Skriv ut siden

Portrett av kunstnerens mor

Kritikk Av Solveig Lønmo (29.09.2010 13:57 | Sist endret: 06.09.2011 12:43)

Med dokumentarsjangerens metoder og virkemidler får Hope Halls kunst en egen nerve av sannhet. Men hennes virkelighetssøkende tilnærming er ikke forsøkt uttrykt med objektivt blikk, for hun fokuserer ikke uten å føle – og avsløre. Dermed blir arbeidene dypt personlige.

Amerikanske Hope Hall er gjestekunstner på Lademoen Kunstnerverksteder, og hennes utstilling ”I Am a Focusing Mechanism” viser både hvor hun kommer fra og hvor hun er akkurat nå. Det siste først: Et hundretalls små fotografier, resultater av Halls nysgjerrige blikk på sin midlertidige by, er stilt ut på en smal hylle som følger de fleste av gallerirommets vegger. I flere av dem har hun villet fange det skiftende nordiske høstlyset, eksotisk for en som bor nærmere ekvator.

Et kantiansk kritikerblikk forkludres av tilbudet om få favorittbildet tilsendt som digital fil per e-post, og øyet mitt søker umiddelbart med tanken ”hvilket vil jeg ha?”. Det er imidlertid et større estetisk poeng å betrakte serien i sin helhet, da den får en verdi som impresjonistisk collage av utsøkte utsnitt av et bybilde man som trondhjemmer gjerne vandrer rundt blind for. Med overraskende kameravinkler og intensiverende fargefiltre knipser Hope tryllestøv over alt det kjente og kjedelige.

En del av fotografiene er også medbrakt, og danner tematisk overgang til stedet hun kommer fra. Under Barack Obamas valgkamp sto Hall bak kampanjevideoer som skulle vise seg å vellykket oppfylle sin hensikt. Flere av dem kan sees på internett, blant annet den optimistiske ”Signs of Hope and Change”, som ligger på kunstnerens hjemmeside (med virkemidler så umiskjennelig patosfrembringende ”the american way”, og jeg biter på, jeg). I utstillingen er det dokumentarfilmer av langt mer selvbiografisk art som vises. Og det er i disse den største styrken i Hope Halls utstilling ligger.

”The Mom Files” består av fire korte filmer, eller snarere kapitler av samme historie, som omhandler Hopes mor. De maler ulike deler av et sykdomsbilde og en mor-datter-relasjon, og oppklarer hverandre gradvis. Betsy Hall er psykisk syk, med anoreksi, bulimi og depresjoner som utslag. I det første kapittelet, prisvinnende ”This is for Betsy Hall” (1999), snakker Hope til moren, både med en filmatisk fortellerstemme og gjennom opptak av telefondialoger. Sårbarheten, både hos ungen som manglet trygghet og hos moren som ikke fikk til å gi, er tydelig i stemmene og bildene. Det kommer frem at Hope som voksen er morens formynder, en situasjon som altså er snudd på hodet.

Fra den glade, men korte sekvensen der moren forteller om tiden da hun diktet sanger til barnet hun bar på, skifter stemningen totalt i en konfronterende sofascene der man tydelig kan se at moren er langt nede. Halls portrett av moren er utleverende og ærlig. Den norske kunstneren Charlotte Thiis-Evensens utstilling (2008) av farens mobilbilder, tatt under gjentatte mislykkede forsøk på ringe moren mens han lå sine siste dager på sykehuset, tok på beslektet vis for seg det sårbare i en truet forelderrelasjon. ”Kunstnerens egen mor” er et motiv også franske Sophie Calle har utforsket, med sitt filmprosjekt ”Pas pu saisir la mort” (2007). De siste timene av morens liv ble fanget opp av Calles våkende videokamera. Reality-tv i poetisk format. Det selvbiografiske og performative ved helheten i Sophie Calles kunstnerskap rettferdiggjør, og ”avmorbidiserer”, kunstverket – som fra et mindre gjennomført hold ikke ville vært like forførende.

Kunstnere som jobber journalistisk og dokumentarisk selvutleverende, forskyver grensen mellom private og offentlige sfærer på jakt etter det allmenne og autentiske. Men med ulik grad av nærhet. Hope Halls videokunst skiller seg fra Thiis-Evensens og Calles prosjekter på flere måter. Utstillingen av fars mobilbilder holder publikum på en viss avstand. Videoen av mors død er nesten avmålt observerende. Hope Hall inviterer oss til å ignorere høflighetens avstand i sine ”The Mom Files”, og appellerer til innlevelsen og engasjementet. På journalistisk vis formidler hun sider ved sitt eget og morens innerste, med vær-varsom-plakaten lagt til side. Mens det er noe ”søtt”, ”hyggelig” eller ”ufarlig” ved både Thiis-Evensens eksponering av far og Calles eksponering av mor, er Hope Halls skildringer tyngende ærlige – varme og fintfølende, men virkelig rett på sak. Betsy Hall lever fortsatt, og det går bedre med henne, forteller Hope. Hennes studie av morens historie har brakt dem nærmere hverandre.

Hope Hall

I Am a Focusing Mechanism

Babel, 17.-26.september



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed