Skriv ut siden

Blodig Alvor?

Kritikk Av Marius Meli (25.06.2011 11:54 | Sist endret: 17.08.2011 05:39)

Blodig alvor er en Holy_Toyutstilling som evner å vise både tendenser og bredden i norsk kunst på åttitallet. Et vell av verk er omtrent jevnt fordelt i de tre kategoriene billedkunst, video, og vanskeligere klassifiserbare uttrykk. En så omfattende åttitallsantologi kan selvfølgelig utløse en kanondebatt. Ikke minst fordi forståelsen av det estetiske åttitallet er under utvikling, og det finnes ubeskrevne blad hva kunsthistoriepensa angår. Det er selvfølgelig fristende nå når det er over tretti år siden decenniet ble innledet, å danne en lesning av det estetiske tiåret. Likevel skal man vel passe seg for å mislykkes i å møte de enkelte kunstverk på deres individuelle premisser.

Én lesning heter altså Blodig Alvor, en ambulerende utstilling igangsatt i Bergen av konservator Eli Okkenhaug. Prosjektet føyer seg inn i rekken av gjenbruk og nylesninger av epoken (i skrivende stund viser også Astrup Fernley neoekspresjonistiske malerier fra samme periode) som inntil nylig virker å ha blitt stemoderlig behandlet av kunstinstitusjonene. Selv om mange sterke kunstnere vi har sett i ettertid er representert, er det nok av verk hvis skjebne siden innkjøp har vært magasinet, og som først nå ser dagens lys igjen. Dette gjelder også mange verk fra Trondheim Kunstmuseums (TKM) egen samling. Utstillingen som nå har siste stopp i Trondhjem har fått sin unike lokale fatning under ledelse av kurator Merete Hovdenak. Den allerede omfangsrike utstillingen er delt mellom TKM avd. Gråmølna og 2. etg. i hovedbygget i Bispegata, et grep som gjør at man vinner oversiktlighet men som også krever at man bruker god tid.

Hvordan skal man danne seg en oppfatning av helheten i en utstilling hvis verk i utgangspunktet kun har det fellestrekk at de er fra åttitallet? Det skulle ikke være nødvendig å minne om at epokale trekk sjelden respekterer intervaller på ti år, bare for å kunne påpeke at det er noe som utmerker seg ved det norske estetiske åttitallet. Man kan merke seg maleriets tilbakekomst, den eksperimentelle og skarpe fargebruken (eksempelvis i Magne Ryghs Peterbilt Thermo King 1982), utvidet materialbruk, konseptkunst, og ikke minst den postmoderne temporale friheten gjennom sitat, allusjon og pastisj, hvor brukne former fra den greske antikken og norsk rosemaling til Hollywood finner sin vei inn i det estetiske mediet. På åttitallet var historien som kjent død og samtidighet hersket.

Videre etablerte videoen seg for alvor i dette tiåret, og verk av denne typen er godt representert på utstillingen. Blant de utstilte er musikkvideoen Hoax 1986 av Holy Toy, (Andrej Nebb og Lars Pedersen). Den blander tidlig montasjefilm og sitater fra tidlig kunstfilm (før MTV kuppet den innovative videoen) og kjøttfylte bilder a la Svankmajer, men inkluderer også henvisninger til amerikansk b-film med overdrevent maskulin voiceover, fluktscener i snødekt landskap. Vi får også scener fra et slaktehus, og en visuelt sterk nær tagning av en som kutter av seg tunga med et barberblad (i en parallell til øyekutterscenen i Un Chien Andalucien (Buñuel/Dali) som for øvrig også er alludert). Det hele holdes sammen av musikken som ofte høres ut som den kunne vært laget i går, da helst av Supersilent. Videoen er godt oppbygd og den behersker på en troverdig måte, kunsten å sammenstille fragmenter fra sitt eget tiår med andre tider. Videoen oppnår en fremstillingen av samtiden som synes å være fra et tredje punkt, en nær sagt visjonær avstand i sitt selvforhold: Er dette fremtidens tilbakeblikk på åttitallsspråket? Eller er det en oppfatning som har dannet seg fordi verket har en sterk ressonans i dagens video? I allusjonene til surrealistisk film virker det ikke bare som den fremstiller egen historisitet men også ser seg som reinkarnasjonen av tidligmodernismen, og ordene som messes får noe sant over seg - We will rise again. Dette handler ikke bare om åttitallets frie sitatbruk men også et selvvalgt slektskap med det fortidige.

Gjenkomsten av det Åpningen av Blodig alvor - FINALE! på Gråmølna og Trondheim kunstmuseum, 18 juni - 9 oktober 2011.tidligmodernistiske ludiske finner vi også i verket av Marianne Heske, Prosjekt Gjerdeløa, Tafjord – Paris – Tafjord 1980-81/2009. Her er readymaden tilbake, og det med en vellykkethet som senere er godt kjent (bl.a. gjennom Morgenbladets kåring av de viktigste norske kunstverk). Nå er happeningen/ installasjonen/skulpturen presentert ved foto- og videodokumentasjon, satt sammen for Bergen Kunstmuseum. Komplekset har fått en av Gråmølnas to sentrale vegger til disposisjon. Kunstverket som kanskje er åttitallets mest kjente skal selvfølgelig med ut ifra en kanon-tanke, men mange av kunstmuseets besøkende kjenner allerede konseptet godt. Hvorfor en så fremtredende plassering?

Her er vi over på et område av utstillingen som er problematisk: Det er ofte en får følelsen av å besøke et musealt dokumentasjonsprosjekt, snarere enn å møte kunsten på dens egne premisser. Og inntrykket er at dette uheldige trekket er spesielt fremtredende i den trondhjemske varianten.

I Blodig Alvor -  Finale er det tre rom som utmerker seg som spesifikke modifikasjoner. Det ene rommet er innredet av Ungdom for fri aktivitet og det handler om UFFA. Autentisk interiør fra huset som ga tapt for flammene i romjula 2010 er plassert midt i det dunkle rommet hvis vegger er kledd med banners, flyers etc. De autonome har fått disponere dette selv, og det ga forventninger til noe annet enn et museumsrom på Rockheim. Som kunstinstallasjon makter ikke rommet å være estetisk undrende, og det har derfor vanskelig for å bringe oss i tale på estetiske premisser. Til det faller valget av ready-mades eller objets trouvées for nær en museumspedagogisk idé om å vise frem åttitallet. Men riktig ille er det heller ikke: Hadde utstillingen for øvrig vært strammere komponert hadde det kanskje gjort stor skade, men her er det allerede så variert at UFFA-rommet gjerne tas med på kjøpet.

Et annet av rommene er innredet som et stappfullt Guttorm Nordø-museum av Guttorm Nordø selv. Mannen er visstnok norges første gatekunstner, og det er ingen tvil om at han var virksom på åttitallet. Her er det drøssevis av memorabilia, og selv med 2 av 3 videoer “I Ustand” tar det timesvis å komme igjennom alt for liebhaberen. Kuratorgrepet hvor veggavisen (flere nummer av tidsskriftet El Djarida som Nordø var utgiver for) ikke er hengt på veggen men ligger på gulvet, og at montrene mangler stativ hjelper ikke til å heve rommet over kuratorstandarden man kunne vente å finne på nasjonalbiblioteket. I teksten på veggen står det at “Det søkes herved å gi en totaloversikt”, og det er dessverre alt for tydelig. At punkfanzinene ender opp som arkiv- og museumsobjekter er vel ikke noe å beklage seg over, men at de av produsenten er slaktet og lagt på gulvet på denne måten er kanskje litt vel morbid behandling. Hvorfor ikke en handout-faksimile? Mindre trengsel er noe Nordøs verker kunne ha vunnet på, da hadde de lettere kommet i tale.

Det eneste som kan tyde på edruelighet midt oppi all (nostalgisk?) formidlingsrus i Nordø-rommet er Memory Box 2011, en kvadratisk boks dekket med grafitti ved bruk av sjablonger fra -83. Denne boksen står som et signum for at her er noe lukket for oss. Man kan stille det samme spørsmålet som ble stilt til Schrödingerkatta: “Lever den fremdeles?” Men den hermetisk lukkede minneboksen kan også komme til å påpeke, om enn ikke ironisere over den private karakteren mimring har.

Statisk bevegelseSelv om det på enkelte steder virker som om kunnskap om åttitallet er et viktigere hensyn enn estetiske erfaringer er det likevel en sterk utstilling. Verksmangfoldet er som sagt stort, og det er mange av verkene som ikke bare tåler dagens lys men som melder seg som fremmede og talende. At man i museumsbutikken velger å kjøre på med åttitallsnostalgien legger ingen demper på gleden ved å møte de kunstverkene som verken er verkende, har skorpedannelser eller patina. Samtids- og åttitallsestetikken har kanskje det til felles at mye baseres på det intuitive, ekspressive, og tilsvarende oppstår motvilligheten mot å umiddelbart la seg underlegge det teoretiserende språket. Denne tøylesløshet kommer også til uttrykk til tross for utstillingens disiplinerende antologiske eller kanoniserende blikk: Det kompakte rommet innenfor disse rammene tar ikke brodden av verk som Espen Gangviks Statisk bevegelse 1988 eller Kristin Aarnes’ Liggende landskap -84/-85.

Skal man prøve å komme inn, er det samlende blikket noe man må oppgi. Virker ikke allerede tittelen Blodig Alvor som retrospektiv betegnelse, som et stykke fordomsbekreftende og en diminuerende romantikk? Det var jo alvorlig det som skjedde på åttitallet (les: nyliberalismens seier Thatcher, Reagan, Willoch), men forbereder disse ordene et godt møte med kunsten? Skilte ikke den i stor grad lag med det politiske, og veltet ut i ironiske, ludiske såvel som seriøse utprøvninger? Det kan se ut som at mangfoldet og ikke minst alle de lavmælte verkene som er mer spørrende enn påståelige får det trangt under tittelen som kunne ha passet på en plate av DumDum Boys. Tas kunsten på alvor i “Blodig alvor”?

Blodig alvor - FINALE! Norsk kunst på 80-tallet
Trondheim Kunstmuseum
18.6 - 18.9, Bispegata
18.6 - 9.10, Gråmølna



Related news

3 Comments

Jon-Arild Johansen: on 28.06.2011 13:01

Alle tre filmene i Nordø-rommet er nå i stand. Det var da som utgjort at Meli skulle komme akkurat den dagen de var til re-ripping for å finpusse på kvaliteten! :)

Andreas Fortes: on 28.06.2011 18:43

Begge videorommene på Gråmølna hadde problemer med å komme seg forbi meny-skjermen under åpningen av utstillingen. Stort sett enig med Meli. Tas kunst på alvor i denne byen generelt? Jeg vil gjerne tenke at museet ville fått plass til den faktiske hytta til Heske. Bildedokumentasjon har jeg hjemme i kunsthistorieboka

Cathrine Hovdahl Vik: on 30.06.2011 14:57

I det performative kunstverket til Heske er det nettopp reisen og tid/sted-begrepet som er verkets styrke (Tafjord-Centre Pompidou på begynnelsen av 1980-tallet. CP åpnet i 1978 og var tidenes mest banebrytende visningssteder for samtidskunst). Å forsøke å gjenskape Heskes performance, med å sette løa inn i Gråmølna ville ikke gjenskapt hele konseptet, men heller kunnet skade det. Vi presenterer dokumentasjonen av verket, da verket i seg selv kun eksisterte der og da - for 30 år siden.

Presentasjonen av Heskes verk i Blodig Alvor-utstillingen er et musealt formidlingsgrep av en performance og et konseptuelt verk. (Som en parallell, kan nevnes: De som ikke så Yoko Onos "Cut Piece" live i Japan i 1964, ei heller siste gang fremført i Paris i 2003, kan kun bli kjent med verket gjennom filmvisninger. Cut Piece kan ikke "lånes" av kunstinstitusjoner ei heller fremføres av andre).

Enkelte viktige kunstverk eksisterer kun for ettertiden som dokumentarer/relikvier av et kunstkonsept og kan kun presenteres i kunstinstitusjonen i dokumentarisk form. En presentasjon i kunsthistoriske bøker kan på ingen måte erstatte selve visningsstedet, og formatet/presentasjonen vil alltid ha betydning for ethvert verks kvalitet og historisk "overlevelsesmulighet". Hvorvidt det skal avsettes visningsrom for ulike typer dokumentasjon i kunstinstitusjoner kan med fordel debatteres. Lignende problemstilling reiser seg i forhold til museets presentasjon av UFFA i samme utstilling.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed