Skriv ut siden

Antydning til utbrodering

Kritikk Av Daniel Tollefsen Slåttnes (09.07.2011 13:26 | Sist endret: 17.08.2011 00:41)

Ny natur – Tendenser
Trøndelag Senter for Samtidskunst, 11. juni – 3. juli
Kurator: Irene Nordli
Kunstnere: John K. Raustein, Synnøve Øyen, Hanna Hedman, Gunvor Nervold Antonsen, Mårten Medbo, Hanna Stahle, Jenny Klemming, Jim Darbu

Ny natur – Tendenser på Trøndelag Senter for Samtidskunst berører en redefinering av naturbegrepet, men tendensen er at tema står uutforsket til fordel for de materialorienterte problemstillingene.

Ny natur er den 38. Tendenser med kontemporær kunsthåndverk, arrangert av Punkt Ø og Galleri F15 i Moss og er som navnet tilsier tenkt som en slags års-gjennomgang. Årets gruppeutstilling skisserer et bakteppe hvor kunsten alltid har vært nært knyttet til naturen gjennom motiv og materialer, og foreslår at den igjen har en mer fremtredende rolle i samtidskunsten. Utstillingstittelen begrunnes med et videre naturbegrep og et ønske om å vise arbeider som kan være eller minne oss om natur og utfordre vårt bilde av hva natur kan være.

Det ser ut til at Ny natur ønsker å definere kunsthåndverket innenfor billedkunst. Som en meningsbærende kunstform virker det naturlig og er ikke uvanlig, men arbeidene kan argumenteres for å være mer beslektet med design med sin materialorienterte estetikk og innslag av konseptuelle tilnærminger til materialet.

John K. Raustein - Sverm - 21013.11
John K. Raustein - Sverm - 21013.11

John K. Rausteins Sverm er en søyle laget i sammensydde lerretsremser som deretter har blitt vrengt og lagt knuter på. Arbeidet går fra tak til gulv og er dermed det første det er naturlig å rette oppmerksomheten mot i utstillingen. Tittelen og objektets tilsynelatende vilkårlige sammensetning gjør det uunngåelig å føle at det er organisk i formen. Dette gjør i tillegg at tyngden i arbeidet spiller en viktig rolle fordi knutene gir arbeidet mer tilsynelatende masse, samtidig som dette forandrer seg etter avstanden fra arbeidet. Den lange tiden det må ha gått med til å produsere verket fungerer også som en form for tyngde. Man får assosiasjoner til en monolitt som en ambivalens til assosiasjonen tittelen og sammensetningen gir. Søylen oppfattes likevel noe alene, og statisk i forhold til tolkningsmuligheter. Om prosjektet er en undersøkelse i det organiske uttrykket i materialet, hadde det vært tilfredsstillende å få se ytterligere verk og flere sider i Rausteins undersøkelse.

Gjenklang av Synnøve Øyen består av tre lerret med broderinger gjort av raggegarn. Trådene er flerfargede i duse farger og stingene er spredte og tykke og fungerer som antydninger, nesten som blyantstreker. Motivene kan gi assosiasjoner til antydede landskap, men det er mer interessant at de mange trådstumpene som henger på lerretet får en til å tenke at det er broderiet sin bakside man blir presentert for.

Med tittelen i tankene virker samtidig dette konseptet noe overtydelig. Det er i grunn et gjennomgående problem med flere arbeid i utstillingen at tittelen blir brukt til å påpeke konseptet i stedet for å åpne for innfallsvinkler. Både Raustein og Øyens uttrykk fremstår dog tydeligere meningsorientert enn andre verk i utstillingen, som for eksempel Nervold Antonsens Cadūcus (skjør, flyktig).

Hanna Hedmans ti smykkevariasjoner i sølv og kobber er mer tradisjonelt formorienterte. De har titler som Enough tears to cry for two og Finding Dark Matter og objektene gir assosiasjoner til organiske materialer som blant annet bein og korall ved å hinte i form og materialitet. Også Jenny Klemming jobber med smykkekunst, men i stedet for å bruke tittelen til å sette en sinnsstemning slik som Hedman gjør, brukes den heller til å kommentere designgrepene.

Hanna Hedman - Enough tears to cry for two
Hanna Hedman - Enough tears to cry for two

Disse verkene står som eksempler på det som er førsteinntrykket i utstillingen, at verkene enten oppleves å berøre det meningsbærende eller fokuserer på formen og på taktiliteten. Skal man kalle det kunsthåndverk i billedkunsten, eller billedkunst som fokuserer på mediale problemstillinger? Det er likevel greit å holde skillet mellom sjangrene om man snakker fra ulike referansepunkt. Med kunsthistorisk og -teoretisk bagasje, oppfatter jeg at man benytter andre kriterier. Ut i fra denne bakgrunnen oppleves innholdet fort noe tynt om man ikke i stedet velger å fokusere på mediale problemstillinger, for en redefinering av naturbegrepet som kontekst virker litt overfladisk som resultat.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed