Skriv ut siden

Norges største samling

Artikkel Av Marit K. Lykken Flåtter (16.08.2010 20:37 | Sist endret: 10.07.2012 18:22)

Kunst ute, kunst inne
Utsmykking i Trondheim 2000 - 2010
Tapir Akademiske Forlag

Kunst i offentlig rom er ikke sammenfallende med bronseskulpturer i dag, men det er heller ikke sammenfallende med fabeldyr utført i tre, stein eller stål. Så hvorfor er det så mange av dem i barnehagene i Trondheim? 

Kunst i offentlig rom er uten tvil det området Trondheim kommune har prioritert innenfor samtidskunstfeltet de siste ti årene og Utsmykkingsordningen var ambisiøs da den ble innført i 2003. Målsetningen var at alle kommunale nybygg og anlegg fra da av skulle tilgodeses med kunst. I økonomiske oppgangstider med hyppig byggevirksomhet opplevde man utsmykkingsboom i bydelenes barnehager, skoler og sykehjem. Ordningen var ambisiøs, fordi satsningen hadde en langsiktig didaktisk funksjon, ønsket «nyskapende» samtidskunst og uten tvil ville bli en kostbar affære for kommunen over tid. I denne knappe tiårs-perioden har man investert for 66, 8 millioner i kunst.

Utgivelsen Kunst ute, kunst inne - en guide til utsmykkinger i Trondheim ble lansert i innledningen til sommeren og er en samling av utsmykkinger oppført i perioden 2000 - 2010. Gjennom bruk av billedokumentasjon og korte omtaler forfattet av Per Christiansen, er boken en oppfordring til byens borgere og turister om å gå på utstilling, utendørs. Samtidig, og like viktig, er den en påminnelse om at tiden er godt moden for å gjøre seg opp noen tanker om hvordan kommunens kunst til folket-prosjekt viser seg å fungere.

Kostbart. Ingen stiller spørsmål til antallet binders, kontorstoler og miljøbiler som av praktiske årsaker handles inn i kommunal kvanta. Derimot kan man forvente at protestene drysser inn vedrørende pengebruk med et estetisk formål og didaktisk merverdi. Det har de også gjort fra tid til annen. Spesielt meninger om kunstens skjønnhetsgrad får spalteplass i avisene. Et statistisk sett ufullendt utvalg borgere blir intervjuet, og journalistene beviser om ikke annet, at de ikke finner noe nytt under solen. Selv om kunst til folket ikke nødvendigvis er ensbetydende med å forstå eller å like, konkluderes det med at det er stygt og der ender ofte diskusjonen.

Kulturadministrasjonen skal krediteres for å ha funnet en nøktern finansieringsmodell som ikke må konkurrere med mer prekære utgiftsposter. Samtidig som at det sikrer at kunstpotten i utsmykkingssaker ikke salderes bort, som ofte har vært tilfelle tidligere. Hver gang media eller politikere peker med fingeren fordi det er dyrt, kan finansieringsmodellen brukes som et forsvarende argument. Ordningen er finansiert av 1,25 % av kommunens investeringsbudsjett. Det vil si, fram til 2007. Da ble andelen redusert og knappe 0,7% av investeringsbudsjettet avsettes nå til utsmykkingsformål. Dette utgjør altså likevel millioner.1

Noen solskinnshistorier. Harald Nissen i kulturkomiteen i Trondheims bystyre, forteller at Løvetanna på City Syd, av Are Blytt, Mikael Nilsson og Niklas Mulari, ofte trekkes fram som et vellykket eksempel på kunst i det offentlige rom når ordningen skal rettferdiggjøres overfor de mange skeptikerne. Og det kan jeg godt forstå. Løvetanna er en 9 meter høy skulptur som på ugressvis har presset seg fram i rundkjøringen i hovedfartsåra i byens første konsumkulturområde. Bydelen er stedet hvor kjøpesentrene fortsatt sprer seg aggressivt uten å følge noen byplan annet enn større økonomisk vinning. Midt i «mekka» for Rema 1000, Skeidar og utallige elektrobutikker ruver Løvetanna høyt nok til å kommentere omgivelsene den er plantet i. Den er også vellykket, fordi den uten tvil er byens mest (ufrivillig) besøkte kunstgjenstand.

Eksempler på andre solskinnshistorier finnes selvsagt. Ole Martin Lund Bøes Fragile på Asheim Ungdomsskole innfrir samtidig som den fungerer i den offentlige settingen den er ment å virke i. Are Mokkelbosts collager på Nardo skole er blitt trukket fram av redaksjonen i Norsk Kunstårbok 2010 som «et eksempel på utsmykking som ikke står tilbake for arbeider produsert for mer anerkjente visningssituasjoner». Marit Justine Haugen fra Haugen/Zohar Arkitekter, med Bålplass for barn i Skjermveien Barnehage har mottatt den prestisjetunge prisen AR Awards for Emerging Architecture, i London i 2009. Videre er bålplassen i Skjermveien barnehage en av fem arkitekturprosjekter som er trukket ut til å representere Norge ved Veneziabiennalen inneværende år. Andre er Barbro Maria Tillers Jakke til et tre, et lite stykke aktivistisk husflidsarbeid ved Presthus gård barnehage, og ellers kan man se fram til Michael Johanssons Rubiks Kurve på Svartlamoen, som ferdigstilles i løpet av 2010.

Formgiving framfor samtidskunst. I følge forordet i utsmykkingsguiden har «Trondheim sannsynligvis Norges største samling av samtidskunst i offentlig rom». Det fortelles også at «ordningen i løpet av få år [har] fått stor anseelse i Norge, og er blant andre av billedkunstnernes fagorganisasjon, NBK, trukket fram som eksempel til etterfølgelse for andre kommuner». Det er opplagt at finansieringsmodellen gjør ordningen interessant for etterfølgelse. Det er derimot diskuterbart om man bør fokusere på å smykke seg med begrepet Norges største samling av samtidskunst. Ordningens nedfelte vedtak om at det skal legges vekt på nyskaping og kunstnerisk kvalitet i prosjektene, er når man blar igjennom guiden en sannhet med modifikasjoner.

Kunst i offentlig rom er ikke sammenfallende med bronseskulpturer i dag, men det er så vidt jeg vet heller ikke sammenfallende med fabeldyr utført i tre, stein eller stål. Så hvorfor er det så mange av dem i barnehagene i Trondheim? I en gjennomgang av utsmykkinger forbeholdt eldre ser det ut til at gruppen instrumentaliseres til å like duse farger og tekstilarbeid. Det gjøres ikke videre forsøk på å imøtekomme eller utfordre fantasien, eller å fôre intelligensen deres på annet vis. Og hva med størrelsen? Skulpturer på en knapp halvmeter som danderes som småstein rundt hushjørnene utgjør lite opp imot arkitekturen og det institusjonaliserte landskapet de skal virke i. «Norges største samling» er også en i utgangspunktet positiv, men noe enkel målsetning om å la flest mulig få oppleve kunst innen sykkelavstand. Alle får, men kvaliteten på den varierer. Det kan synes som om utfordringen for utsmykkingsordningen er at den er rutinepreget og det er lenge mellom nyskapning og kunstnerisk kvalitet i prosjektene.

Brukervennlighet. Det mangler ikke på praktiske og faglige utfordringer knyttet til utsmykkinger, slik at det kan være vanskelig å vite når og hvorfor kunstfaglig tyngde blir erstattet av brukervennlighet i mange av prosjektene. I flere tilfeller kan det derfor synes som kunstnerisk integritet forvitrer i møte med den demokratiske prosessen i en utsmykkingskomité hvor alles interesser skal dekkes. Muligens i en feilslått hensikt å tilpasse seg brukergruppen, (barn, ungdom, eldre og så videre) eller like mye på grunn av en begrenset forståelse for gruppens potensial. Videre blir kanskje ikke oppdragsgiveres forhåpninger og interesser i forhold til hva kunsten skal representere og for hvem, utfordret i stor nok grad av utsmykkingskomiteen, og særlig, dens kunstfaglige representanter. Men igjen, hvor gode vekstvilkår har egentlig kunst i det offentlige rom i et samfunn hvor borgernes sosialdemokratiske refleks tilsvarer politikernes redsel for menneskelighet.

Det er ikke bare i Trondheim at mye av samtidskunsten ikke slipper gjennom nåløyet i offentlig rom. Sensurert kunst diskuteres med jevne mellomrom i nasjonal media. I de senere år har vi hørt om Per Christian Browns fotoserie med soldater i putekrig som ble for sterk kost for forsvaret og Jone Kvies, Orakelet II, ble beordret fjernet på grunn av de negative assosiasjonene skulpturen skapte. Lene Bergs Stalin av Picasso, eller portrett av kvinne med bart, og Morten Traaviks Hærverk # 1: Honest John, møtte samme skjebne. I disse eksemplene viser det seg at utslaget for å fjerne arbeidene er myndighetenes redsel for eventuelle hypotetiske reaksjoner, eller i den hensikt å skulle beskytte offentligheten. Mot hva egentlig, seg selv? Det er noe paradoksalt over å måtte innrømme at utsmykking scorer høyt på lista over sensurerte ytringer i det offentlige rom.

Tilbake i Trondheim vekket Positive av Rintala Eggertsson Arkitekter, almuens interesse en periode. Prosjektet var på skissestadiet da Adresseavisen kunne fortelle at Rintala Eggertsson hadde tegnet en 13 meter høy skulptur, et ruvende 'rødt kors', med trapper og utsiktspunkter i flere etasjer, i oppdrag for Øya Helsehus. Skulpturen hadde potensial til å trekke til seg publikummere i en ellers neglisjert del av byen. Vi hørte ikke mer om Positive i media, men prosjektet viste seg å bli stoppet etter interne diskusjoner. Det som kunne ha vært en av byens mest interessante utsmykkinger ble derfor ikke realisert.

Den midlertidige utsmykkingen Kokong for Lohove barnehage, av Edvine Larssen og Karianne Stensland, hadde en hissig men kort føljetong i media. Utsmykkingsordningen måtte dermed forsvare hvorfor det ble brukt penger på kunst som kun skulle vare i en kort periode. Prosjektet ble viktig fordi det presset rammene for hva utsmykking i en barnehage kan være, samtidig var debatten et interessant forsøk på å oppøve byens kunstselvforståelse. Beklageligvis har vi sett lite av den typen prosjekter i årene etter debatten. Kommunen etterlater dermed et inntrykk av at redselen for kritikk fra «folket» er større enn redselen for kritikk fra fagmiljøene. Og det underbygges dermed at brukervennlig formgiving foretrekkes framfor samtidskunst. Overraskende er det også å se at redaksjonen for Kunst ute, kunst inne har valgt å utelate Kokongen fra guiden. Det vitner om manglende evne til å forstå at temporære prosjekter har lengre levetid enn dens fysiske periode. Dokumentasjon og arkivmateriale fra prosjektet hadde vært en viktig del i guiden.

Etterbruken. Funksjonstid. Andre prosjekter igjen har kanskje stått for lenge. Eksempler på problemer med varighet og (etter)bruk blir påtagende etter noen år. Det synes like viktig å ha en beredskap for å kunne fjerne den kunsten som viser seg å være utdatert på ulik vis, enten ved å bli ødelagt uten en mulighet for forsvarlig reparasjon, på grunn av ombygginger, eller hvis ikke kunsten lenger fyller en funksjon. Som tilfellet på Ila skole, der lekegården er restaurert i ettertid mens kunsten står etterlatt ved sykkelskuret.

66,8 millioner temporæritet, er kanskje å overdrive, men noen innspill på reaktivisering av ordningen bør være kjærkomment framover. De fastlagte rammene oppfattes slik det er nå noe demotiverende, og er både en byråkratisk og ofte byggeteknisk barriere det er vanskelig å tenke utenfor. Det vil være interessant å følge med på hvordan planen for de neste ti årene vil utfolde seg. Kanskje dreier det seg om aktivisering av bykjernen og synliggjøring og eksperimentering av ordningen for det generelle - og interesserte kunstpublikum. For hvordan kan man flotte seg med en stor samling, samtidig som utsmykkingene skriker med sitt fravær i Trondheim sentrum? Et prosjekt som blir vesentlig å følge i denne sammenheng er kunstplanen for området Brattøra, hvor dato for ferdigstillelse ennå ikke er satt. Brattøra er i trøndersk målestokk, et av de større byutviklingsprosjektene som er satt i gang, hvis intensjon er å flytte byens sentrum nærmere sjøsiden. Hvilke kunstprosjekter som blir valgt her vil være en navigator for å forstå ordningens videre ambisjoner.

Ordningens målsetning om å sette av 25 % av utsmykkingspotten til prosjekter av midlertidig karakter, er også noe man ser for lite av. Etter prosjektet Generator, et samarbeid mellom kommunen og Trøndelag Senter for Samtidskunst, som foregikk i tre måneder i løpet av 2007, har det vært stille. På samme måte som KORO, kunne kommunen med enkle grep utlyst stipender forbeholdt temporære prosjekter i offentlige rom. Samtidig som man belønner initiativ fra kunstnere (for eksempel gjennom prosjektstøtte), kan man utvikle og levendegjøre ordningen ved å satse på flere uforutsigbare prosjekter. Da står man også friere i forhold til de krav som pålegges utsmykking ved offentlige bygg og unngår tapet av vitalitet som kan prege prosjekter med for lang behandlingstid. 
 


1 I perioden 2003-2008 er det til sammen blitt avsatt 66,8 millioner kroner til kunstproduksjon inkludert honorar til kunstneriske konsulenter. Normalt avsettes ca. 2/3 av honoraret til produksjon av kunstverk og resten til kunstnerisk honorar. Det betyr at ca. 44,5 millioner kroner av midler avsatt til utsmykkingsordningen er gått til næringslivet i form av kontrakter med underleverandører og lignende. Fra og med 2007 ble beregningsgrunnlaget for ordningen endret for å redusere kommunens utgifter til investeringer, slik at det nå er 0,7 % av det totale investeringsbudsjettet som går til utsmykking. - Fra Evalueringsrapporten av utsmykkingsordningen 2003-2008.

Marit Kristine Flåtter har arbeidet ved Trondheim kommunes utsmykkingsordning i perioden 2006 - 08, hvor hun blant annet var involvert i prosjektet Generator og initierte i samarbeid med billedkunstner Anne Helga Henning, seminaret Hvem er det offentlige rom til for? Flåtter var også en del av arbeidsgruppa for den påfølgende konferansen Organising Art som kommunen arrangerte i samarbeid med KORO i 2007. Flåtter har videre vært kunstnerisk konsulent i utsmykkingsutvalgene ved Nardo skole og barnehage, Skjermveien barnehage og Kyvatnet naturbarnehage. (Fotnote av redaksjonsmedlem Daniel Slåttnes)

Fragile og Gjørtlerveien Foto: Vegard Moen
Kokong Foto: Jason Havneraas



5 Comments

Rådgiver i Trondheim kommune Ulrika Wallin Johansen: on 18.08.2010 10:24

Vil med dette kommentere en opplysning i artikkelen som ikke er korrekt:

Ordningens målsetning om å sette av 25 % av utsmykkingspotten til prosjekter av midlertidig karakter, er også noe man ser for lite av.

Det som sies i Bystyrets vedtak for Trondheim kommunes utsmykkingsordning er at inntil 25 % av ordningens midler kan brukes til prosjekter utenom nybygg/nyanlegg. Dette innebærer at plasser/bygg som ikke har et bygg/anleggsprosjekt knyttet til seg også kan få midler til kunst, men setningen sier ikke noe om prosjektene skal ha permanent eller midlertidig karakter. Det er heller ikke nevnt noe annet sted om en slik målsetting.
Midler til utsmykkingsordningen settes av fra kommunale investeringsmidler. Siden lovverket knyttet til bruk av investeringsmidler i offentlig sektor sier at investeringer må ha en levetid på minst 3 år så er det vanskelig å få til temporære prosjekter.

marit k flåtter: on 18.08.2010 14:29

Ok, jeg korrigerer misforståelsen, men desto viktigere. I midlene som kan brukes til prosjekter utenom nybygg/anlegg (inntil 25 %) burde det være en målsetning om å sette av noe til temporære prosjekt. Det er synd om denne loven oppfattes fra administrasjonens side som hinder, framfor en mulighet. Generator ble også gjennomført under disse premissene, (Smutthullet var at prosjektene ble dokumentert og fotografiene av arbeidene ble sendt på vandreutstilling på skoler.) og derfor burde det være mulig å gjennomføre flere, eller andre typer, også i framtiden. Pr i dag mangler altså ordningen mulighet til å ta inn uforutsigbare prosjekt og forholder seg til utsmykking ved bygg/ anlegg på en muligens for rigid måte.

Kanskje er det derfor betimelig å spørre om en endring i regelverket for kunst i offentlig rom, som er en såpass særegen del av kommunens investeringer, slik at de temporære prosjektene unntas loven om levetid på 3 år. Kommunen som insisterer på å taes alvorlig i sin satsning på kunst i offentlige rom må kunne forventes å tøye rammene og evaluere underveis slik at ordningen i tillegg til å imøtekomme politiske visjoner, også ivaretar kunstfaglig behov.

Sara Noelani Müller: on 20.08.2010 09:34

gleder meg til å lese boken!

marit k flåtter: on 20.08.2010 15:12

bare en kommentar til at Wallin Johansens nå understreker vanskeligheten med å tenke museale objekter samtidig med midlertidige prosjekt i offentlig rom, jfr. "...Siden lovverket knyttet til bruk av investeringsmidler i offentlig sektor sier at investeringer må ha en levetid på minst 3 år så er det vanskelig å få til temporære prosjekter." Situasjonen var noe annerledes i 2007. Rapport av Ketil Nergaard fra konferansen Organising art, (fritt sakset), belyser dette:

"På nittitallet lå fokuset i diskusjoner omkring kunst og utsmykking på at kunstnerne burde komme tidligere inn i offentlige byggeprosesser, slik at deres bidrag ikke bare endte som nettopp utsmykkinger, men ble en integrert del av det ferdige bygget. Dagens fokus er et helt annet. På den ene siden er det nærmere knyttet til den aktuelle kunstdiskursen, og til det som dagens kunstnere faktisk arbeider med. På den andre siden er det knyttet opp til en idé om det offentlige rommet som legger vekt på det dynamiske framfor det statiske. Rommet er der noe skjer... "

"Konferansen sa mye om disse intensjonene, men nok litt mindre om de faktiske realitetene. I bunn for hele diskusjonen ligger nemlig det faktum at midlene som disponeres til kunst i offentlige rom både for KORO og for den enkelte kommune, stort sett er øremerket permanente installasjoner. Så dersom KORO skal finansiere temporære prosjekter i stor stil, kreves det forholdsvis store endringer av det regelverket de operer innenfor. I Trondheim derimot, har man forandret dette regelverket. I tillegg til å sikre at 1,25% av kommunens totale investeringsbudsjett settes av til utsmykkingsordningen, har man som eneste norske kommune vedtatt at inntil 25% av utsmykkingsmidlene kan avsettes til prosjekter utenom nybygg og nyanlegg. Og at en del av disse pengene også kan brukes til temporære prosjekter... "og "... det er på kommunalt initiativ at man nå diskuterer en friere bruk av de kommunale utsmykkingsmidlene."

Hele rapporten kan leses her: http://www.koro.no/no/formidling/seminarer+konferanser/SAMMENDRAG+FRA+KONFERANSEN+ORGANISING+ART.9UFRrQXr.ips

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed