Skriv ut siden

Masterutstillingen 2011

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (12.05.2011 15:02 | Sist endret: 05.09.2011 14:47)

Årets masterutstilling bærer den vektige tittelen «Masterutstillingen 2011». Jeg liker tittelen i bestemt form entall og hvordan den påpeker en særpreget tyngde. For dette er en betydelig årlig begivenhet.

Dette er andre gang KiTs avgangsstudenter benytter seg av Gråmølna, et utstillingslokale med iboende utfordringer. Over det lyse midtrommet flakser taket med sine vinger og gir lyset en usikker bane. Rommet flankeres av et mørkt avlukke og en kronglet passasje mens den iøynefallende trappen – som forbinder den nybygde paviljongen med det gamle 1800-tallshuset – fungerer som en mesanmast på et flermastet skip, en redning for den som mister oversikten. Og denne utstillingen krever og fortjener et overblikk.

Masterutstillingen 2011 - Charlotte Rostad
Charlotte Rostad, So. Our Faces, 2011

Det er på toppen av denne trappen man kanskje kan starte rundturen. Fra dette utkikkspunktet ser jeg Charlotte Rostads serie "So. Our Faces." i ett og samme sveip. Et av bildene er plassert i "gamlehusets" andre etasje, et annet ved bunnen av trappen og det siste innerst i et av paviljongens hjørner. De omfangsrike bildene fanger meg med de ubestemmelige, men konfronterende blikkene, og bildeseriens posisjoner danner en diametral linje gjennom lokalet.

En ekstensjon av en frittstående vegg er for anledningen reist i paviljongens hovedrom – en ekstensjon jeg gjerne kunne sett at ble stående etter endt utstillingsperiode. Den skjermer for resepsjonsavdelingen og konstruerer et mer lukket rom. Dette tjener kanskje Cathrine Ruuds verker mest på. Hun har tatt utgangspunkt i det tidligere kommunale kontorbygget i Holtermannsvegen. En serie smakfullt dempede fotografier fra dette byggets interiører – alle utført og komponert med en metodisk nærhet – stilles ut sammen med noen av de glassplatene som faktisk inntil nylig prydet bygget. Det er befriende å se hvordan disse flatene – det være seg fotografiene eller glassplatene – overlapper hverandre og er gitt rom til å utfolde seg. To av glassplatene er festet på en av Gråmølnas yttervegger, men spiller nå rollen som nedtonet dekor snarere enn som stramt kontorbyggeksteriør. Ruuds bidrag er fordelt som endepunktene i et triangel der det ene hjørnet perforerer galleriets vegger og senker terskelen mellom galleri og bylandskap.

Tilbake til hovedrommet ser jeg Rina Lindgrens bidrag. Skyggeavtrykket av en dør, tegninger av et avsidesliggende hus, tykke tapetflater i forskjellige lag, hvite og svarte husmodeller utført i kunstharpiks og plassert deformerte på gulvet. Det lille huset leder meg inn til hovedrommets sidefløy der nok et hus, nok et par tegninger befinner seg. Gjenstandene går i oppløsning, en prosess knyttet til temporalitet, men som kommer til uttrykk spatialt.

Videre innover i sidefløyen henger Kamilla Skrindes fire fotografier. De fikserte øyeblikkene er ved første møte lukkede, tilhørende en annen persons intimsfære. Men bildenes fokalpunkt blir for meg selvutløserens ledning – en referanse til Cindy Shermans filmstills? – som leder ut av bildeflatene. Denne understreker med all tydelighet hvordan den avfotograferte var alene i fikseringsøyeblikket. Det duse lyset i de lyse rommene står i kontrast til den ubehagelige følelsen disse fotografiene fremkaller i meg. Oppløftende former møter her et nedstemmende innhold. Gnisningen som oppstår, gjør disse fotografiene dynamisk eggende.

 Masterutstillingen 2011 - Erik Friis Reitan

Erik Friis Reitan, 28°12'50.08"N  63°26'6.84"N
16°40'57.46"W  10°24'54.87"E,
2011

Jeg får etter hvert følelsen av noe i retning av et bevisst samarbeid mellom flere av kunstnerne. Erik Friis Reitans verk plasserer seg fint sammen med Ruuds forflytninger og Lindgrens mennesketomme og spatiale utfoldelse. Her skal kuratorduoen Rakett (Åse Løvgren og Karolin Tampere) ha ros, samtidig som kurateringen i økende grad vitner om et fruktbart samarbeid mellom dem og årets avgangsstudenter. Reitans fotoverk er montert rett på veggen og viser et utsnitt av et bergparti, og tittelen angir med en GPS' nøyaktighet hvor denne steinmassen befinner seg. Fikseringsøyeblikket blir her et pregnant øyeblikk hvori det åpnes opp for undring over tid og rom, over forflytninger. Dette verket kan fort glemmes eller overses i denne konteksten – på tross av sin sentrale plassering – men passer likevel svært godt inn i denne helheten.  Det er vågalt og herlig selvsikkert å la dette ene og stillferdig utfordrende verket stå som ditt eneste bidrag til en avgangsutstilling.

"Masterutstillingen 2011" utfolder seg videre inn i "gamlehusets" andre etasje. I første rom, er som allerede nevnt, et av Charlotte Rostads enorme portretter. Bak dette henger tre stykk tresnitt, signert Anne Grefstad. Bildespråket er markant, i all sin tvetydighet. Dette gjelder også for Grefstads collagepregete malerier i det neste og innerste rommet. Men her slår det meg: Jeg har tatt steget inn i et trygt og ordinært visningsrom og mistet kontakten med det utfordrende paviljongrommet. Hvilken salderingspost! Innerst i dette rommet henger størsteparten av Christina R. Jensens fotos og fotocollager. Jeg liker den lekende idérikdommen i disse verkene, men uttrykket er ikke helt foredlet og ender opp som et noe underkommunisert bidrag med et større potensial enn det som her er blitt sluttresultatet.

Masterutstillingen 2011
Tian Miller, stille stier, 2011

Til venstre for Gråmølnas inngangsparti ligger det jeg for anledningen vil kalle ’videorommet’. Dette er delt mellom Tian Miller og Kristine Tårnes, som begge bidrar med videoverker. Miller dokumenterer et seterlandskap fra Østlandet der hennes besteforeldre bodde og hadde sitt virke. Blandingen av gamle videoopptak, komparative før-/nå-stillbilder og øvrig dokumentasjon av dette seterlivets tradisjonsbundne karakter overbeviser meg på sitt hengivne vis. Da dette er sagt, må det nevnes at Millers verk kommer noe til kort hva gjelder å holde på betrakterens oppmerksomhet. Det ligger ingen helt klare føringer for hvor lenge dette verket burde eller kan vare. Etter hvert som minuttene går, vokser følelsen av at akkurat dette verket er et personlig anliggende i større grad enn et aksentueringspunkt for en kollektiv debatt og undring. Likevel skal Miller ha anerkjennelse for sin inderlighet. Jeg vil tro at verket står seg godt sammen med hennes øvrige arbeider.

Kristin Tårnes' prosjekt baserer seg på intervjuer, gjort av en rekke kunstnere fra Mexico City og Trondheim. Spørsmålene som ligger til grunn for de mange kunstnernes svar, er kunstnerrelaterte og basale, mens svarene er ulike. Prosjektet projiseres i et hjørne, der den ene projeksjonsflaten viser intervjuene mens den andre fremstiller bylandskap fra de to byene. Det er noe elegant over lydens og bildenes samlede karakter. De to flatene flyter over i hverandre. Likevel er det prosjektets omfang som er dets store styrke. Kompakt intervjumateriale har mang en gang blitt kjedsommelig i form eller overlessende i innholdsmengde, men klippene skifter så ofte at det oppstår en sekvensiell rytme. Det er – tross alt – noe beundringsverdig over hvordan Tårnes insisterer på å søke svar hos disse utvalgte og etablerte kunstnerne.

Reisch3
Tore Reisch, The Great Forgetting, 2011

Den siste av årets ti avgangsstudenter er Tore Reisch. Hans verk "The Great Forgetting" starter riktignok i det store paviljongrommet, men strekker seg helt opp til Høyskoleparken. Umiddelbart etter åpningen trasket jeg dit. De to frisbeespillende realfagsstudentene som allerede var til stede, lot til å ha sett seg mette på Reisch’ vektige masterprosjekt: Et laftet tak i betong, liggende i gresset, gjennomboret av antagonistiske betongkrystaller. Rundtom på plenen ligger splintrede rester av det som "en gang" har prydet gavlstykket. Ruinhaugen aktiverer en konsekvensetikk og adresserer industrisamfunnets skjødesløse fremferd på uforlignelig vis.

I den lekre trykksaken som er laget i anledning "Masterutstillingen 2011", er Håkon Bleken intervjuet. På Kristin Tårnes' siste spørsmål "Tror du at den politiske situasjonen påvirker kunsten som blir produsert her?" svarer Håkon Bleken bekreftende. Foruten Tårnes' og Reisch' bidrag har likevel ikke denne utstillingen en utpreget politisk orientering. Disse arbeidene innbyr snarere til meditasjoner over materialers forgjengelighet, menneskelig sameksistens, temporalitet og spatialitet. Kurateringen oppløser den tradisjonelle og fragmenterende løsningen, hvor hvert enkelt verk på en kollektivutstilling blir identifisert med kunstnerens navn og verkets tittel. Slik fremstår dette som en enhetlig størrelse, nemlig som "Masterutstillingen 2011".

Masterutstillingen 2011
Gråmølna
7. mai - 5. juni 2011



Related news

4 Comments

Sara Noelani Müller: on 25.05.2011 14:48

Korrektur: Seteren til Tian Millers besteforeldre ligger i Østerdalen, ikke på Østlandet. I katalogen ble ved en feil den uredigerte tekstversjonen om Tian Millers arbeid trykket.

Pernille Elida Fjoran: on 25.05.2011 14:58

"Etter hvert som minuttene går, vokser følelsen av at akkurat dette verket er et personlig anliggende i større grad enn et aksentueringspunkt for en kollektiv debatt og undring. " Jeg vet ikke om kritikeren mener denne setningen som kritikk eller bare en observasjon. Men jeg må bare si at jeg blir litt lei de snevre kritikerholdningene som ofte setter opp en motsetning mellom det intime og personlige og det kollektive. Denne personlige og insisterende filmen reiser mange spørsmål som angår oss alle, da vi som mennesker med vår historie ikke er så veldig forskjellig i bunn og grunn. Ofte synes jeg problemer i kunsten idag er at den er så fremmedgjort fra kunstnerens egen - opplevelser at nerven i arbeidet og lidenskapen blir borte på veien til det utstilte arbeidet. I en verden der alle roper så høyt vil jeg repetere: " Quiet is the new Loud" som King of Convinience sa i 2001. Som flere av kusntnerne sier i Tårnes videoverk gjentar blir det poltiske ( med dette kan vi lese ;"aksentueringspunkt for en kollektiv debatt og undring" kan bli veldig opplagt, det er her det personlig annliggende kan komme med nye perspektiver.

Gustav Svihus Borgersen: on 26.05.2011 14:44

Uten å ville være flisespikkersk av meg inneholder den siterte setningen den bevisste formuleringen "i større grad". Denne setningen som et hele er ment som en observasjon i større grad enn en kritikk,
for direkte å svare på innlegget. Min kritikk (der jeg bruker formuleringen "kommer til kort" fremfor begreper som f.eks. 'mislykkes i'/'feiler') kommer i setningen ovenfor. Her kritiserer jeg måten idéen presenteres på (les: 'formen') og ikke idéen om en generell kunstnerisk praksis som engasjerer seg med personlige anliggender/forgjengelighet/minner/håndverk/tradisjon (les: 'innholdet'). Selv hadde jeg en samtale med kunstneren - en samtale jeg selv syntes var svært hyggelig - på pressevisningen der jeg utvetydig ble overbevist av Tian Millers oppriktige engasjement. Derav den avsluttende og positivt ladede setningen "Likevel skal Miller ha anerkjennelse for sin inderlighet. Jeg vil tro at verket står seg godt sammen med hennes øvrige arbeider."

Gustav Svihus Borgersen: on 26.05.2011 15:40

Vedrørende den mer generelle debatten som ditt innlegg inviterer til, Fjoran:

Du nevner kunstkritikk ”som ofte setter opp en motsetning mellom det intime og personlige og det kollektive”. Jeg ser på ingen måte en motsetning mellom disse størrelsene, om det med 'motsetning' menes en type sperre/grense/adskillelse. Det går an å innlede en slik debatt på utallige vis, men jeg velger å holde med til eksempler knyttet til akkurat denne utstillingens sfære. I forordet til masterkatalogen siteres Roland Barthes (”Det lyse rommet ”). Dette essayet har av mange blitt kritisert nettopp for å være så intimt og personlig i sin form at tekstens innhold ender opp som utilgjengelig. Selv mener jeg ”Det lyse rommet” er en av de mest inspirerende tekstene jeg har lest om det fotografiske bildet, en tekst som i aller høyeste grad åpner opp for en kollektiv debatt. Poenget mitt med å nevne dette, er at jeg på ingen måte støtter opp om et kunstsyn som dikotomisk segregerer kollektivt henvendende kunst og kunst som presenterer seg på stillferdig/personlig/intimt vis. (Et slikt syn representerer i aller høyeste grad en – for å parafrasere deg – 'sneversynt' tilnærming.) Denne meningen fremholder jeg visselig i min kommentar om Kamilla Skrindes fotoverker. Disse verkene er i aller høyeste grad personlige, men på samme tid emblematiske for en generell stemning som mange kan identifisere seg med (nettopp grunnet presentasjonens form): Altså intime verker som på samme tid er kollektive. Det er beklagelig om dette ikke kommer frem i min kritikk, men i den sammenheng kan altså disse kommentarene fungere som et nødvendig supplement.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed