Skriv ut siden

No Holds Barred

Kritikk Av Eirik Frisvold Hanssen (24.11.2010 17:18 | Sist endret: 02.12.2011 21:00)

Hos Kjetil Kausland blir kunstnerens egen kropp delvis en slagmark for spørsmål om maskulinitet og identitet, men først og fremst en del av en større kunstnerisk prosess.

DSC_0856

Etter å ha fotografert mellom 160 og170 kamper av ekstremkampsporten Mixed Martial Arts (MMA) i løpet av en femårsperiode, merket billedkunstneren Kjetil Kausland at han, som han uttrykte det, ikke lenger følte noe. Til tross for dramatikken og brutaliteten som foregikk på innsiden av buret som han kikket inn i, blodet som ble flenget mot kameraet, opplevde han plutselig seg selv som en voyeur, avsondret fra begivenhetene rundt ham med kameraet som skjold. Løsningen på denne avstumpningen ble å legge seg i hardtrening for selv å gå inn i kampburet som deltaker, ni måneder senere, i et teaterlokale i Bergen – og ikke bare risikere smerte, men også ydmykelse, å være utsatt for andres blikk i en sårbar situasjon med usikker utgang.

Kjetil Kauslands prosjekt manifesterte seg i flere former i Trondheim denne måneden – delvis i form av et illustrert foredrag holdt av kunstneren selv på Dokkhuset sist lørdag i forbindelse med Trondheim dokumentarfestival, og ikke minst som en utstilling i Trondhjems kunstforenings andreetasje, bestående av en serie med stillfotografier (fra fotoserien No Holds Barred) og en ti minutter lang video, et resultat av den uvanlige performancen på BIT Teatergarasjen i Bergen (No más) i 2008. I tillegg har prosjektet manifestert seg på mange andre plattformer i løpet av de siste par årene: videodokumentasjon av forberedelsene foran kampen ligger på Kauslands hjemmeside, i tillegg til omfattende pressedekning, en omfattende debatt og forhåndsomtale.

Hele prosjektet, slik det kommer til uttrykk akkurat nå viser egentlig prosessen og overgangen mellom tre beslektede, men avgrensede verk, og er knyttet til ulike former for forflytninger og forskyvninger. Kausland gikk ikke bare fra rollen som observatør til å bli aktør, fra fotokunstner og dokumentarist til å bli performanceartist. Mixed Martial Arts (MMA) er dessuten en idrett som på grunn av sin brutalitet, minimumet av regler og forbud, i utgangspunktet er forbudt å utøve i Norge, så da kampen ble plassert i Teatergarasjen forvandlet den seg ikke bare fra et sportsarrangement til en performance eller teaterforestilling, men også fra noe ulovlig til noe lovlig.

Kausland, som opprinnelig har bakgrunn fra bryting, hadde sitt første møte med sporten via en vhs-kassett på midten av 90-tallet. Blod fløt like fritt som DSC_0069svette, han hadde aldri sett noe lignende og følte en kombinasjon av tiltrekning og avsky. Noe av det som tilsynelatende gjorde sterkest inntrykk og som Kausland har kommet tilbake til i flere sammenhenger, var det som skjedde etter at kampen var over: motstanderne omfavnet hverandre, etter å ha slått hverandre til blods, de ga hverandre det han flere ganger har beskrevet som en ”genuin klem”. Det fantes en gjensidig respekt hos utøverne for hverandre som både fikk Kausland til å interessere seg for MMA-utøvernes relasjoner og drivkrafter, hva som motiverer dem til å gjennomføre ekstreme treningsregimer og sanseløst brutale kamper, men også sin egen fascinasjon for sporten som syntes å stå i motsetning til rammene for den trygge familiekonteksten og kunstmiljøet han vanligvis befant seg i. Utgangspunktet for prosjektet var å utforske dette som et paradoks; de sympatiske MMA-utøverne og den kampsport-fascinerte kunstneren som ”paradoksale” mennesker. Denne problemstillingen fremsto imidlertid som stadig mer irrelevant.

Kausland ser snarere skepsisen til denne typen ekstrem kampsport som en kulturelt betinget, skambelagt dimensjon ved maskulinitet. En sport som MMA kan ikke betraktes som vold, i og med at den ikke omfatter noen ofre, maktovergrep eller krenkelser. Ifølge Kausland handler det snarere om et slags rituelt rom, en overskridende, men samtidig ukomplisert og ærlig aktivitet mellom to frivillige parter. Han henviser til hvordan polfarere, som søker tilsvarende ekstreme opplevelser som kampsportsutøverne, i stedet for å mistenkeliggjøres, blir hyllet som nasjonalhelter, hvordan de tilsynelatende lever som sterkest når de har det som verst.

Kausland plasserer seg åpenbart i en lang tradisjon innenfor kunsthistorien som for lengst også er omfavnet av populærkulturen idet mannskroppen bokstavelig talt blir en slagmark for spørsmål rundt maskulinitet og autentisitet, kontroll og sårbarhet, og der oppmerksomheten rettes mot den ekstreme fysiske erfaringen idet savnet etter å føle noe blir for stort.

Dadaistpoeten Arthur Cravan ble overvunnet i bokseringen av verdensmesteren Jack Johnson i 1918, Roland Barthes beskrev fribryting som en form for meningsbærende teater på 1950-tallet. Kroppen fungerer som referent og virkelighetsmarkør i så vel realitysjangerens sammensetning av iscenesettelse og autentisitet, som i filmer og mediefenomener som Fight Club, Jackass, Supersize Me og Kristoffer Schaus ulike eksperimenter med egen kropp. Kroppen fungerer som motvekt til ustabile individuelle og kollektive identiteter og vår vantrivsel i den konsumpsjons- og online-kulturen vi er mer eller mindre fanget i. Problemet i møtet med Kauslands performance i form av en kort videoinstallasjon to år senere er muligens at den refererer til en noe forslitt og overrepresentert, overdiskutert tematikk: å oppsøke fysisk smerte for å kjenne at man lever – her gjennom en veldig tydelig overgangsrite som dessuten fungerer som en slags personlig botsøvelse der kunstneren står til ansvar for tidligere forfengelighet og for å ha inntatt den behagelige rollen som kynisk betrakter.

Når det gjelder kunstprosjektets forhold til spørsmål om maskulinitet er det ikke tilfeldig at videodokumentasjonen på Kauslands hjemmeside i tillegg til å skildre trening og forberedelser, inneholder bilder fra kunstnerens kjernefamilieliv. Far sitter sammen med sin lille datter og ser på barne-tv, mor spøker med at hun skulle ønske han kunne ha på seg hjelm. Han risikerer kanskje hjerneskade, men far må likevel oppsøke det farlige, og bare han – og knapt nok han – vet hvorfor. Også i presseomtaler før den omtalte kampen skulle finne sted finner man denne dobbeltrollen, det spilles aktivt på samme type paradoks som det Kausland så i ”den genuine klemmen” – det normale, harmoniske familielivet og rollen som lykkelig far settes opp mot ønsket om å slå seg til blods.

Som Kausland har påpekt er det ikke i seg selv vanskelig å få juling, like lite som det egentlig er vanskelig å bedrive andre former for selvskading som botemiddel for vantrivsel i kulturen. I stedet valgte han å legge seg i hardtrening, for faktisk å ha mulighet til å vinne en kamp, eller i det minste unngå å bli slått helseløs – under niDSC_0914 intense måneder trente han uavbrutt og til kroppens bristepunkt. Bevegelsen inn i buret der MMA-kampen foregikk var derfor ikke primært knyttet til selvdestruktivitet, og noe av det mest interessante ved prosjektet er hvordan det inngår i fortellingen om en lengre kunstnerisk og personlig prosess: fra fascinert betrakter, til avstumpet betrakter, og deretter utøver, hvordan de rigide forberedelsene foran kampen var preget av frykt, uro og søvnløse netter, hvordan det smertefulle lå i å utfordre seg selv. Ifølge Kausland foregikk alt det vondeste i forkant, mens de få minuttene kampen foregikk snarere innebar en tilstand av ro og absolutt tilstedeværelse

En annen styrke ved Kauslands prosjekt – i tillegg til intensiteten og tilstedeværelsen i fotografiene, evnen til å fange interessante øyeblikk i sylskarpe bilder – er den genuine interessen han har for menneskene han fotograferer, hvordan skildringen av sporten med enkle midler presist synliggjør øyeblikk av intens konsentrasjon og tilstedeværelse snarere enn aggresjon eller frykt.

I Trondhjems kunstforenings lokaler finner man denne fortellingen presentert i to adskilte rom. I det ene finner man en håndfull bilder fra fotoserien No Holds Barred, fra perioden 2004-2007; om lag halvparten er øyeblikksbilder av kamp, den andre halvparten er intense portrettfotografier, nærbilder av utøverne mellom slagene. I det andre rommet finner man dokumentasjonen fra MMA-kampen/performancen No más, som naturlig nok var det som i sin tid fikk mest oppmerksomhet og dekning.

Det mest påfallende ved videoen er kanskje det suggestive lydsporet, der vi enten utelukkende hører direktelyd fra seansen – med spredte tilrop og applaus fra publikum – eller utelukkende minimalistisk elektronisk musikk, som to alternerende bevissthetsnivåer, der opphøret av direktelyd antyder den absolutte, nesten meditative tilstedeværelsen Kausland hevder han opplevde de minuttene kampen pågikk. Bare en kort stund mot slutten hører vi begge lydsporene parallelt, idet Kausland er iferd med å bli slått ut og begge deler druknes i en øresusaktig, tværende pipelyd og vår helt faller i bakken, og taper.

DSC_0785

Den obligatoriske omfavnelsen etter at kampen er avgjort, den ”genuine klemmen”, som var en så sentral del av utgangspunktet for Kauslands fascinasjon, blir her et forutsigbart antiklimaks og føles mer som et mekanisk ritual, en illustrasjon av et kunstnerisk poeng enn noe annet. Selv om det var selve kampen eller performancen i Bergen som fikk mest oppmerksomhet, vil No más kanskje først og fremst være interessant som bindeledd mellom to fotoserier, som muligens utforsker samme fenomen med to kompletterende innfallsvinkler. Kausland hevder at han etter kampen satt igjen med samme interesse for og kjærlighet til kampsporten, men også et nytt blikk, en mindre naiv tilnærming.

Under foredraget på Dokkhuset viste Kausland et lite utvalg bilder fra en kommende fotoserie om MMA-miljøet, Submerged, som han beskrev som mørkere, både visuelt og innholdsmessig, en mindre romantisert versjon, i mindre grad en forsvarstale. I No Holds Barred skar han bort de dimensjonene ved sporten han ikke likte – industrien rundt og de få, men genuint ubehagelige menneskene som finnes blant utøverne. Flere av bildene han viste hadde også et mer abstrakt uttrykk enn de fotografiene som er utstilt på kunstforeningen.

Det er antakelig i fotografiene, snarere enn den fysiske manifestasjonen som kommer til uttrykk både i No más som performance og som videodokumentasjon – og kanskje særlig i forholdet og forskjellene mellom bildene tatt før og etter, at de mest interessante uttrykkene for Kauslands nye erfaringer og innsikt vil komme til uttrykk – av det å forstå noe fra innsiden, av å ha kjent det man skildrer på kroppen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed