Skriv ut siden

KiT Master 2010

Omtale Av Gustav S. Borgersen (17.06.2010 12:10 | Sist endret: 15.11.2011 22:50)

Tidligere i vår uttalte et knippe av årets ni avgangsstudenter ved Kunstakademiet i Trondheim at de var godt fornøyde med at de i år skulle stille ut sine masterarbeider på Gråmølna. Frem til nå har KiTs masterutstilling alltid vært vist på Bispegata Trondheim Kunstmuseum. I Gråmølnas lyse og luftige lokaler kommer de forskjellige verkene også til sin rett i en utstilling som fungerer svært godt som helhet.

KiTmasterUts-3122På et lavt bord midt i det store utstillingslokalet ligger en håndfull akvareller dandert slik at mange av bildene overlapper hverandre. Ingvild Kjær Tofte har tatt utgangspunkt i den dokumenterende fotojournalistikken i verket Når alt kommer til alt - I det store og det hele #2. Tofte understreker hvordan både dette området og kunsten fremstiller ulike former for virkelighet. Hun har saumfart en mengde fotografier og satt en rekke dokumentasjoner opp mot hverandre, hvor visuelle likheter utgjør linken mellom dem. Kunstneren har brukt fotografiene som forlager for sine akvareller slik at bildene får en mer stilistisk enhetlig karakter. Toftes nitide granskning forut for akvarellene gjør installasjonen fascinerende da den bygger på åpenbare likheter som frem til nå har vært skjulte. Verket er overbevisende i all sin enkelhet.

I motsetning til Tofte, som har tatt utgangspunkt i fotografier fra aviser og reklame, bruker Uta Freia Beer en rekke private foto som aksentueringspunkt. Sosiologi og kunst møtes i krysningspunktet vennskap i verket Vennskap gjennom årene. En rekke fotografier, hentet fra private fotoalbum, som dokumenterer vennskap og samhold, blir gjenskapt av kunstneren ved at hun lar de samme menneskene spille den forgangne scenen på nytt foran kameralinsen. Den situasjonen, som en gang i fortiden var et fiksert glimt fra et vennskap, får med ett status som mal, ved at de i dag blir nøyaktig og fantasifullt kopiert. Beer viser bildeparene i et fotoalbum. Hvert oppslag viser det fortidige og nåtidige bildet akkompagnert av en kort tekst om de forskjellige menneskene. Interessant er det også at fotografiene hun har valgt som utgangspunkt, er maksimum 40 år gamle, noe som garanterer at betrakteren fascinert kan gjenkjenne personene på tross av tiden som er gått mellom avfotograferingene.

KiTmasterUts-3131Utstillingens minste verk er Kristofer Henrikssons sorte ibenholt-terning, kalt Raindrop (in ebony block). I denne har han plassert en dråpe vann. Henriksson - som også tidigere har jobbet med vann i samspill med andre og fastere materialer - vet ikke forut for utstillingen om eller hvordan vannet vil prege terningen. Den korte tiden det tar å oppleve kunstverket, samt terningens svært beskjedne utstrekning i rom, står i kontrast til varigheten og omfanget av den diskusjonen som Henriksson inviterer til. Det er her ikke kunstverket som kan feile, men den besøkendes fantasi, oppmerksomhet og interesse. Kunstneren utviser i så måte en sjelden ro, men i dette tilfellet med rette.

Et annet renskåret arbeide er de to utitulerte bildene av Robert Kristoffer Nilsen. Kunstnerens nonfigurative bilder preges av matematisk presisjon. Ved å ta utgangspunkt i tilfeldige tallrekker frembrakt fra en datamaskin opererer Nilsen i bruddflaten mellom det tilfeldige innholdet og den strengt forutbestemte formen. Maskeringsteipen på gulvet under det ene av bildene fungerer som en forlengelse av verket ut i rommet og kommenterer da også hvilket tålmodighetsarbeid dette er. Men viktigst av alt er at resultatet av Nilsens fremgangsmåte frembringer svært gode kunstverk i stort format.

KiTmasterUts-3113Midtrommets siste arbeid kommer fra Love Evan Lundell. Dette er en av utstillingens aller mest komplekse og imponerende verker. Hans bidrag består av tre collager, hvorav ett av bildene henger separat og de to resterende deler samme tittel. Bildeflatene myldrer av referanser og øver en kaotisk virkning på betrakteren. Men over mylderet i de to tvillingbildene tydes gotiske versaler. Om betrakteren vier verkene tålmodighet, kan man lese: «YOU SPEND THE FIRST MONTHS TRYING TO GET OUT WAR IS LOVE IS OTHER PEOPLE AND THE REST OF YOUR LIFE TRYING TO GET BACK IN ONE MUST IMAGINE SISYPHUS HAPPY». Det korte diktet kan betegne et tilsynelatende evigvarende arbeid. Men det slutter optimistisk i måten Lundell ser for seg en lykkelig Sisyfos, den greske sagnkongen som vanligvis alltid fremstilles som fortvilt. Når man oppdager at de gule og sorte bokstavene faktisk utgjør en tekst og ikke bare er grafiske elementer i bildene, skiller denne flaten seg ut fra collagen i bakgrunnen, og man forstår tvillingbildenes tittel bedre: Diptyk/Intermezzo. Diptyk angir at det i begge bilder er snakk om to flater, en verbal lengst fremme og en visuell bakenfor. Intermezzo hinter om at det er en forbindelse mellom disse to bildeflatene. Med dette i mente kan man gå tilbake til bildet som henger til venstre for tvillingbildene. Tittelen Limbo gjør betrakteren oppmerksom på at det er et mellomsjikt i kunstnerens bilder. Lundell bidrar her med en uvanlig gjennomtenkt kompleksitet og overbeviser ekstra sterkt fordi verkene uten den ovenstående lesning i seg selv fungerer glimrende som estetiske bildeuttrykk.

To kunstnere som har benyttet seg av videoformatet, er David Lamignan Larsen og Pernille Elida Fjoran. Lamignan Larsens Hollie dokumenterer gjennom 58 minutter den amerikanske pornoskuespilleren Hollie Stevens, mens Fjoran forteller historien om sine egne opplevelser og refleksjoner rundt et hus i Grensen 6 i videoverket No.6. Fjorans verk setter fokus på boligpolitikken i Norge. Filmen starter med en naivistisk og skjev tegning av det aktuelle huset mens voice-over'en sier: Dette skulle være en film uten voice-over. Allerede fra starten kommer kunstnerens tydelige engasjement og fortellertrang frem. Fra start til slutt forteller kunstneren om det lille bokollektivet i Trondheim. Hun overbeviser oss med sitt inderlige engasjement. Narrativen er dessuten ryddig og strukturert. Selv om historien dreier seg om ett bestemt hus, er historien, på grunn av Fjorans kompetente behandling, representativ for en mengde liknende hus som er eller har vært rivningstruede.

KiTmasterUts-3139I Lamignan Larsens Hollie har kunstneren uttalt at hans fokus er rettet mot kvinnen Hollie Stevens og ikke pornoindustrien. Han vil vise at Hollie Stevens er en kvinne som fører et vanlig hverdagsliv. Kunstneren vil åpenbart posisjonere seg som nøytral til pornoindustrien, men hans fokus mot den absurde sjangeren «clown-porn» blir aldri forsvart. Både pornoskuespillerinnen og kunstneren er overbevist om at denne sjangeren etablerer et skråblikk på pornoindustrien. Men det hjelper dessverre lite å iføre de forskjellige pornoaktørene parykker og neser og tro dette er noe annet enn regulær porno med litt ekstra staffasje. Lamignan Larsen later til å tro at hans fokus på en klovnepornoskuespillerinne gjør denne dokumentaren/kunstfilmen til noe annet enn et hvilket som helst annet doku-filmportrett av en pornoskuespiller. Den gang ei. Hollie kan riktignok forsvares med tanke på at kunstneren også tidligere har problematisert identitet - denne gangen er det altså identiteten som klovnepornoskuespillerinne som gjelder - men som et enkeltstående, konsistent verk i denne utstillingskonteksten fungerer ikke dette arbeidet godt. Selv om Fjorans film varer en fjerdedel så lenge som Hollie, er det slående hvor mye mer hun klarer å formidle enn Lamignan Larsen gjennom kunstvideomediet.

Elisabeth Kjellesvik står bak videoverket Kitchen stories. På to skjermer ser vi torsoen til en kvinne som sitter ved en bordkant. Vi følger blant annet hendene mens de knar opp to blokker med noe som ligner smør, til de blir en varm og klissete masse. Form i forandring er her stikkord. Den ene skjermen er et ekko av den andre da den viser det samme opptaket med noen sekunders forsinkelse. Dette lader verket med en spenning ved at man først følger med på den ene skjermen, for så å vente på at det samme gjentas i den andre. At hodet ovenfor brystpartiet havner utenfor sjermbildet, anonymiserer kvinnen. Med dette enkle, men effektive grepet får verket en bredere appell da kroppen nå ikke tilhører ett bestemt ansikt, og Kjellesvik fører følelsen og opplevelsen over på betrakteren.

KiTmasterUts-3098Utstillingens siste verk, It finds me, er laget av Kezia Prichard. Dette består av tre zoetroper. (Zoetrop er en trommel med smale spalteåpninger. På innsiden er det festet en strimmel med bilder. For å oppnå en illusjon av bevegelse i bildene må betrakteren sette beholderen i rotasjon.) Mørket som omslutter zoetropene, tirrer betrakterens nysgjerrighet allerede fra første møte. Prichard har tatt utgangspunkt i tre personlige minner. Hun har videre visualisert ørsmå scener i form av tre sett stillbilder som sammen utgjør tre bevegelser. Disse visualiseringene kunne vært gjort på film, men da hadde minnene forblitt private. Ved å lime disse bildene inn på den ene halvsiden av zoetropenes innsider, overlater Prichard kontrollen til betrakteren, som selv kan bestemme sekvensenes hastighet. Det at den ene halvsiden er sort, gjør den helhetlige opplevelsen lik et glimt av et minne som dukker opp og forsvinner igjen, og slik simuleres måten vi kan oppleve minner på. Kunstnerens fantasifulle løsning sørger her for at vi tar del i hennes opprinnelige minne. Verket står seg som et av de flotteste verkene i årets solide masterutstilling.



1 Comment

Daniel Slåttnes: on 17.06.2010 14:28

«Sikkert og bevisst» om den samme utstillingen av Solveig Lønmo: http://solveiglonmo.wordpress.com/2010/05/24/sikkert-og-bevisst/

Og «Risikofri avgangsutstilling» av Margrete Abelsen: http://www.kunstkritikk.no/kritikk/risikofri-avgangsutstilling/

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed