Skriv ut siden

Hustavle for regionale kunstpolitikere

Kommentar Av Dag Solhjell (03.03.2011 11:31 | Sist endret: 15.11.2011 17:09)

 

HustavlaKunstpolitikk er å lytte til kunsten og å støtte initiativ som kommer fra kunsten selv. Uten å lytte til kunsten er du ingen kunstpolitiker, bare en politiker. Uten initiativ fra kunsten selv har det ingen mening å ha en kunstpolitikk. Ingen vellykket kunstinstitusjon er blitt til på politisk initiativ eller etter politisk styrte utredninger.

Kunstpolitikk er å la kunsten styre seg selv på egne premisser. Uten selvstendige kunstinstitusjoner eksisterer det ingen kunstverden, bare institusjoner som snakker politikere etter munnen.

Kunstpolitikk er å holde politikk og politikere unna kunsten. Når politikken og politikere kommer inn i kunsten, forsvinner kunsten ut – som regel til Oslo.

Kunstpolitikkens fremste oppgave er å støtte en elite av kunstnere, kuratorer og kritikere, og å støtte institusjoner som selv støtter en slik elite. Der politiske og demokratiske hensyn kommer inn, forsvinner kvaliteten ut – som regel til Oslo.

Kunstpolitikk er å bidra til en uavhengig kunstkritikk. Uten kunstkritikk stagnerer kunsten, og kunstpolitikere blir stående uten veiledning om hva som holder kunstnerisk kvalitet. Kunstpolitikk er å anse kritikken som et ledd i kunstpolitikken.

Blander du ikke-kunstneriske formål inn i en kunstinstitusjon, blir kunsten den tapende part. Den søker seg da ut – som regel til Oslo.

En mesen spør: hva kan jeg gjøre for kunsten? En sponsor spør: hva kan kunsten gjøre for meg? En kunstpolitiker som spør som en mesen får svar som fortjent – et initiativrikt kunstliv og en levende kunst. En kunstpolitiker som spør som en sponsor får også svar som fortjent – et passivt kunstliv og en uengasjert kunst.

Kunst og komité går ikke godt sammen. Kunstpolitikk er å holde komitéene unna kunsten, og kunsten unna komitéene.

Byråkrati og forvaltning er likebehandling. Kunstpolitikk er å forskjellsbehandle, å si nei til mange og ja til noen få, å gi mye til noen og intet til mange.

Kommer velferdshensyn inn i kunstpolitikken, forsvinner de beste ut – som regel til Oslo.

Uten samtidskunst blir det ingen kunsthistorie. Uten kunsthistorie er det ingen samtidskunst. Blander du hensynet til den ene med hensynet til den andre, så svekkes begge. Kunstpolitikk er å sørge for deres kuratoriske uavhengighet, helst ikke under samme direktør.

Kunstpolitikk er å støtte kunstnere og kunstinstitusjoner som kan vise til allerede oppnådde gode resultater. Kunstpolitikk er å ta sjanser. Kunstpolitikere som ikke tør å ta sjanser, bør ikke få sjansen til å være kunstpolitikere. Man kan ikke utrede seg bort fra en hver risiko for å ta feil. Den som ikke har faret vill, har heller ikke faret.

Kunstpolitikk er å innrømme feil i kunstpolitiske prioriteringer. En kunstpolitikk som aldri tar feil, og ikke innrømmer det når den tar feil, tar feil.

Armlengdes avstand mellom kunst og politikk er ikke å la kunsten stå utenfor politiske avgjørelser som har viktige konsekvenser for kunsten selv. Armlengdes avstand er både å respektere det kunsten formulerer som egne kunstpolitiske interesser, og det den mener er god og dårlig kunst og som derfor bør gis kunstpolitisk støtte..

Hvis du skal hindre opprettelsen av en kunstinstitusjon, skal du nedsette en styringsgruppe. Dersom du ikke stoler på at den gjør jobben, skal du opprette en arbeidsgruppe for styringsgruppen. Om den svikter, skal du lage en referansegruppe. Som en siste utvei skal du knytte en «advisory» group til deg. Slik kan du garantert hindre at noen kompetente, initiativrike mennesker med nettverk og pågangsmot tar styringen fra deg og skaper en levende kunstinstitusjon.


Tekster i sammenheng med kommentaren:

Lars Vilks, Vad är samtidskonst? Överallt?
Leder mars 2001, Alle skal med, alle skal kunne søke! - i kunsthallen med museumsstrategiske rammer



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed