Skriv ut siden

Ariadne, the Architect

Kritikk Av Marit K. Lykken Flåtter (17.09.2010 15:33 | Sist endret: 24.05.2012 11:51)

Kunstnerene ved institutt for form og farge - 1985 - 2010
Trondheim Kunstforening 02.09 - 03.10


Egentlig spaserte jeg relativt likegyldig ut av kinosalen etter å ha sett Christopher Nolan skuffe med sin framstilling av underbevissthet og implementering av ideer, i Inception. Filmens logiske oppbygging synes å by på få utfordringer for et publikum som er kreative barn, eller middelaldrende slaver av internett. For å ta et eksempel: gjennom hverdagens hyperaktive e-postkorrespondanse manøvreres det mellom flere oppgaver og prosjekter daglig, Nolan undervurderer derfor publikum når en ikke trenger å tune opp konsentrasjonen for å følge hovedkarakterene i det de aksjonerer i flere nivå av underbevisstheten(e). Men bevares, det var da bra håndtverk, - for filmens regelbundne gjennomgang av sinnet viste seg istedet å bli en ivrig masturbering med arkitektoniske strukturer.

Mer enn form og farge.

Med Inception som bakteppe, fant jeg det betimelig å ta turen til Trondhjem kunstforening på andre siden av lyskrysset Prinsen/Bispegata. I anledning NTNUs 100 års jubileum går nemlig utstillingen Form og Farge gjennom 25 år, med bidrag av kunstnere som har undervist ved Institutt for byggekunst, form og farge. En motivasjon for å se utstillingen har også vært å undersøke om den kan vise seg å være mer enn en flat salgsutstilling. - Om den har mer å by på utover, nettopp form og farge.

Arkitektur innbefatter mer enn det fysiske rommet mellom fire vegger, mer enn materialet og konstruksjonen som sørger for at Dora, bunkeren som ble bygd av krigsfanger under andre verdenskrig, fortsatt blir stående. Mer enn fasaden på Tempe-høyblokkene, som hos noen gir beskyttelse, hos andre utgjør en trussel. Arkitektur er fysiske, men også mentale manifestasjoner av ulike maktstrukturer. Derfor bør en kunne forvente våkne arbeider når man presenteres for lærerkreftene ved institutt for byggekunst, form og farge, sitt virke fra de siste 25 årene.

Ariadnes tråd.

Sami Rintala er en av professorene dagens studenter nok har nytte av å overvære i forelesningssalen. Rintala arbeider narrativt og konseptuelt, med arkitektoniske installasjoner som med hans egne ord beskrives å «...combine architecture with critical thinking of society, nature and the real tasks of an architect.» Men selv om Rintala arbeider i overgangen mellom arkitektur og billedkunst, er han ikke representert på utstillingen. Årsaken kan være så to-dimensjonal som at han er utdannet arkitekt og ikke har formell bakgrunn som billedkunstner?

Fra øverste hylle på den internasjonale scenen, har kunstnere som britiske Liam Gillick, siden 90-tallet arbeidet ut i fra forståelsen av at 'the built' - eller den menneskeskapte verden bærer spor av sosiale, politiske og økonomiske system. Norskfødte kunstnere som bearbeider lignende problemstillinger er for eksempel Jan Freuchen, som gjennomgående kommenterer diskursiv makt i sine arbeider, aktuell med utstillingen F.A.Q på Galleri Erik Steen, nå. Andre kunstnere, dog mer stedsspesifikke og/eller formalistisk «innadvente» er for eksempel Anders Sletvold Moe som sammen Josefine Lyche og Lars Morell, kommer med utstillingen Uten ramme; nye rom, i oktober, hvor de skal manipulere gallerirommet i Tromsø Kunstforening.


Modernismens slagskygge.

I utstillingen Form og Farge gjennom 25 år, oppfatter jeg at arbeidene til etablerte Stein Rønning rører bort i noe tilsvarende, men istedet for å gjøre forandringer i rommet, på stedet, har den arkitektoniske eller kunstneriske utforskingen på mer tradisjonelt vis foregått på forhånd, for så å bli dokumentert. Arbeidet Sett II, (2006) tidligere vist på Galleri Riis, i Oslo, er et fotografi av en geometrisk modell av tre, men fotografiet er sluttproduktet. I arbeidet Bronse III, (2003) presenteres publikum for materialet bronse, for det det er.

En kommentar til Rønnings bronseserie, kan man samtidig oppleve på galleri GAD i Oslo, hvor Sten Are Sandbeck også stiller ut en serie med tilsvarende titulerte objekt, Bronse 1 - 5, fra 2010. Mens Rønning visker ut mennesket bak arbeidet, reverserer Sandbeck og markerer at også det nesten ubearbeidete råmateriale som støpes til bronse, er behandlet, rørt og tenkt ut av noen. Sandbecks håndtering, minner meg dessuten om tyske Thomas Schüttes flerårige, seriøse lek og ut-testing av tradisjonelle materialer. Og Sandbecks bronseserie blir for meg en høytskrikende eller insisterende motsats som rister grundig i de lavmælte formene til Rønning.

Material tretthet.

Der Inception mislykkes i å formidle det uforutsigbare ved sinnet, er den likevel med sin pubertale energi som eyecandy for arkitektene blant publikum å regne. Håndtverket vi blir presentert for av NTNUs kreative alibi på kunstforeningen, derimot er tappet tørt, - der ingen av dagens lærerkrefter hentyder at de i sine arbeider er i takt med eller opponerer mot samtidige tankespill, eller beveger seg utover arkitekturens overflate. Her får vi det vi umiddelbart ser; konstruksjon, flate, form og farge. Oppsøker man F.A.Q derimot, er det rom for Ariadne.

Foto:

Ariadne og Dom Cobb, stillbilde fra spillefilmen Inception
Ariadnes Tråd (2010) av Jan Freuchen
Bronse 4 (2010) av Sten Are Sandbeck (fotograf: GAD/Øystein Thorvaldsen)

Bronse III (2003) av Stein Rønning kan du se her



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed