Skriv ut siden

Godlyder

Kritikk Av Solveig Lønmo (03.05.2010 18:29 | Sist endret: 17.11.2011 06:06)

Sound Noise - Bachelorutstillingen 2010, Kunstakademiet i Trondheim
Galleri KiT og Babel visningsrom for kunst
29. april - 9.mai

Avgangsutstillinger er en sær sjanger. De spriker som få gruppeutstillinger, og er egentlig en samling soloshows. I tillegg dreier de seg om studenters eksamener – i dette tilfellet vises arbeider som representerer tre år med utdanning for 18 kunstnere, noe som utgjør 54 årsverk. Så hvordan anmelde en bachelorutstilling? Skal kritikeren skrive litt om alle kunstnerne, alle verkene, eller gripe an utstillingen som en annen gruppeutstilling og diskriminere fritt? Gratulerer til alle som én – her kommer et utvelgende blikk på resultatet «Sound Noise».

BFAgalleriKiT-3102Disiplinert overskudd, er mitt forsøk på å benevne helheten. Kurator John Murphy holder utstillingen i tøylene, slik at arbeidene kan danse, ose, sprudle. Det er en energiboost å gå fra ett rom til det neste. Kontinuiteten brytes av sykkelturen mellom KiT og Babel, men det gjør ikke så mye. Som en fin setning som går igjen to steder i et musikkalbum, går også det merkeligste medium igjen på begge visningsstedene; det er to revesaks-verk i bachelorutstillingen! Fryd!

Dette er klassen med de gode tegnerne. Flere har en utpreget naivistisk stil. Ina Marie Winther Åshaug har blåst opp sine nydelig keitete figurer til en stor veggtegning. Omriss av kropper i ulike stillinger overlapper hverandre som transparenter, og sammen med gjentakelsen av former (som det skallede bakhodet) gir det forrykkede narrativet inntrykk av å ha foregått på flere koordinater i tid og rom. Susanne Quists tegninger er underliggjørende på sin egen måte, med fremstillingen av sansefenomener av ukjent art. Den vare streken gjør menneskefigurene nesten immaterielle, som om de når som helst kan fordufte som luftspeilinger.

I rommet der Ingunn Ystad og Marit Roland stiller ut, fremvises også gode tegneferdigheter, men på en helt annen måte enn gjennom den lekne og kritisk distanserte naivismen som Åshaug og Quist briljerer med. Her er uttrykket mer alvorlig, ekspressivt. Collagene til Ystad er som åpne sår der to lag papir kombineres, og motiver av landskap møter bilder av ytre og indre kropp. Veteranen Anne Breiviks grafikk er en formmessig referanse Ystad kan ha sett, hvis ikke burde hun. Marit Rolands store, flerdelte blyanttegning er fortellingen om en delvis utvisket kveld med ingredienser som spritflasker og en leopardgenser. Brokete minnebilder danner en dynamisk og til tider overraskende inntrykksmontasje. Øynene i de naturtro tegnede ansiktene stikker seg kraftig ut, som uutgrunnelige hull i todimensjonaliteten. De er kunstnerens blikk, hennes visuelle minne.

BFAgalleriKiT-3135Tiden lagt ned vises ingen steder så eksplisitt som i Marit Bolsø Brodersens kulepenntegning. Som et evig work in progress blir dette et bilde på mellomrommene, alle minuttene før og etter andre ting. Ørsmå detaljer utgjør til sammen store flater. Papiret må ha ligget på gulvet i lengre tid, og bærer bokstavelig talt spor av det. «Hvordan velge ut hva som skal bli selveste bachelorprosjektet? Dette må det bli!» Ideen er suveren. Som visuelt verk er ikke komposisjonen fullt så god, men det blir av underordnet betydning her.

Flere studenter har jobbet videobasert, og også noen tredimensjonalt. Jørn Tore Egseths miniatyrskulptur er et høydepunkt. På en gråstein har han plassert en knøttliten mann som lytter til fjellets indre lyder gjennom ledninger (rød og sort sytråd), båndopptaker og høyttaler. Skildringen er rørende – tilbake til naturens mysterier, lille menneske – og utførelsen nydelig. Også Nina Edlings installasjon skiller seg ut. Det todelte arbeidet jobber godt med rommet. På veggen overfor veggen der en sortmalt fillerye er montert, står de hvite, nesten usynlige skyggene til ryens manglende frynser for seg selv. De er puslespillbrikken som er borte. Edlings verk er poetisk og modig, og kan tillegges tonn med symbolikk.

Eventuell symbolikk kan bli tema i de muntlige eksamenene, hvor hvert verk vil få den dybdeoppmerksomheten det fortjener. Med kun syv omtalte kunstnere er denne anmeldelsen allerede overfladisk, og da må punktum settes for ikke å dempe det omtalte overskuddet utstillingen egentlig utstrålte til kritikeren. Det er et godt tegn når slikt ikke kan oversettes til tekst i setninger og avsnitt. Må oppleves førstehånds, punktum.

Foto: vs. av Silje Hammer og det her óg av Marit Bolsø Brodersen. Fotograf Thor Nielsen



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed