så forskjellig. Til sammen, bare på de få kvadratmeterne Bispehaugen skolegård representerer har vi et fellesrom som har et totalt uoversiktelig konglomerat av opplevelser, behov, minner og ulike sosiale strukturer representert. For å si det kort; det vi i Skandianvia kaller det offentlige rom er en kompleks sak. Heldigvis er det også en stadig kime til debatt.

Å prosjektere kunst i offentlige rom slik vi kjenner det i dag, vil automatisk forholde seg til denne kompleksiteten, enten man i utgangspunktet er bevisst det eller ikke. Kan kunstprosjekters oppgave i denne sammenheng i større grad være med på å belyse dette slik at kunnskapen om våre fellesrom utvides og nyanseres? Med satsningen på kunst i det offentlige rom som vi har i Trondheim kommune, kunne det vært interessant å benytte både de faglige og økonomiske ressursene til å jobbe mer direkte med å utforske rommenes sammensatthet. Det betyr å ta grep for å kunne løsrive seg enda mer fra vår felles kulturarv rundt oppfattelsen av offentlige kunstprosjekter som representasjon og monumentalitet.

Et høyt aktivitetsnivå på feltet trenger ikke bare speiles i antall produserte kunstverk, for det kan ikke være ene og alene for å innfri krav om statistikker og tall at kommunen har kunst i det offentlige rom som satsningområde. Kunstprosjekter som forholder seg mer aktivt til et sted vil kunne bidra til utforskning av samfunnsstrukturer og romopplevelser. Den måten man leser et rom på utifra en kunstopplevelse kan være unik og henvender seg på et utfyllende og supplerende vis til for eksempel historisk materiale når det kommer til opplevelse og forståelse av et sted. I en kunstnerisk prosess trenger en tid til å reflektere for å oppnå gode resultater og arbeidet med kunst i det offentlige rom er ikke annerledes. Det finnes bevissthet rundt dette i dag, likevel tror jeg mange prosjekter kunne vinne på at kunstkonsulenten og utsmykkingskomiteene får anledning til å forløse mer av potensialet som ligger latent i grunnarbeid av et sted.

gruppebilde_900

Svartlamonitter, Foto Eivind Stuevold

Kanskje er det behov for særegne metoder for å undersøke det stedet der det planlegges et kunstverk? Da jeg i 2008 ble oppnevnt som kunstkonsulent for Svartlamon bydel i Trondheim var det tidlig klart både for rådgiver i Trondheim kommune og meg som kunstkonsulent at det var viktig med en god prosess fra starten av for å sikre et meningsfullt prosjekt. Svartlamon er et byøkologisk forsøksområde, med en alternativ (anarkistisk) nær-historisk bakgrunn. Kunstkomiteen jobbet aktivt for å skape en åpen dialog med bydelens befolkning. Vi gjorde dette konkret ved å undersøke hvilke kanaler de kommuniserte gjennom for å sikre at så mange som mulig hadde anledning til å bli direkte involvert. Et internt forum på nett, beboermøter og bydelsavis ble de viktigste kontakt- og informasjonskildene, og ble aktivt benyttet under de ulike fasene av prosjekteringen for å diskutere utsmykkingen fram til gjennomføring. For å nå mange ble det tidlig opprettet en tråd på bydelens interne nettforum hvor temaet var kunst. Hva tenkte bydelen om kunst, hva tenkte de om kunst i sin bydel og så videre. Vi inviterte også eks-svartlamonitt Tommy Olsson til et beboermøte for å diskuterte det ytterligere.

Denne prosessen var nyttig for kunstkomiteen ble ikke bare sett, men den representerte også en gruppe mennesker GetInline-4det var mulig og ikke minst interessant å ha en dialog med. Som kunstkonsulent opplevde jeg at bydelen ikke bare var informert om prosessen rundt et kommende kunstprosjekt, men også at det ble skapt gode vilkår for at de kunne bidra med sine betraktninger rundt de ulike fasene i prosjekteringen. Gjennom kontakten vi opprettet med beboerne ble det mulig å lodde litt dypere inn i de sosiologiske og historiske sammensetningene ved stedet og beboernes eierforhold til bydelen enn vi som kunstkomite ville maktet alene. Dermed ble alle fasene i prosjektet meningsfyllt og interessant for mange, slik det bør være når en prosjekterer kunst i det offentlige rom.

Da jeg var medkonsulent for temporære kunstprosjekter på Falstadsenteret (Minnested og senter for menneskerettigheter) i Nord Trøndelag ble en liknende prosess ført. Her ble det også satt av god tid for kunstkonsulenter og kunstkomite til å arbeide med de mange lag stedet representerer. Svartlamon bydel og Falstadsenteret skiller seg kanskje ut som steder med spesielle særpreg og at det derfor falt seg naturlig å gi prosjektperioden større plass. Men likevel er jeg i etterkant av disse prosjektene overbevist om at tilpassede prosesser som er med på å utdype bakgrunnen for et sted, er viktig for alle kunstprosjekter i offentlige rom. Når et verk eller prosjekt realiseres etter et bevisst arbeid i forhold til stedet er mulighetene større for at kunsten fungerer på en måte som engasjerer og skaper mening. For hvis ikke stedet og kunstprosjektet er i dialog, er vi ikke da tilbake dit hen at kunsten fyller den rollen den tradisjonelt har gjort, som momumental og representativ? 

Artikkelen er en del av tekstserien Kunstneriske kompromisser i offentlige rom.





Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed