Skriv ut siden

Kultursminke

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (08.06.2011 10:18 | Sist endret: 13.10.2013 14:21)

I Adresseavisen fredag 27. mai, kunne man a1lese følgende utspill: "Trondheim kommunes kulturfond har en pengesekk på 3 millioner, men mangler gode prosjekter." Utsagnet er hentet fra en appell av kommunaldirektør for kultur og næring, Morten Wolden, fra et møte arrangert av fagrådet for kreative og kulturbaserte næringer avholdt i kulturnæring-"suksessen" Spikerfabrikken.

Utspillet er interessant i en tid hvor kommunen har blitt kritisert for å forfordele egne politikerstyrte kunstaktiviteter (slik som kultimathule), og hvor disse oppleves å gå på bekostning av friske midler til bærekraftige, uavhengige og selvorganiserte aktører. (Se forøvrig: Alle skal med, alle skal kunne søke!)

Det som man i utgangspunktet kan bli ledet til å tro er en åpen invitasjon fra kommunaldirektørens side for å stimulere kunstnere til å hive seg rundt å reprodusere prosjektbeskrivelser, kan likegodt være et forsøk på å opptre "ryddig" i forhold til kommunens tidligere underkommuniserte midler. Det er sannsynligvis også et aktivt framstøt for å fremme og grunnfeste satsningen på det jeg vil kalle middelmådighetskultur i trønderdrakt som offisielt går under begrepet kultur og næring.


Ny trend?

Utspillet til Wolden er selvfølgelig et forsøk på å "kommunisere" og gi inntrykk av at det offentlige på langt nær er gnien, samtidig som tidligere kritikk mot kommunens bevilgningstaktikk oppveies med å skylde på manglende initiativ fra kunstscenens utøvere: Vi sliter med å finne de gode prosjektene, uttaler Wolden i følge Adressa.

På andre siden av et tenkt forhandlingsbord fortoner saken seg noe annerledes. Det korrekte utsagnet fra Wolden kunne således vært: "Vi får ikke ut fingern!" eller "Vi sliter med å forstå potensialet i gode prosjekter!" eller for eksempel noe sånt som: "Kommunen nedprioriterer samtidskunst til fordel for kjøpesenterkunsten!": I artikkelen kan man lese Wolden annonsere at fondet skal gå til "prosjektutvikling i kulturbaserte næringer". Fondet endrer tone/formål omtrent i samme åndedrag som kommunaldirektøren blir direktør for kultur og næring (og ikke “kultur, idrett og friluftsliv”).


Maktkonsentrasjon

Det som kan se ut som raushet, men i praksis ikke er det, og det å late som man kaster ballen over til kunstnere mens man i realiteten ikke gjør det, kan problematiseres slik: Det har seg for eksempel sånn at prosedyren for å få vurdert et prosjekt til behandling i Kulturfondet er et byråkratisk tåkelagt felt. Det som ikke kommer fram i saken i Adresseavisen, er at Kulturfondet ikke er frie midler som følger en søknadsprosedyre, som utlyses, eller jevnlig informeres om fra kommunens side, for å stimulere de gode prosjektene der ute.

Fondet som ble opprettet etter at kommunen solgte aksjene i Trondheim Energi i 2004 - og hvis formål har vært av den vanskelig gripbare typen - blir i praksis styrt av rådgivere i rådmannens fagstab, som innstiller eller foreslår hvilke prosjekter som skal kunne utformes og legges fram for politikerne. På området visuell kultur er det én rådgiver, Kjersti Lerseth (også nevnt ved flere anledninger i forbindelse med kultimathule) som ser an potensialet hos kulturaktører og kontakter "kandidater" kommunen selv finner det relevant å samarbeide med. Problematisk nok, i maktkonsentrasjon-øyemed, er man avhengig av å bli fanget opp av rådmannens éne ansatte innenfor kunstfeltet i fagstaben. Deretter vil behandlede saker/prosjekter til syvende og sist måtte aksepteres, og bero på kulturpolitikernes godvilje for å få gjennomslag for bevilgning.

Alle som arbeider innenfor såkalt uattraktiv næring forstår at politikerstyrte fond ikke nødvendigvis gagner et bredt spekter av kunstuttrykk, ytringer eller det såkalte mangfoldet. Generelt og over hele linja: Politikerstyrte midler har en tendens til å havne hos den forutsigbare kunsten. Når det videre nå er annonsert at fondet forbeholdes "kulturbaserte næringer" kan man også se for seg scenarioet at søknader fra det frie kunstfeltet avslås, begrunnet med for eksempel "uattraktiv søker", "inntekts-usikker", "liten egeninntjening" og/eller "vanskelig målbar størrelse".


Nav-rutiner

Som svar på Woldens spørsmål om hvor alle de gode prosjektene befinner seg, kan det fortelles at det både skal endel innsats og ikke minst insistering til for å bryte den tåkelagte prosedyren, og for at "de gode" prosjektene og kommunens saksbehandlere skal kunne dra i samme retning. Forutsatt at en potensiell søker på egenhånd skaffer seg kjennskap til de u-utlyste kulturfondmidlene vil kontakten med kommunebyråkratiet fortone seg som en Nav-lignende saksgang.

Første skranketerskel er at man får beskjed om at Kulturfondet ikke bare er noe man søker på. Og om man for eksempel ringer i slutten av januar måned kan man få høre at muligheten for å bli vurdert som kvalifisert for å søke Kulturfondet, er underlagt den noe obskure praksisen koblet til en mindre søknadspott i 20 000 kroners klassen. Bevilgningen med navnet Profesjonelle kulturtiltak har én behandling i året. (15. januar). Dermed får man da også høre at fristen til å fremme en søknad til det omfavnsrike Kulturfondet, gjennom den mindre ambisiøse potten Profesjonelle kulturtiltak, gikk ut tidligere i januar. Ekstra moro blir det da å tillegne seg kunnskapen om at Kulturfondet likevel skal vise seg å ha fire behandlingsrunder i året. En potensiell søker vil sannsynligvis argumentere for at dette finnes det ingen offisiell lesbar informasjon om hos kommunen. Og videre poengtere at fåtallet søkere til Profesjonelle kulturtiltak-potten vil kunne forvente at man ut av det blå kan bli foreslått å lage en saftig søknad i Kulturfond-størrelse, når man i "god tro" produserer søknader i forhold til det mer begrensede omfanget, der man opprinnelig søker. Hvis man likevel insisterer på å få legge fram prosjektet, er det mulig man får høre at det oppfattes for etablert, eller for "ferdig" som prosjekt, og da har man det gående.

Når Kulturfondet som søknadspott har vært underkommunisert skal det ikke mye innsikt til for å forstå hvorfor kunstnere: 1. Har valgt andre alternativ, framfor å renne ned administrasjonen med gode prosjekter. 2. Ikke kan ha visst om den lukrative muligheten, så lenge verken saksbehandler informerer eller kunstnere har kunnet lete seg fram til dets praksis, fra fondets vedtekter på kommunens hjemmeside.

Det skal heller ikke mye bakgrunn fra kunstfeltets irrganger og organiseringer til, for å se at: 1. Kommunen har hatt et formidlings- og samarbeidsproblem med flere av samtidskunstfeltets aktører. 2. Kommunen velger å ikke tilpasse eksisterende midler for å stimulere det regionale kunstkretsløpet. 3. Kommunen vrir seg unna framfor å samarbeide med potensielt gode kunstprosjekter. 4. Kommunen ser ikke kultur for bare næring.


Kjøpesenterkulturbasertenæringer-kritikk

I regionens trange offentlighet kan det oppfattes som å slippe en bombe å nevne det, men det menes selvsagt her at kommunens annonsering om satsning på støtte til kvalitetsvegrende prosjekt som kaster seg høyhalset og spesifikt inn under terminologien kulturbaserte næringer, med større behov for å selge smultringer på Trondheim Torg framfor å arbeide for kunstnerisk utviklingsarbeid som en del av en større kunstfaglig diskurs, er sløsing og feil bruk av midler.

Kulturfondet ender fort opp med å kun stimulere prosjekter som faller inn under kategorien energiutmattende, demotiverende og den lite publikumsstimulerende, ufarlige kunsten. Utspillet til Wolden foregikk illustrativt nok på Spikerfabrikken, en konstellasjon av kunstprosjekter med ambisjoner på minussiden i forhold til det internasjonale kunstfeltets målestokk.

I Adresseavisens artikkel henvises det også til suksessen Spikerfabrikken som "får det til å eksplodere av kreativitet" og kollegial hygge. For fagrådet for Kreative Næringer er konstellasjonen et foregangseksempel, sies det. I medfølgende fotografi ser man representanter for næringene posere for fotografen, og vindusdukker og diverse krimskrams spriter opp bildet sammen med smilefjesene tilhørende henholdsvis Roar Øhlander fra forskolen Fotofagskolen, Monika Stendahl Rokne, daglig leder ved forskolen Verket Kunstarena og Randi Bakken ved Atelier Ilsvika.

Det står dessverre ingenting om at suksessen kun er målt i kroner og øre; fra forskole-utdanningene hvor skolenes foto- og kunstelever selv må betale studiet, eller fra Verket Kunstarenas diverse kvelds- og sommerkurs, betalt av villige amatørkunstnere. Eller hva med "hovedinntektskilden" til Atelier Ilsvika, som må være det oppdragsfylte arkitektfirmaet Agraff. To av disse aktørene kvalifiserer da også som kommersiell næring, ikke kultur.


I internasjonal kunstfaglig målestokk

Det å insistere på forskjellen mellom hummer og kanari er et minefelt som både kan være vanskelig å sette seg inn i, måle og for all del; å akseptere. Noen hint får man hvis man stiller seg disse spørsmålene relatert til det konkrete eksempelet næringskonstellasjonen Spikerfabrikken; Hvilken relevans har kursene avholdt ved forskolen Verket Kunstarena? Hva undervises det i? Hvor kommer søkermassen fra? Hvor mange tidligere elever har blitt antatt ved noen av kunstakademiene? og så videre.

En annen ting kan være; hvor anerkjent er Spikerfabrikken utenfor bydelen Ila? Eller hvor mange utenfor byen kjenner i det hele tatt til dens eksistens? Hvem valfarter på utstillinger, kurser, seminarer (eller fester) som arrangeres eller foregår ved Spikerfabrikken fra kunstfeltet regionalt (eller nasjonalt)?

Kommunaldirektøren for kultur og nærings ansvarsområde er å videreutvikle og forsterke kommunens satsing på kulturfeltet og å bygge relasjoner til de viktige aktørene innenfor kultur-, nærings-, utdannings- og forskningsinstitusjonene og idretten. Samt å utøve strategisk ledelse innenfor disse områdene. (Fra kommunens hjemmeside.)

Rådgiver i visuell kultur, Kjersti Lerseth, er kommunaldirektørens høyre hånd i å videreutvikle og forsterke satsningen innenfor kunstområdet. Hvis det er hold i denne handlingsplanen og de konkrete arbeidsoppgavene underlagt kommunaldirektøren, bør de to ta seg en snakk på kontoret ved første mandagsmøte, for å revurdere sin egen innsats i nevnte sak.



Related news

3 Comments

Monica Stendahl Rokne: on 09.06.2011 00:45

Hei Marit
Jeg leste ditt innlegg med stor interesse og har lyst til å komme med en takk, noen kommentarer og til slutt en forespørsel.

Først: takk
Jeg setter stor pris på at du og Artscene Trondheim følger med på byens kunstliv, og skaper debatt. Dere stiller viktige spørsmål, dokumenterer og kommenterer aktivitet og setter søkelys på saker på en måte som oppleves som veldig berikende for byens kunstmiljø, og det skal dere ha en stor takk for!

Så: kommentarer
Jeg opplever at du i ditt innlegg stiller noen spørsmål og kommer med noen utsagn knyttet til Verket kunstarena, og det er disse jeg her vil kommentere. Verket kunstarena er en ideell medlemseid forening som skal være en drivkraft i utviklingen det visuelle kunstfeltet i regionen gjennom å tilby rom, verktøy, kompetanse og et miljø for alle som liker å uttrykke seg visuelt. Gjennom Verket kunstarena deler kunstnere sin kunnskap og bidrar på samme tid til en utvikling av Trondheims generelle kunnskapsnivå på det visuelle kunstfeltet. Vi har i dag tre hovedvirksomheter:
Kursvirksomhet for voksne
Aktiviteter for barn og unge
Verket kunstfagskole

Kursene: Kursene gir et tilbud til de som ikke nødvendigvis vil bli profesjonelle kunstnere, men som ønsker å lære mer om kunstfaglige teknikker og metoder. Det du omtaler som en amatørkunstner ved Verkets kursaktivitet, definerer vi som en som er nyskjerrig på kunstfaget og som går i dialog med skapende kunstnere for å stille sin nyskjerrighet. Han/hun er gjerne også en som følger med på det visuelle kunstfeltet gjennom besøk på gallerier, museer og ekstra nøye lesing av Kulturadressa på lørdager. Med andre ord: det profesjonelle visuelle kunstfeltets publikum. Vi tror at det å tilrettelegge for faglig dialog på tvers av formell bakgrunn bidrar til en styrking av det kunstfaglige økosystemet i Trondheim.

Aktiviteter for barn og unge: Verket kunstarena har siden etableringen av Kunstskolen på Rotvoll i 1994 vært brennende opptatt av å tilgjengeliggjøre kunstfaget for barn og unge gjennom kurs, verksteder og sommerkunstskoler. Vi jobber nå med å bygge opp et bedre miljø for barn og unge som liker å uttrykke seg gjennom maling, tegning, skulpturering og grafikk.

Fagskolen: Verket kunstfagskole er en toårig kunstutdanning, og Trøndelags eneste kunstfagutdanning i sitt slag. Første studieår gis det undervisning i grunnleggende kunstfaglige teknikker og prosjektarbeid mens andre studieår er tilrettelagt slik at studentene får erfaring fra yrkesrelevante situasjoner gjennom utsmykkingsoppdrag for ekstern oppdragsgiver, praksisperiode og eksamensutstilling. Vi legger vekt på at studentene skal få fordypning, veiledning og undervisning som lar de utvikle et eget uttrykk.

Skolens utgifter dekkes, slik du påpeker, i stor grad av studentene selv gjennom studieavgift.
I tillegg mottar vi noe støtte fra det offentlige, i tillegg til at fagskolen også subsidieres av øvrig virksomhet ved Verket kunstarena. Det er ingen tvil om at vi ønsker oss en annen økonomisk struktur rundt fagskolen vår, og vi har siden 2008 arbeidet med å finne løsninger som gjør at Verket kunstfagskole skal være rimeligst mulig for studentene å gå på. I tett dialog med Sør-Trøndelag fylkeskommune er det derfor søkt om driftsmidler til fagskolen, og vi håper på å ha en avklaring rundt denne saken i løpet av året.

Vi er svært fornøyd med studentenes utvikling ved Verket kunstfagskole, og eksamensarbeidene som ble presentert på eksamensutstillingen The time is wow forrige helg representerte et nivå som vi er stolte av. Når det gjelder veien videre etter fagskolen, er vi opptatt av at suksesskriteriet ved endt utdanning ikke kun er det å komme inn på en akademiutdanning. Vår oppgave er å veilede alle i en retningen som legges i tett dialog med studentene selv. Da er det viktig å se på mange mulige retninger, og kompetansen fra en kunstfagskole kan brukes i et bredt spekter av yrker og virksomheter. Når det gjelder hvor Verket kunstfagskoles studenter går etter endt fagskoleutdanning, er det ennå tidlig å si, siden vi har vårt andre avgangskull i år. Av de som har studert ved forskolen (frem til 2009) og fagskolen ser vi at tidligere studenter bygger på sin kompetanse fra fagskolen i studier ved akademiene i Bergen, Oslo og Trondheim, samt gjennom annen høyere utdanning ved ulike høyskoler og universitet. I tillegg har flere etablert egen kunstfaglig virksomhet uten ytterligere utdanning, noen arbeider med kunstformidling og andre tar i bruk den kunstfaglige kompetansen i andre yrker.

Vi ser imidlertid at antall studenter fra Verket kunstfagskole som har gått videre til akademiutdanning dessverre er lavere enn våre ambisjoner, og vi jobber nå med å styrke den kunstfaglig satsningen ved utdanningen. Tiltakene i denne satsningen er blant andre:
Opprettelse av en rektorstilling som kun har ansvar for kunstfagskolen, der kunstfaglig kompetanse vektlegges tungt
Etablering av et kunstfaglig råd for fagskolen
Styrking av Verket kunstfagskoles studentveiledning med hensyn mulige veier videre, herunder bedre synliggjøring i mulighetene som finnes utenfor Trondheim og Norge
Verket kunstfagskole er medlem av Forum for kunstfaglig utdanning, et nasjonalt organ for godkjente utdanning som gir oss mulighet til å sette vår utdanning i et nasjonalt perpektiv. Flertallet av søkerne til fagskolen kommer fra Trøndelag, men vi har søkere fra hele Norge.

Til slutt: forespørsel
Vi på Verket kunstarena er opptatt av å knytte til oss de sterke kunstfaglige kreftene i byen, og vi tror at så lenge vi er i utvikling vil vi alltid ha et forbedringspotensial som vi kontinuerlig bør kartlegge og jobbe med. Vi vil derfor invitere deg og dine kolleger fra Artscene Trondheim til å komme til Verket kunstarena i løpet av sommeren for en samtale rundt hvordan Verket kunstarena kan bidra på en positiv måte til det visuelle kunstfeltet i regionen.

---

Når det gjelder andre sparringspartnere i utviklingen av Verket kunstarena, er vi heldige som har forbilledlige eksempler under samme tak. Atelier Ilsvika rommer kreative og kunstfaglige entreprenører som gjør sin kompetanse til et levebrød som er synlig både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og Norsk fotofagskole er med sine 10 års fagskoleerfaring til stor inspirasjon når det gjelder å bygge opp et sterkt fagmiljø i utdanningssammenheng.
Vi som ser synergiene av samlokaliseringen i Spikerfabrikken til daglig forstår godt hvorfor Trondheim kommune har valgt å støtte atelier Ilsvikas utviklingsprosjekt, og gjennom Brit Dyrnes initiativ til Trondheim Open ser det nå ut til at aktører fra Atelier Ilsvika har bidratt til å bygge en plattform for samhandling mellom alle aktører på det visuelle kunstfeltet i Trondheim. Det må jo være et godt utgangspunkt i den lille regionen vår; at vi bidrar til å gjøre hverandre bedre og synlige.

Formell invitasjon til Spikerfabrikken kommer pr. e-post.


Med vennlig hilsen
Monica Stendahl Rokne
Verket kustarena

Marit Kristine Flåtter: on 09.06.2011 11:07

Hei Monika, takk for rosende ord, og grundig presentasjon av virksomheten. Det er forståelig at du oppfatter det som på sin plass å redegjøre for hva som foregår på Verket.

Næringskontellasjonen Spikerfabrikken ble i teksten dratt fram som eksempel på plankekjøring i hvordan å gjøre seg attraktiv for bevilgningshavere og næringsliv - fordi den samkjører omtrent som en "bestilling" ifht kommunens strategi, og hvordan kulturadministrasjonen velger å ikke se kultur for bare næring. Problemet ligger ikke i at næringskonstellasjonen mottar midler, eller er en økonomisk suksess. All ære til det arbeidet dere gjør.

Problemet som er skissert i teksten er at man får det man stimulerer. I kommunens planer for regionen vil det si: Dyktige næringsaktører, ingen kultur.

I et symbolsk makthierarki er samtidskunstnere kunnskapsprodusenter, og er drivkraften for at et kulturliv skal utvikles. Videre er scenen stimuli for amatørkunstnere, publikum, studenter, med videre. Du sier det selv, på Verket er man avhengig av inspirasjon fra de større institusjonene og aktørene. Vel, kommunens (og politikernes) omtrent manglende interesse i denne scenen, og forståelsen av delene i dette kretsløpet, er hovedproblemet.

Utfordringene og oppgaven for kulturadministrasjonen ligger i å Se, følge med, fange opp, stimulere og underbygge utviklingen i samtidskunstscenen, herunder også ikke minst, den uavhengige scenen. Likevel oppfattes det her at kommunen omtrent er ikketilstede i bevilgningsøyemed.

Når kommunen har et kulturfond som i utgangspunktet skal gå til prosjektutvikling for større prosjekter - nå med merkelappen kulturbaserte næringer, er det en viss fare for at den symbolsk sterke, men økonomisk svake "samtidskunstscenen" i regionen faller utenfor bevilgningskriterer her. Noe regionen helt klart vil tape på.

Dag-Arve Forbergskog: on 13.06.2011 23:46

Veldig viktig og bra innlegg. Jeg skal ikke blande meg inn i debatten om Verket, det svarer Monica selv for på en saklig og redelig måte.
Som et apropos til Marits innlegg vil jeg vise til NRK P2s intervju med den polske sosiologen/filosofen Zygmunt Bauman (NRK P2 radio Kulturnytt 09.06 kl.08.30 http://nettradio.nrk.no/default.php?kanal=p2), som var invitert til kongressen «Vi prøver å planlegge det helt perfekt» arrangert av Norsk kulturråd/Kunstløftet.
Bauman ser på dagens kommersielle krefter som en trussel for den frie kunsten i Europa, og at kunstfeltet som en uavhengig kritisk samfunnsdebattant blir stående svekket på sidelinjen.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed