Skriv ut siden

Verks lekne alvor

Kritikk Av Hjørdis-Linnea Myhre (08.09.2015 15:35 | Sist endret: 09.09.2015 11:16)

Da jeg skrev om Verk PN05-1080x600Produksjoners forrige stykke, Stalker, kalte jeg det «absurd eksistensialisme». Når gruppa viser Paradise Now under årets Bastardfestival, blir det tydelig at betegnelsen peker på noe vesentlig i Verks pågående prosjekt. Nok en gang har de klart å lage en absurd teaterforestilling som kjennes viktig.

Før vi entrer studioscenen på Trøndelag Teater, må vi ta av oss på beina. I en lett eim av tåfis stimler vi inn i den hvite manesjen – som er scenen. Alt er hvitt: pappen på gulvet, scenebenkene, putene vi sitter på, og de draperte silkestoffene som omkranser scenerommet som vegger. På gulvet ligger noen rekvisitter spredt – parykker, masker, roser, noe maling og kartonger med kulturmelk – mens skuespillerne står der, tilsynelatende tilfeldig plasserte, og ser på oss. En av dem går fram til mikrofonen og begynner å fortelle:

«Det var en restaurant i New York som meg og kameraten min hadde gått på noen ganger, ganske mange ganger. Det var ikke en sånn fancy restaurant, og ikke veldig underground heller. Og der hadde de veldig vond pizza. Og Arturo, han som drev restauranten, han var slem. Og mens vi satt og spiste på Arturo’s, hadde vi begge to, helt uavhengig av hverandre, hatt den samme tanken. Vi tenkte at hvis vi hadde vokst opp i New York, da ville Arturo’s vært et sånt sted vi hadde kommet til å hengt på. Og Arturo, han ville vært en slags mentor for oss. […] Men i den tanken der ligger det samtidig en sorg. For jeg vet at jeg aldri kommer til å bo i New York. Jeg er gift, jeg har barn, jeg har to unger! Men samtidig kan jeg tenke: 'Jeg kan jo dra til New York i morra! Jeg kan skille meg, selge leiligheten, og flytte til New York!’ Og det er en ganske frigjørende tanke.»

Det absurde. I PN03-1080x600utgangspunktet er ikke historiene som fortelles spesielt sterke eller opprivende. Men de handler ofte om det å være menneske, om de valgene man blir stilt overfor, eller de øyeblikkene da man får en innsikt som bringer en videre i livet – sett i retrospekt. Som under forrige forestilling, er det sterk kontrast mellom tekstuniverset – med slike brokker av levd liv – og scenografien. Det hele starter så tilforlatelig, hverdagslig, der aktørene kommer fram etter tur, løfter mikrofonen, og forteller en historie. Men sakte begynner noe å skje. De tar av seg et plagg. Og ett til. Maling påføres, opp i ansiktene, på de avkledde kroppene. Krigsmalte løper de rundt, danser improvisert og koreografert, før de til slutt heller kefir og yoghurt ned over seg selv, en topper det hele med sjokoladesaus. De dramaturgiske svingningene understrekes med bruken av lys og lyd – fra et sterkt opplyst rom, til stummende mørke og fra total stillhet, til voluminøs musikk.

PN01-1080x600Mens dette foregår, er historiene som fortelles stadig like hverdagslige, de holder en slags status quo gjennom forestillingen. Tekstmaterialets hverdagslighet står i kontrast til det stadig mer outrerte sceneuttrykket. Verk Produksjoner har uttrykt at de henter inspirasjon fra blant andre Antonin Artaud, som de eksplisitt refererer til i dette stykket. Den franske teatermannen hadde stor betydning for nyskaping innen teaterverdenen, mest kjent er han nok for teoriene om grusomhetens teater. Selv om han gikk for å være surrealist, skal han også hatt innflytelse på det absurde teaterets framvekst på midten av 1900-tallet. Velkjente absurdister fra den perioden, som Beckett og Ionesco, viste språkets utilstrekkelighet og meningsløshet gjennom de absurde nonsens-dialogene. Det absurde i Paradise Now kommer ikke til uttrykk gjennom tekstene, men derimot i det som hender rundt dem, og som er helt uten sammenheng med det som blir sagt. Dette skaper et brudd som gjentagende gir rom for publikums latterreaksjon.

Inspirert av film. Flere av teaterhistoriens fornyere har vært inspirasjon til denne forestillingen og ikke minst USAs eldste eksperimentelle teatergruppe, The Living Theatre, hvis signaturforestilling tittelen Paradise Now er hentet fra. Det henvises eksplisitt til forløperne i stykket, og Paradise Now framstår som en referansetung forestilling.

Det virker som at Verk har funnet en metode som fungerer. Stalker tok utgangspunkt i samtaler om Tarkovskijs film (med samme navn) som gruppa hadde hatt med venner, og om hvilke minner de selv hadde på den tiden de så filmen. Også i arbeidet med Paradise Now benyttes en liknende fremgangsmåte, nå er inspirasjonen Louis Malles My Dinner with André (1981). Aktørene har invitert venner til middag og samtalt om skjellsettende opplevelser i deres liv, øyeblikk som har formet dem som menneske. Disse samtalene er blitt forestillingens tekstmateriale.

Et blankt lerret. Signe Beckers RET_IMG_5431-1080x600scenografi er blitt et av varemerkene til Verk Produksjoner, og det er vanskelig å se for seg hvordan dette stykket ville vært uten hennes uttrykk. I Paradise Now medvirker Becker selv på scenen, hun går stille rundt, maler litt på gulvet, på seg selv og på de andre. Selve scenerommet er i utgangspunktet som et hvitt lerret, slik livet er når vi får det utdelt. Men med tittelen i mente, kan det hvite rommet samtidig forstås som et slags himmelrom der man tilbakeskuende plukker fram avgjørende øyeblikk i ens liv. Det blanke lerretet blir også brukt underveis, til å samtidig skape det sceniske uttrykket: en projeksjon av Beckers maling med vannfarger, som flytende vises som et drømmeaktig bilde på scenerommets draperte vegg. Scenografien blir til mens vi sitter og ser på.

For tilstedeværelse er et begrep som maner seg fram når vi snakker om Verks stykker. Truppen har en hang til å dvele ved øyeblikkene, dra ut tomrom og la publikum virkelig få kjenne på følelsene de blir sittende med. Gjerne blir det ubehag i disse langstrakte awkward moments, der man forventer at noe skal skje, at trykket skal lette – uten at det gjør det. Dvelingen er samtidig fylt av en ro, en omsluttende presens som inviterer til publikums oppmerksomhet og deltakelse.

Slik blir det er en unik erfaring å være i dette hvite scenerommet og betrakte og nærmest bli del av det stadig mer merkelige som foregår rundt en. Enkelte teoretikere (Gadamer, Dewey) forstår kunsterfaringen til å gi mening utover den begrepslige meningen. De hevder at erfaringen også er kroppslig. Det å være kropp i samme rom som Verk Produksjoner, gir erfaringer som er vanskelig å begrepsfeste, men som innehar en særegen verdi.

Erfaringen er estetisk: blant annet er scenerommet krydret med belyste prismehjul som, når de blir snurret på, gir et dreiende stjernevell rundt i rommet. Erfaringen er fysisk: skuespillere løper inn blant publikum, ruller over oss. Erfaringen er emosjonell: livshistorier engasjerer følelsene. Erfaringen er sanselig: opplevelsen starter med tåfis, og ender med at skuespillerne tømmer sjokoladesaus og surmelk ut over seg selv – rommet lukter sterkt av sjokoladekake.

Paradise Now appellerer til sansene, selv om det er et referensielt, intellektuelt stykke. For meg står den sansende erfaringen sterkest igjen, erfaringen som går litt utover det man i første omgang kan begripe. Jeg liker å bli rokket ved på denne måten, og jeg følte meg sannelig litt opphøyet da jeg gikk ut av det hvite rommet og ut på den grå gata.

 

Paradise Now
Verk Produksjoner (NO)
Bastard – Trondheim Internasjonale Scenekunstfestival

Av og med: Anders Mossling, Saila Hyttinen, Solveig Laland Mohn, Håkon Mathias Vassvik, Signe Becker, Fredrik Hannestad, Tilo Hahn, Jon Refsdal Moe, Per Platou, Pernille Mogensen, Vera Krohn Svaleng, Camilla Eeg Tverbakk, Ida Andersson, Magnus Børmark
Co-produsert av: Black Box Teater, Teaterhuset Avant Garden og BIT Teatergarasjen



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed