Skriv ut siden

Mellom forfall og velstand

Kritikk Av Margete Abelsen (20.10.2013 19:05 | Sist endret: 22.10.2013 10:31)

Hva får man når man inviterer inn 40 ALK_9625xkunstnere og arkitekter i en rivningsklar bygård? Intet mindre enn det mest engasjerende kunstprosjektet Trondheim har sett på mange år.

Når Elgesetergaten nå skal omstruktureres til en 34 meter bred boulevard vil den gamle verneverdige Jugendgården i 30 b bli jevnet med jorden. Usikkerheten og forfallet som har preget bygget de siste 60 årene er utgangspunktet for det omfattende lavbudsjettsprosjektet Constant. Decay.

RAKE ved Charlotte Rostad og Trygve Ohren, har benyttet muligheten til å fylle det over hundre år gamle bygget med 30 ulike kunstprosjekter før rivning: I fjorten leiligheter, to næringslokaler og en bakgård har 40 kunstnere og arkitekter bidratt med prosjekter som i mer eller mindre grad forholder seg til bygårdens situasjon. En inngangsplattform leder veien gjennom bakgården og inn til et ”sosialt rom” av Arkitekturfabrikken, Diana Espinosa Albornoz og et knippe arkitekturstudenter, i byggets tidligere Frukt & Tobakk-kiosk. I næringslokalet ved siden av holdes omskiftende separatutstillinger av kunststudenter under tittelen Her kommer ingenting. Underveis vil nye utstillinger åpnes, performancer avholdes og andre spontane hendelser og arrangement ta form.

Et verk som spiller på den overordnede problematikken er Pernille Elida Fjorans No. 6. Videoen, som også var Fjorans avgangsarbeid ved KiT i 2010, forteller historien om huset i Grensen 6 som ble stående og forfalle til det til slutt måtte rives. Fjoran tar et nostalgisk tilbakeblikk på 70-tallets aktivistiske kamp for å bevare verneverdige hus som Trondheim kommune hadde andre planer for. Videoen er klar og konkret, og tilfører ekstra dybde til det overordnede prosjektet, som også relaterer seg til verdier hentet fra 70-tallets lokale aktivisme, i sin kommentar til reguleringen vekk fra det autentiske.

Noe av opplevelsesaspektet ligger i å bevege seg rundt i bygget: Hvem har bodd her, hvilken historie er det som vil forsvinne? Ved å åpne opp bygget blottstilles beboernes boforhold preget av usikkerhet og slitasje, og det oppstår en helt unik kontekst hvor verkene går i dialog med beboernes etterlatte spor: Riper i kjøkkenbenkenes skjærfjøler, den innrøkte tapeten, den malte elefanten i vinduet, eller avtrykkene etter billedrammer som tidligere hang på veggene. Det gir det hele en form for intensitet og tilstedeværelse som sjelden oppstår i andre utstillingssammenhenger.

ALK_9682xFlere arbeider relaterer seg løselig til stedet og de romlige aspektene. I Marte Volds seks videoinstallasjoner Små dialoger konfronteres vi med rå iscenesatte samtaler fra et samboende pars hverdag. Det oppstår humoristiske situasjoner som også er ekstremt ubehagelige, og til dels surrealistiske, gjennom parets språklige pareringer. Vold viser et stilsikkert og vitalt formspråk som både er forstyrrende og som fungerer svært godt i denne konteksten. I Maja Nilsens collager dras gjenstandene og menneskene ut av sammenhengen og plasseres i fremmede konstellasjoner. Collagene av renskårede sammenstillinger av dyriske og skulpturelle elementer står som surrealistiske små verdener i seg selv, og er ikke avhengig av omgivelsene. Øyvind Aspen bruker overtydelige ordspill og lar et bilde av en 90-talls skinnsofa, et suggererende lydklipp og en sirkulært betydende beskjed på veggen utgjøre installasjonen Purple skai. I naborommet spiller en gardinstang og et foto på en karikert fremstiling av religiøse ikon.

ALK_0002xI Karianne Stenslands stedspesifikke installasjon Arrangement for kommunal bolig er forfallet tatt til sin ytterste (og bokstavlige) konsekvens: Her renner sand ned fra taket og samles i en haug midt på gulvet i en av leilighetene. Verket opptar også elementer av materialitet, tid og transformasjon i seg. Ann Cathrin Hertling og Elin Andreassen baserer seg på det stedsspesifikke i sin ”levende” leilighetsinstallasjon som illuderer at det fremdeles bor et individ i bygården. På åpningsdagen hang det en enslig lampe fra taket – to uker senere er leiligheten fylt med varme, interiør, bøker, notater og andre personlige eiendeler, og iscenesetter slik spor av menneskelig aktivitet.

Marinka Bobrikova og Oscar de Carmens 'relasjonelle' økoprosjekt Kitchen Dialogues gjør også at bygget kontinuerlig er i bruk. I leilighet H0201, innredet av arkitektkontoret Heim & Land, kan det bestilles middager tilberedt av kunstnerne. Det tas et miljøbevisst standpunkt i forhold til overproduksjon av matvarer – hvor det må antas at maten som serveres er basert på fullt brukbare råvarer forkastet av de store matvarekjedene. Kitchen Dialogues bærer preg av nitti- og totusentallets nysituasjonisme og deltagerbaserte prosjekt som Rirkrit Tiravanijas servering av suppe, men plasseringen i et privat kjøkken i en tidligere kommunal bolig, gir prosjektet andre sosiale rammer. Konseptet er enkelt, men ikke desto mindre virkningsfullt.

Constant. Decay. viser seg altså å innbefatte en blanding av over gjennomsnittet gode individuelle arbeider. Men kanskje er det slik at selv det mest nøkterne kunstverket ville fremstått men en viss særegenhet i denne konteksten?

Charlotte Rostad og Trygve Ohren bidrar også ALK_9698xmed et eget verk i samarbeid med Ørjan Aas. Den fiktive Trondheim Utopi Forening (TUF) arbeider med en utredning av Trondheims fremtid og postulerer med humoristisk utopisme at ”TUF har løsningen på klima og andre komplekse utfordringer”. Prosjektet fungerer som en humoristisk kritikk av ulike by- og kulturutviklingsprosjekt, hvor den utopiske foreningens løsninger til tider kan virke mer tiltalende enn offentlige etater sine planer.

Constant. Decay. plasserer seg midt i byplanleggingsdebatten i Trondheim hvor gentrifiseringsprosessen i Elgesetergata har vekket motstand. Rask oppføring av homogene, effektive og kostnadsbesparende bygg og veier erstatter mangfold både i arkitektur og befolkning. Boligprisene går opp og de mindre velstående delene av befolkningen må flytte. Prosjektet har disse menneskelige forholdene og nabolagets sosiale og politiske kontekst som underlag. En slik form for kunst som byprosess styrker den kollektive opplevelsen, det sosiale aspektet og koblingen til hverdagslivet, og i så måte er dette et gjennomført prosjekt.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed