Skriv ut siden

En antroposofisk såpeopera

Kritikk Av Marit K. Lykken Flåtter (30.01.2011 15:41 | Sist endret: 19.05.2012 12:53)

Jason Havneraas
Every Little Cell in My Body was Well
28. - 30. januar, Blunk.

- Husker dere fotografiene til Talleiv Taro Manum? Og portretteringen hans av enkel, meningsfull hverdag. Narrativer fra fisketurer, hang out på verandaen, og andre stille aktiviteter som inngår i opplevelsen; ren tilstedeværelse. Kunstnerens opplagte tilhørighet til og identifisering med det portretterte gir en troverdig opplevelse, og gjør at den nødvendige iscenesettelsen forut for tagning heller oppfattes som tilfeldige fotografier fra et liv. - Finnes det et paradis? Spurte Taro Manum, samtidig som han illustrerte og eviggjorde ett av dem. Det finnes ihvertfall utallige forsøk.

Landsbyliv

Kunstneren Jason Havneraas er oppdratt i et bofellesskap tilknyttet den verdensomspennede Camphill bevegelsen som drives etter Rudolf Steiners antroposofi. På samme måte som Taro Manum, bruker Havneraas materiale med bakgrunn i eget levd liv i sine fotografier og videoarbeider, og han er fortsatt engasjert i Camphill landsbylivet. Sett utenfra opererer denne bevegelsen med sympatiske verdier og regler i forhold til menneskeverd, inkludering og livskvalitet. Camphill oppfattes videre som en harmløs men beskyttende ramme for sine beboere, og at det ikke er snakk om livets harde skole man skal igjennom kan konstateres. Hvilken metode og åndelig veiledning som benyttes bør da også være av mindre betydning når målet er å leve i takt med naturen. Tilsynelatende framstår dette livet bortimot som et paradis for både de funksjonsfriske og psykisk utviklingshemmede beboerne.

167012_488566866446_592266446_6508169_4295766_n

Every Little Cell in My Body was Well, Jason Havneraas, 2011 (Stillbilde fra filmen © Havneraas)

Esoteriske tablåer

I utstilllingen THE SAME with a Few Small Differences på Fotogalleriet (Oslo) i fjor sommer, viste Havneraas en studie av landsbyens årlige teateroppsetninger gjennom en serie iscenesatte portretter. Personlig trodde jeg tittelen henspeilte til noen av beboerne, som nå mer nøytralt enn tidligere omtales som personer med større omsorgsbehov for å viske ut den medisinske betegnelsen psykisk utviklingshemmede. Eventuelt heller med et stort positivt fortegn, som usedvanlige mennesker. (jfr. sosiolog og kriminolog Niels Christie) Det har visstnok ikke vært Havneraas´ intensjon å kommentere beboerne, men å speile hans fascinasjon for de rituelle teateroppsetningene som Camphill-landsbyen gjentar hver jul, med utgangspunkt i samfunnets åndelige livssyn.

Arbeidene i They+fairly+pour+warmth+into+him600_2denne serien er teknisk godt gjennomførte og Havneraas fascinasjon for Holmen_they-know-that-they-are-not-Gods-but-the-ship-has-really-impressed-them-570x459materialet smitter. Tablåene er fengslende, men uansett hvilke preferanser man opplever studien gjennom er det vanskelig å unngå at begrepet eksotisme, kombinert med new age med store bokstaver ulmer i en kulturelt forsøplet bevissthet. Tidligere nevnte Taro Manum sin livsstilsautensitet er også avslørende, men likevel er hans fotografier positivt bekreftende. Tablåene til Havneraas oppfatter jeg derimot er med på å forsterke en avstand og fremmedgjøring overfor det portretterte. Materialet kan således oppfattes politisk ukorrekt, uten at det i seg selv er en negativ kvalitet.

Portrettene er visuelt sterke. Skuespillerne eller deltagerne har markante ansiktsuttrykk eller påfallende sminke, og er oppsatt i ulike tablåer med kostymer fra utallige religiøse og historiske epoker. Deltagerne er instruert og ikledd roller som katolsk prest og sotmalt neger, soldat og så videre. Kombinasjonen av dette framkaller latter, forundring og en følelse av symbol - og tidsforvirring. For en utenforstående framstår deltagerne isolerte og eksotiske i teateroppsetningene, og mot bedre vitende minner det om attributter iscenesatt av koloniherrers rasistiske fascinasjon for det andre. Langt unna det som selvfølgelig må være tilfelle, da det sannsynligvis er en eller flere velmenende, amatør-instruktører med entusiastisme for fargerike kostymer og dramaturgi som har vært på banen her.

Tilbake til nåtiden er det likevel ikke til å unngå at ulike grupper er stigmatiserte og tabubelagte, selv om bror Downs kanskje ikke lenger er en av dem. - Så hvilket blikk ønsker egentlig Havneraas at betrakter skal se studien hans med? Den eventuelt harmoniske hverdagen i landsbylivet synes langt unna.

Resignert ko(s)misk instruksjon

Utstillingen Every Little Cell in My Body was Well på Blunk denne helgen, er en fortsettelse av Havneraas´ studie av tradisjonelle ritualer og inngår i portretteringen av Camphill-livet. Denne gang inkluderer han seg selv i et videoarbeid, som en av tre gjetere som framfører en sang. Gjeterne står på en karrig åkerlapp. De er ikledd en blanding av old and new, og gir oss en oppfattelse av å være i tiden omtrent der overgangen til industrialiseringen av jordbruket, skilte klinten fra hveten. En staut arbeidshest gjør litt som den selv vil og beveger seg ut av bilde. I tillegg til mange religiøse konnotasjoner knyttet til gjeteren, tilhørte de opprinnelig et nomadefolk hvis oppgave var å beskytte saueflokken sin. Et godt bilde på Camphill felleskapets omsorgssterke medlemmer.

166806_489489476446_592266446_6518878_3104185_n-1

Every Little Cell in My Body was Well, Jason Havneraas, 2011 (Stillbilde fra filmen © Havneraas)

Every Little Cell (...) er visstnok opprinnelig en tradisjonell engelsk sang som i nyere tid har blitt omfavnet av helse-religiøse som en metode for å forsterke ønskede tankemønstre. Gjennom å repetere noe mange nok ganger vil man til slutt bli overbevist om mantraets helsebringende effekt. I gjeternes likeframme framføring i videoarbeidet, forkynner de en remiks av sangen og is er byttet ut med resignerte was. Budskapet har neppe samme positive effekt, eller oppleves ikke like samholdende i det Havneraas leverer sin versjon.

Gjennom de to siste utstillingene sine maler Jason Havneraas krakeleringer i grunnmuren til Camphill versjonen av paradis. Som betrakter kan jeg derfor konstatere at There is certainly a marriage between art and agriculture in Camphill.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed