Skriv ut siden

Engler, alle sammen

Kritikk Av Margete Abelsen (04.02.2013 09:45 | Sist endret: 06.02.2013 13:18)

I sin retrospektive ustilling More Like It Is Now Than It Ever Was Before på Trøndelag Senter for Samtidskunst reflekterer Jason Havneraas over egen oppvekst i det antroposofiske Camphill-miljøet.

Norsk- engelske Jason Havneraas viser her et utvalg fotografier og videoarbeider produsert i løpet av de siste ti årene, og som relaterer seg til de ulike Camphill-landsbyene i Norge. Camphill, som er en verdensomspennende idealistisk stiftelse basert på Rudolf Steiners antroposofi, fungerer som et inkluderende bokollektiv og arbeidssted tilrettelagt for personer med særskilte behov.

More Like It Is Now Than It Ever Was Before dokumenterer årlige skuespill og festivaler som innbyggerne arrangerer for hverandre tilknyttet ulike høytider. De tidligste arbeidene i utstillingen viser enkle storformatsportretter av beboerne, mens de senere arbeidene utvikles i retning av å gi en mer konstruert betraktning av egen fortid. Betrakteren blir vitne til tablåer fra juleevangelier og andre religiøse skuespill som kanskje de fleste vil gjenkjenne fra barndommen. Portretteringene blir underliggjørende og humoristiske: De ulike kostymene og gestene fremkaller forundring. Arbeidene befinner seg i spennet mellom det dokumenterende og det iscenesatte, det antropologiske og det personlige, for selv om kunstneren dokumenterer faktiske hendelser fra et eksisterende miljø, bærer denne fremstillingen med seg det klart iscenesatte basert på minnene fra egen barndom.

Dokumentasjon av marginale miljø har historisk sett båret preg av et distansert, men vennlig blikk, eller med en eksotiserende tone. Ikke langt unna det kulturelle konserveringsarbeid. Den objektivt beskrivende dokumentasjonen av en befolknings levesett, et lokalsamfunns særpreg, eller eksotiske ritualer, har de siste årene blitt erstattet av en subjektiv, flertydig og erfaringsnær fortelling. Utstillingen More Like It Is Now Than It Ever Was Before, hvis tittel er et omarbeidet sitat av Eisenhower, zoomer ut av tiden og presenterer en samtid farget av en subjektiv fortid. Det tekniske håndverket bak videoene virker også forsterkende på forskyvningene inn og ut av tiden. Fotografiene er tatt med et storformatskamera med lang eksponeringstid, noe som gir en rikdom i detaljer og et uttrykk av ro hos de portretterte subjektene. Flere av videoene er filmet med HD-kamera gjennom en linse som skaper samme effekt som den gamle pre-fotografiske teknikken camera obscura. Projeksjonene får dermed en fremtoning som gamle ”bevegelige” fotografi, eller visuelle minner.

JHavneraas

I en ny serie portretter bestående av 15 aluminiumsprintede fotografi, ”Angels, All of Them” (2012), er venner av kunstneren – alle unge, voksne menn ikledd englekostymer. Stilistisk sett minner det om det 19. århundrets portrettfotografi av soldater før de ble sendt ut i den amerikanske borgerkrigen – hvor de fleste døde. Portrettene blir en dokumentasjon på at soldatene har eksistert, det Barthes karakteriserer som blidets noema (dette har vært) – samtidig som det i ettertid viser det som skal skje: ”Han er død og han skal dø”. Det er nettopp en slik iscenesettelse av det tidsmessige som utøves (iscenesettelse fordi vi vet at de avbildede er i live). Ved den nylig avholdte Trøndelagsutstillingen viste Havneraas en video av seg selv i det samme kostymet der han sang en krigshymne – de 15 fotografiene virker i så måte å være en speiling av kunstneren selv, men også av en samtid preget av krig, urettferd og tapt uskyld.

De andre arbeidene fremviser et samfunn tett knyttet opp mot det rituelle og høytidsmessige. "They Fairly Pour Warmth Into Him, Whitsunday” (2011) viser to menn med religiøs fremtoning og arketypisk symbolisme. Et annet ritual fremstilles i videoen av ”Stirring Stuff Steffan” (2010) hvor biodynamisk gjødsel røres sammen etter Steiners timeslange resept. Skillet mellom det antroposofiske samfunnets oppfattelse av seg selv og naturen som nærmest et organisk hele, og storsamfunnets adskillelse fra naturen blir påtagende – man opererer i ulike århundrer, samtidig. I bakgrunnen høres også lyden fra videoprojeksjonen ”Candlemass” (2009) der innbyggerne møtes til salmesang, i tråd med kristen tradisjonell lysmesse. Arbeidene forsterker opplevelsen av å observere et sekterisk samfunn basert på religiøse tradisjoner.

Å betrakte de voksne menneskene i roller som engler, helgener og profeter kan understreke den stereotype fremstillingen av mentalt funksjonshemmede som glade ”englebarn”. Kostymene blir symbolske for de rollene de tildeles i samfunnet: Som lykkelig uskyldsrene. Engler er også Guds tjenere. I den grad ”gruppen” eksponeres i media er det som veltilpassede og velintegrerte. Denne nærmest sanktifiseringen, unndrar seg en mer nyansert fremstilling av de problematiske aspektene ved alle mennesker, i frykt for ikke å være politisk korrekt. Når Havneraas da med hensikt spiller på denne stereotype fremstillingen, oppstår det en bevissthet om vårt eget eksotiserende blikk på ”de andre” som vesensforskjellig fra "oss", som glade barn, og ikke som sammensatte og individuelle mennesker. Dette understrekes også i hvordan den heltmodige englerollen i ”Angels, All of Them” så tydelig adskiller seg fra betraktingen av landsbybeboerne. Det ekotiserende tar faktisk form i dobbelt forstand, fordi subjektene tilhører en fremdeles noe stigmatisert gruppe og et lukket samfunn der den åndelige antroposofien ligger som premiss – der de blir engler i mer tradisjonell forstand, som Guds tjenere.

I ønsket om å gjenskape noe av barndommens magi og minner fra utrolige teateroppsetninger med vakre kostymer, viser Havneraas at den kulturelle distansen mellom egen fortid og samtid er for stor. Det uskyldige blikket har gått tapt – det er umulig å vende tilbake til det forhenværende uten at en fremmedgjørelse skaper blandede følelser. Havneraas portrettering av Camphill- samfunnet viser seg dermed som uhyre kompleks, og som et resultat av en lang prosess.

Å portrettere beboerne når de er ikledd sine roller er et godt grep som understreker vårt sekulære samfunns kategoriserende blikk. Det ligger også litt herlig exploitation som utfordrer det politisk korrekte i en slik fremstilling. Det er heldigvis derfor ingen idealisering av et harmonisk idealsamfunn vi er vitne til, men heller et distansert blikk som tillater en humoristisk vinkling på det underlige i det velkjente fremmede.


Jason Havneraas
More Like It Is Now Than It Ever Was Before
24. januar - 17. februar 2013
Trøndelag Senter for Samtidskunst



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed