Skriv ut siden

Ødeleggende skjønnhet

Kritikk Av Marit K. Lykken Flåtter (28.11.2010 14:22 | Sist endret: 21.10.2012 12:31)

Etikk: By the way, pistolen du fikler med er ladd.
Overskridelse: Jessir, takk for påminnelsen! Det er derfor jeg fikler.

Det er med en viss oppstemthet at jeg oppsøker utstillingen Über das farbige Licht der Doppelsterne und einiger anderer Gestirne des Himmels, for å se hvilken versjon av det populære emnet "Menneskets forhold til natur, dyreriket og kosmiske krefter" Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson serverer publikum.

Lengselen etter å stikke hånden i nypløyd jord er en metafor vestlige er like fortrolige med som Blackbird av Beatles, og samfunnet har i sin dialogiske runddans kunnet regne med diverse innspill av kunstnere som belyser det mytebefengte og gjennomforskede faktum at den kunnskapsbaserte sivilisasjonen er skakkjørt.

FallingDown2

Stillbilde fra Falling Down, 2006, Jan Hakon Erichsen.

Passiv aggressjon. Det er verdt å ta omveien om Jan Hakon Erichsens videoarbeider som kan sees på hjemmesida hans. Erichsens tidligere arbeider har autensitet, lik slapstickvideoene av danske Peter Land fra 90- tallet. Tilfredstillende dessuten, å oppdage bloggen ObviousArtworks, hvor #12 fra 2010, er en sort perle. Og videoen Falling Down fra 2006 er for meg episk i sjangeren galgen-sadistisk uforløst frustrasjon, slik det kan komme til uttrykk hos den tvangssiviliserte befolkningen:

Her fungerer videokameralinsen som refererende ramme, hvor utsnittet er et vindu med persienne. På underkanten av den, har vedkommende som ufører en seanse, festet knivblader. Persiennen løftes og slippes, kalkulert. Lyden er egentlig det første betrakter registrerer; "Svish! Svish! Svish!" når persiennen slipper. Og på fortauet utenfor blir tilfeldig forbipasserende (uten å ane det selv), metaforisk halshogd. Sekvensen påminner meg om en spontan handling som hadde reell effekt, da en bekjent på festival ble forbigått i kebabkøen av noen grilldresskledde. Han reagerer med å ta fram lighteren og tenne på polyesterjakka til den ene, for så å stikke av. Også en handling med en viss grad av pervers tilfredstillelse, men ingen av eksemplene tar endelige oppgjør.

Rocket, 2010, Jan Hakon ErichsenDe Maktesløse. På Trøndelag Senter for Samtidskunst er det i samarbeid med svenskfødte Robert Johansson at Jan Hakon Erichsen er på oppdrag. Under navnet Pausemusikk har de samarbeidet før, blant annet for å rituelt maltraktere søte, truede dyrearter. Denne gang presenteres vi for en "antropologisk framtidsdystopi" som greit nok, men ikke akkurat overraskende, levner liten tiltro til mennesket som bærekraftig ressurs.

Gjennom det overordnede tema behandles alle de store spørsmålene og slik beveger Erichsen seg bort fra sin tidligere presise behandling av subjektet, i forhold til medmennesker eller samfunn. Arbeidet Rocket har likevel samme passivt ladede effekt som hans tidligere arbeider. Her er brukte malingspann stablet oppå hverandre. En rakett strener ut av det øverste spannet. Øverst på raketten er to knivblad festet med tape. Et potent truende, men poengløst forsøk i å finne meningen med livet, utforske universet, redde, eventuelt utslette menneskeheten. I sin enkelhet sier jo dette alt.

Skulpturen Rat King av Robert Johansson er også ett fungerende element i den felles installasjonen. Her er en søyle tilført gallerirommet. Deler av den utgis ganske overbevisende for å ha blitt gnagd i stykker av en rotte, noe som kan oppleves som ubehagelig trenering av eiendom. Skapningen som er plassert inne i veggen ligner mest av alt et foster av ubestemmelig art. Eventuelt kan det være en rotte som på rottekongevis har tørket inn, i så fall er dens instinktive forsøk på overlevelse også fånyttes. Mens i installasjonen Origami Supernova (eight point star) i jalladesign, strekker verket seg etter spørsmål omkring verdens opprinnelse, og hinter litt svada-aktig om behovet for restart.

Utilsiktet likegyldighet. Ja, det opplyste menneske er rastløs og fremmedgjort og fortsetter sin søken etter hva som helst som gir mening. Med Chasing after Deer på ipoden gnukker vi tematikken som fortapt kjærlighet og lar sjegget gro, men uten egentlig å ta noe oppgjør, eller avgjørende valg.

(artikkelen fortsetter under bildet)
Origami_Supernova_5_smallsize

Origami Supernova (Eight Point Star), 2010, Jan Hakon Erichsen

Men, noe skurrer her. Publikum forhindres i å bli involvert i sammenhengen mellom arbeidene, og i den altomfattende tematikken. Titlene oppfattes for meg som mer gjennomtenkt enn arbeidene, og en tilfeldig utnyttelse av gallerirommet gjør arbeidene lite presise eller truende. Om så det er tilsiktet slapp lefling med temaer som beveger seg farlig nære ObviousArtworks (uten snert), så kommuniseres ikke dette entydig. For mange ufullendte emosjoner flyter i sin egen stjernetåke i denne utstillingen, i så stor grad at jeg håper betrakter er utsatt for en meta-practical joke.

Jan Hakon Erichsen og Robert Johansson
Über das farbige Licht der Doppelsterne...,

Trøndelag Senter for Samtidskunst



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed