Skriv ut siden

Skepsis og entusiasme: blandede konsulenterfaringer

Artikkel, Kunstneriske kompromisser i offentlige rom Av Per Formo (13.01.2011 17:09 | Sist endret: 28.08.2012 12:22)

freshcherries5

Fresh Cherries av Anna Baumgart (still fra film) foto og © kunstneren, 2010, Falstad Kunst.

Når det offentlige står som avsender på en utsmykking som skal stå 'evig' i et offentlig rom er det risiko forbundet med å la den individuelle kunstneriske frihet råde. De største utslagene av det sære, kontroversielle og personlige høvles ned eller blir kanskje i det hele tatt ikke vurdert som aktuelt.

Undertegnede har arbeidet som konsulent i 5-6 utsmykkingsprosjekter - både kommunale, statlige og private. I tillegg har jeg ledet to større, offentlig finansierte prosjekter med temporær kunst i offentlig rom. Jeg har etter dette blitt en smule skeptisk til å ta på meg flere konsulentoppdrag som kjøres etter "standard offentlig prosedyre".

Min utgangsposisjon for å jobbe med utsmykking etter endt kunstutdanning (1989) var hovedsakelig en følelse av kunstnerisk ubehag. Det var på den tiden lett å se at utsmykking ofte fungerte som en slags B-kunst, en kunstnerisk lite interessant brødjobb. Å se dette produserte følelsen av ubehag. Samtidig var fenomenet - at samfunnet ønsket at kunstnerne skulle spesialprodusere kunst til offentlige steder - relativt sympatisk. Så holdningen var blandet. På den ene side: spørsmålet om hvorfor så mye av utsmykkingskunsten var så dårlig ble ekstra prekært sett i sammenheng med betydningen av den frie kunstens bevissthetsutvidende praksis de siste 100 år. På den andre side: mistanken om at denne frie kunsten hadde utviklet seg til en elitær laboratoriepraksis isolert fra publikum og samfunn. Kunsten hadde beveget seg bort fra sitt publikum, kunstnerne produserte kunst for hverandre. Summen var ambivalens: skepsis til utsmykking på kunstnerisk grunnlag - og et ønske om bredere kommunikasjon med publikum.

Når det offentlige - politikere i stat, kommune, fylkeskommune - ønsker å bruke fellesskapets ressurser til kunst i offentlig rom har de mange valgmuligheter, avhengig av hva man ønsker kunsten skal gjøre. En av mulighetene er 'utsmykking' av offentlige bygg og uterom. Denne formen for kunst kjennetegnes ved at den er statisk (permanent installert), at den fungerer som estetisk innslag i fellesarealer, og at den ofte er relatert til arkitektur. Kunst i offentlig rom og utsmykking er en god idé, i prinsippet. De fleste kunstnere ønsker at kunsten skal være en aktiv og virksom del av samfunnslivet; man ønsker å kommunisere, dele og påvirke. k-2kawamata-mandag-7Det er også forståelig at politikere prioriterer midler til kunst i offentlig rom: deres mål er at fellesskapets penger mest mulig direkte bør komme fellesskapet til gode. Og kunstnere trenger oppdrag og inntekter. Når dette skjer i relativt stor skala - som nå i Trondheim - er det også viktig at det foregår i faglig forsvarlige og politisk aksepterte former. Problemet er at det fortsatt er mange kunstfaglig kompetente personer som vurderer det som kommer ut av de offentlige utsmykkingsordningene som kunstnerisk irrelevant og ikke på høyde med den kunsten som produseres uavhengig og fritt. Den offentlige utsmykkings-produksjonsmaskinen har av mange grunner en tendens til å produsere det forutsigbare og det middels gode, det middels ambisiøse - et slags minste felles kunstmultiplum - og dette er som kunst betraktet ikke bra nok.

Et utsmykkingsprosjekt er et kunstprosjekt og det kunstfaglige/kunstneriske bør derfor stå i sentrum for alle drøftelser og vedtak. En sentral verdi i all kunst er kunstnerisk frihet. Kunstnerens utøvelse av kunstnerisk frihet kan sies å representerere individets frihet i allmen forstand. I mine øyne er den kunsten som tydeligst gir uttrykk for en personlig egenart og et personlig blikk også mest nyttig for andre fordi den gir oss tilgang til andre måter å betrakte verden på, og den synliggjør verdien av å fordype seg i sitt individuelle særpreg. Kunstneren er likevel - tross friheten - på mange måter en slave av sin kunstneriske idé, han må gjøre det den krever og så langt som mulig unngå kompromisser i realiseringen. I en utsmykkingsprosess er det stor fare for at både den individuelle kunstneriske friheten, det personlige særpreget og den ideelle realiseringen støter mot korrigerende og begrensende organisatoriske og praktiske rammer. Budsjettene er oftest for små, tidsrammene for trange og det er et (ubevisst) press i retning av at det skal være et uspesifisert "Vi" som kommer til uttrykk heller enn et spesifikt "Jeg". Når det offentlige står som avsender på en utsmykking som skal stå 'evig' i et offentlig rom er det risiko forbundet med å la den individuelle kunstneriske frihet råde. De største utslagene av det sære, kontroversielle og personlige høvles ned eller blir kanskje i det hele tatt ikke vurdert som aktuelt.

stadium_2b

Et offentlig utsmykkingsprosjekt planlegges og gjennomføres av en utsmykkingskomité. I utgangspunktet skal den bestå av representanter for arkitekt, byggherre og brukere - i tillegg til en eller to kunstneriske konsulenter. Alle er like meningsberettiget. Utsmykkingskomitéens arbeidsmåte er i høy grad definert på forhånd og det finnes detaljerte retningslinjer og maler for de ulike stadiene i prosessen. Man har rom for noe avvik og tilpassede løsninger, innen visse grenser. Beslutninger i komitéen er ment å skulle skje etter konsensusprinsippet. Den forhåndsdefinerte prosesstrukturen er til praktisk hjelp for komitéen og konsulenten, og den er en type kvalitetssikring, men den legger også føringer og begrensninger på det som kan komme ut av prosessen.

Hvordan arbeidet forløper avhenger selvfølgelig mye av de personene som sitter i komitéen. Uansett hvem man er bringer man med seg visse erfaringsbaserte forestillinger om hva 'utsmykking' er - dette gjelder også konsulentene. Konsulentens oppgave er i første omgang å åpne disse forestillingene for diskusjon og problematisering. I prinsippet burde man finne opp kunst i offentlig rom på nytt i hver konkrete situasjon. Som regel har man imidlertid verken tid eller penger nok til å gå i dybden i oppstarten av prosessen. Utsmykkingen skal være ferdig til skolestart eller overlevering av bygget, og svært ofte er man allerede sent ute. I stedet for å starte med å utforske premissene for utsmykkingen starter man da med de erfaringsbaserte forestillingene som grunnlag og utgangspunkt. Trange tidsrammer er en faktor som reduserer de kunstneriske mulighetene i stor grad og fører til forutsigbarhet. Man velger det kjente og sikre. Gode kunstneriske prosesser tar tid: idéer må modnes, situasjoner og synspunkter må vendes og betraktes fra flere sider, endringer i detaljer får konsekvenser for helhet og omvendt. Min erfaring som konsulent er at både sammensetningen av og arbeidsmåten i komitéene (f.eks. den varierende kompetansen og konsensusprinsippet) og den gitte prosesstrukturen begrenser de kunstneriske mulighetene i stor grad og at disse rammebetingelsene har en iboende tendens til å prege resultatet på en uheldig måte.

0307Ved siden av noen blandede erfaringer med den vanlige konsulentrollen har jeg to spesielle og positive erfaringer som bakgrunn for min skepsis til 'standardmodellen' for utvikling og gjennomføring av offentlig utsmykking: prosjektene Generator og Falstad Kunst. Det første var et samarbeidsprosjekt mellom Trondheim kommune og Trøndelag senter for samtidskunst (gjennomføring 2007), det andre var et KORO-prosjekt (2009-10). Begge disse prosjektene ble drevet av prosjektgrupper hvor alle (eller flertallet) hadde kunstfaglig kompetanse og undertegnede var prosjektleder (heller enn konsulent) i begge prosjekter. Det ble brukt svært mye tid og ressurser på felles refleksjon og på å utvikle en plattform av idéer og relevante problemstillinger i forkant av planlegging og gjennomføring av begge disse prosjektene. Og i begge prosjekter sto det kunstneriske og kunstens forhold til samfunnet i sentrum for refleksjonen.

Generators prosjektgruppe gjennomførte i oppstartfasen en serie møter (nærmest et kontinuerlig fagseminar) over lang tid hvor man gikk fra å diskutere kunst i offentlig rom/utsmykking i bred forstand - og med et kritisk blikk - til å utvikle en idéplattform for selve prosjektet på grunnlag av den generelle analysen. Hovedintensjonen var å presentere overraskende prosjekter i byrommet som kunne kommunisere mer direkte og møte folk flest uten den vanlige 'kunst-terskelen'. Vi ønsket med dette også å vise en alternativ kunst i offentlig rom-praksis og å sette selve utsmykkingsidéen under debatt. Resultatet ble 9 svært ulike temporære 'kunstinngrep' i Trondheims offentlige rom i perioden juni - september 2007, samt et todagers åpent seminar og en bok.

Falstad Kunst var i utgangspunktet et tradisjonelt utsmykkingsprosjekt i forbindelse med ombyggingen av Falstadsenteret i regi av Statsbygg. Etter et forprosjekt i det daværende Utsmykkingsfondet ble det konkludert med at man her heller burde prøve ut temporære prosjekter. Da jeg kom inn i som prosjektleder for KORO lå dette allerede som en ramme for hva som skulle skje, - og dette var også en av grunnene til at jeg påtok meg oppgaven. Prosjektgruppen besto av to kunstnere og to av senterets ansatte: en kunsthistoriker/konservator og Falstadsenterets direktør. Prosjektgruppen valgte å gå langsomt frem og åpnet gjennomføringen med en todagers workshop på Falstad høsten 2007 hvor inviterte deltakere (bl.a. kunstnere, arkitekter og historikere) diskuterte muligheter og potensielle problemer i forbindelse med kunstprosjekter på dette historisk ladede stedet. Materialet fra denne workshopen dannet i stor grad utgangspunktet for den Kunstplanen KORO godkjente tidlig i 2008. Vi ønsket i dette prosjektet å bruke samtidskunst til å belyse historien på andre måter enn den rent historiske. Det var også et mål å knytte de historiske hendelsene til samtiden, både gjennom tilstedeværelsen av samtidskunst i seg selv og gjennom å ta opp dagsaktuelle temaer. Falstad Kunst produserte fire temporære verk (presentert i Falstadsenterets lokaler) og to åpne seminarer i 2009-2010.

freshcherries6

Fresh Cherries av Anna Baumgart (still fra film) foto og © kunstneren, 2010, Falstad Kunst.

Fokuset på kunstfaglige spørsmål og den kunstneriske integriteten ga etter min mening disse prosjektene et løft som ikke hadde vært mulig i en tradisjonelt sammensatt utsmykkingskomité. I disse to prosjektgruppene satt personer med stor kompetanse på og mye erfaring fra kunst i offentlig rom. Vi hadde i stor grad en felles forståelse av det vi jobbet med, uten at det var til hinder for til dels svært kritiske meningsutvekslinger. Jeg mener også at hensynet til offentlighetens interesser ble ivaretatt gjennom prosjektgruppenes ansvarlighet, det generelle ønsket om å produsere noe som kunne kommunisere med et bredt publkum, og gjennom utarbeidelsen av detaljerte prosjektbeskrivelser/Kunstplaner. Jeg erfarte som prosjektleder at så gjennomdiskuterte idéfundamenter som i disse to prosjektene fungerte svært produktivt og kvalitetssikrende både i forhold til de kunstneriske valg vi tok og i forhold til utøvelsen av min rolle. Den møysommelige refleksjonsprosessen i forkant betalte seg i den kunstfaglige bevisstheten i gjennomføringen og den gjorde også konsulentjobben til noe faglig svært engasjerende og lærerikt. I tillegg ga bruken av temporære prosjekter oss helt andre kunstneriske muligheter enn om vi måtte begrense oss til varige installasjoner. Jeg er ikke i tvil om at arbeidsmetoden og det kunstneriske fokuset i disse to prosjektene har stor potensiell overføringsverdi for utsmykkingsprosjekter generelt.

Jeg har også en fersk erfaring som konsulent for et pågående privat utsmykkingsprosjekt som avsluttes i 2011 (Det norske oljeselskaps nye hovedkontor i Trondheim). Her har det bl.a. vært interessant og overraskende å oppleve hvordan min kunstneriske kompetanse som konsulent har blitt respektert og verdsatt på en helt annen måte enn i offentlige utsmykkingskomitéer. Det har også vært interessant å være med på andre typer beslutningsprosesser. Vi har arbeidet i en komité, men konsulenten har hatt større tyngde og gjennomslagskraft enn hva man har i en offentlig sammenheng. Og komitéen har hatt myndighet til å ta avgjørelser. Dette gir stort ansvar men samtidig øker også ansvarsbevisstheten. Som konsulent har jeg hatt hovedansvar for de kunstneriske valgene og lite eller intet ansvar for det administrative, det økonomiske og det praktiske. Denne erfaringen har også vist meg hvordan konsulentrollen kan fungere på andre måter enn i det offentlige systemet.

pb170020

Måten utsmykking nå organiseres og produseres på har etter min mening en tendens til å styre resultatet i retning av forutsigbarhet, estetisering, harmonisering, blikkfang. Kunsten presses ofte inn i rollen som trivselskapende dekorasjon. Dette er selvfølgelig ikke oppsiktsvekkende, selv om det er uheldig - både for kunsten og for offentligheten/publikum. Utsmykking burde også ha rom for det eksperimentelle, usikre, flyktige, krevende, overraskende, forvirrende, utfordrende og irriterende. Jeg har inntrykk av at utsmykkingskunst i Norge i dag er mer variert og kunstnerisk interessant enn den var for 20 år siden. Det finnes eksempler på gode prosjekter. Utsmykking (eller den oppgraderte termen 'kunst i offentlig rom') er etablert som en egen type produksjon og formidling av samtidskunst, og en måte å la kunsten møte samfunnet på som er annerledes enn galleri- og museumskonteksten. Det er mulig at denne positive utviklingen delvis skyldes bedre struktur og kvalitetssikring i produksjonsprosessen. Likevel mener jeg at man burde åpne denne strukturen for mye mer utforskning av alternative prosesser, arbeidsmetoder og tenkemåter, og at selve vurderingen av arbeidsmetode burde være en del av konsulentens kunstneriske oppdrag (dette betyr at konsulenten må inn i et prosjekt før en komité er oppnevnt).

Jeg synes det bør være kunstnerisk interessant og utfordrende å jobbe som utsmykkingskonsulent, ikke bare organisatorisk/administrativt utfordrende, og jeg synes det er beklagelig at mye utsmykking har preg av halvhjertet rutine og kunstnerisk kompromiss. Når politikerne f.eks. i Trondheim legger så mye penger i denne typen kunstproduksjon og -formidling burde det føre til en kunstnerisk gullalder og til en ny giv i kunstmiljøet i byen/landsdelen. Når så ikke har skjedd er det et tegn på at utsmykkingskunsten er alt annet enn kunstnerisk vital og relevant. En av grunnene til dette tror jeg er måten produksjon av utsmykking er organisert på (det finnes selvfølgelig også andre grunner). Særlig er jeg altså skeptisk til sammensetningen av komitéene, for lite fokus på det kunstneriske og det kunstfaglige, rigide rutiner, korte tidsfrister, for små budsjetter, og at det ikke er mulig å ha en fleksibel tidshorisont på utsmykking - fra det flyktige til det 'evige'.

Hvis man betrakter helheten i et utsmykkingsprosjekt som manifestasjonen av en egen kunstnerisk idé fungerer dagens komitéordning etter min mening dårlig som verktøy for utvikling og gjennomføring av en slik idé, - iallefall dersom man ønsker at utsmykking skal ha en selvstendig kunstnerisk tyngde og ikke bare være til pynt.

Artikkelen er skrevet for tekstsamlingen Kunstneriske kompromisser i offentlige rom

 

Foto fra Falstad Kunst og Generator:

Fresh Cherries av Anna Baumgart (still fra film) foto og © kunstneren, 2010, Falstad Kunst.
Tree Huts, Tadashi Kawamata, 2007 Generator (Foto Per Formo)
TIFO (Begivenhet) Katya Sander i samarbeid med Tifo Trondheim, 2007, Generator. (Foto Katya Sander)
Husly, Vigdis Haugtrø og Jan de Gier 2007 - (Foto: Vigdis Haugtrø
)
Fra workshop i regi av New Meaning; Hanin Al Khamisi, Seyed Zahir Naser, Gry O Ulrichsen og Seyed Jamil Naser, 2007
(Foto, New Meaning)



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed