Skriv ut siden

Variasjoner over jutestrie

Intervju Av Marit Aronsson (14.08.2017 07:08 | Sist endret: 15.08.2017 11:25)

Hur påverkar våra IMG_3248omgivningar oss, hur öppna fasader vill vi ha, hur strömlinjeformat måste allt i städer bli? Ingrid Lønningdal samplar färger från våra omgivningar och blandar på ett subtilt sätt motsägelsefulla referenser som inomhus och utomhus, genuint och massproducerat, människokropp och huskropp. Det vi får se är något som befinner sig mellan skulptur och måleri.

Ingrid Lønningdal är utbildad på Kunsthøgskolen i Oslo, där hon bor och arbetar. Hon har haft en rad separatutställningar och deltagit på många grupputställningar i Norge, och har blivit tilldelad flera stipendier, bl. a. Sparebankstiftelsen DNBs kunststipend 2014. Hon är anställd på Arkitektur- og designhøgskolen i Oslo och gav i 2015 ut boken Borgen. Et sted for kulturproduksjon.

Märit: Berätta om det du ska visa på TSSK!

Ingrid: Det er verk fra tre serier. Cladding er en serie med jutestrie, foldet på forskjellige måter. Noen av dem er ufarget. Andre har jeg stått i hagen til mor og farget røde. De fleste er nye for denne utstillingen, mens enkelte ble vist på Oslo Kunstforening i vinter. Cladding betyr kledning, og her finnes referanser til både menneskekropper og feminine klær, som for eksempel foldeskjørt, men også til bygningskropper og fasadekledning som korrugert metall. Det handler om å kle seg med noe, i forskjellige skalaer. Den strien som jeg har anvendt husker kanskje noen fra da de lagde korssting i skolen. Den er for fin til å bruke i striesekker, men alt for grov til å ha på kroppen. Jeg liker materialet godt fordi det har et så tydelig rutemønster. Det er morsomt å jobbe med, og jeg får hele tiden idéer til nye variasjoner.

Det finns en klar koppling mellan Cladding och arkitekten Herman Krag (1920-1982), som bl. a. ritade huset TSSKs lokaler ligger i, och även signalbygget till Siemens, söder om Trondheim, som ju är klätt i röd korrugerad plåt. Bägge husen räknas som modernistiska. Vad är det med modernistisk arkitektur som fascinerar dig?

ingrid-lnningdal---cladding-iii-ii-og-i-2017_35642021604_oJeg bruker ofte arkitektur som utgangspunkt i arbeidene mine. I modernistisk arkitektur arbeidet man bevisst med overgangene mellom ute og inne. Det er fascinerende. Masseproduserte elementer ble mye brukt, men man la allikevel vekt på håndverk og finesse. Siemens-anlegget er et godt eksempel på det, der prøvde Krag å tøye materialenes grenser. Den høye administrasjonsbygningen står på søyler, og første etasje er inntrukket med store glassflater slik at det store, tunge volumet over synes å sveve over bakken. Siemens var første sted i Norge der man brukte korrugerte stålplater på fasaden, og da jeg leste om dette falt utstillingen litt på plass – jeg hadde jo allerede jobbet med ulike plateprofiler i Cladding. Noe annet som er interessant med modernismen, er utprøvingen av nye og radikale måter å leve på. For noen år siden var jeg på TSSK og syntes lokalene var så spennende, med de store vindusflatene ut mot gaten og den lave, intime delen innenfor. Når jeg skulle stille ut her så ble det naturlig å lage en utstilling ut fra lokalene og arkitekten bak, Herman Krag.

De store striene tar også utgangspunkt i modernistisk arkitektur. De heter Uten tittel. Palm Springs I-II. Her har jeg hentet farger fra nettopp Palm Springs i California, og den eksklusive og helt spesielle arkitekturen der. Boliger ble lagd for Hollywood-stjerner og folk med veldig mye penger, og jeg synes det er interessant at de på et tidspunkt ble forbilde for mye billigere, masseproduserte boliger i amerikanske forsteder. Det utsvevende livet til filmstjernene ble ramme for livene til ”vanlige folk”. Noe av det som er typisk for husene i Palm Spring er at skillet mellom inne og ute nesten er oppløst. De har ofte store vindusflater for å oppleves som åpne og tilgjengelige. Men da jeg reiste dit for å få sett byggene så var de jo helt utilgjengelige! Det var bare mulig å få et glimt av fasadene, her og der, og overalt var det satt opp skilt med tydelige advarsler om hva som vil skje om du kom for nær. Så ut ifra det lille jeg fikk se da, og fra andre bilder jeg har sett, kom jeg fram til disse fargene, og har forsøkt å skape en sammenheng mellom dem. Jeg har også forestilt meg interiøret. De som bygger med stål og glass bruker gjerne tekstil for å dempe akustikken, så det har jeg også tenkt på. Jeg har malt med utendørsmaling på det man pleier å ha innendørs; tekstilen. Dermed gjentas koblingen mellom inne og ute i verket. Jeg hadde lyst til at det skulle se lett og enkelt ut, nesten masseprodusert, men det er egentlig svært mye manuelt arbeid med det å jobbe malingen ned i materialet.

Nina Berre, som är avdelningsledare ingrid-lnningdal---cladding--i-2017_35642032714_oinom arkitektur på Nationalmuseet, har skrivit en text om Herman Krag och dig till utställningen. Hon skriver bl. a. om ’arkitekturens skjulte logikker’. Vad tänker du att hon menar med det?

Tja, det kan for eksempel bety at jeg setter Palm Springs sammen med industriarkitektur. Jeg tror nok kunstnere ser på arkitektur på en annen måte enn det arkitekter gjør. Det blir en annen type lesning. Kunstnere som arbeider med arkitektur, er mer fristilte, vi skal jo ikke gjøre fysiske endringer, eller for eksempel lage et tilbygg. Jeg vurderer det som allerede er på plass. Kanskje det skaper noen andre logikker?

Du jobbar även som tegnelærer på Arkitekturhøgskolen i Oslo. Kan du ge ett exempel på konstnärens och arkitektens olika blick?

Det er ofte interessant å snakke med arkitekter. Det er tydelig at fagene har mange felles eller overlappende interesser. Men noen ganger blir det klart at vi kommer fra forskjellige fagområder. Et tilbakevendende tema hvor jeg har merket dette er når vi snakker om relasjonell estetikk, spesielt hvis en kunstner har bygd noe, for eksempel Rirkrit Tiravanijas scene. Noen vil mene at arkitekter kan gjøre noe tilsvarende, at det er arkitektur. Men er det egentlig det? For relasjonell estetikk er jo også institusjonskritikk, og handler om hva gallerirommet brukes til, hvilke samtaler som foregår der og hvem som inviteres inn. Hvis man kan historien bak så ser man at det ligger mer i det enn ’bare’ arkitektur. Det er lett å tenke at bygde konstruksjoner ligger nær arkitekturen, men i dette tilfellet så er det ganske fjernt.

Den tredje serien arbeten som du visar har även de referenser till arkitektur?

Ja, silketrykkene handler også om fargesampling. Jeg har studert tre forskjellige næringsområder som kan minne om hverandre, men som har forskjellige paletter. Hvilke steder de er hentet fra er egentlig ikke så viktig, de er ganske universelle. Industriområde sett fra flybussen, for eksempel, kan jo være fra hvilken som helst by, da flyplasser gjerne ligger i utkanten og man passerer ulike industriområder på vei inn til sentrum. Hjemmet og annen næring ved atelieret er fra Kjelsås i Oslo, hvor jeg har atelier og hvor det bygges nye boliger. De næringslokalene jeg har med i verket er i ferd med å rives.

De är lite som familjer som står i grupper.

Familier er fint, de står jo og lener seg mot hverandre. Jeg har valgt seks farger som jeg tenker er representative for akkurat det området, og så har jeg lagd komposisjonen ut fra mitt subjektive utvalg. Formene holdes sammen av det litt strenge feltet i midten.


2017-08-09 14.33.31När jag tittade igenom din hemsida och såg på dina verk där så slogs jag av hur välkomponerade de oftast är. Det känns lekfullt och strängt på samma gång. Kan du säga något om hur du jobbar med komposition? Du är ju både analytisk och intuitiv.

Jeg liker å jobbe variert, med flere prosesser som foregår parallelt. Det skal være raust, jeg skal få lov til å jobbe med alle mulige redskaper og materialer. Enkelte arbeider er avhengig av research og andre er mer direkte. Jeg sitter foran arket og må være skikkelig tilstede, akkurat der og da for å få det til å fungere, ellers blir jeg avslørt. Det ligger en utfordring i det å være streng og leken på samme tid. I silketrykkene så har jeg jobbet med konturene; noen linjer fortsetter inn i en annen form, men det må være et brudd slik det ikke ser ut som en haug med egg. Det må dessuten være variasjon i størrelse, retninger og form. Et eksempel på en annen type prosess er da jeg jobbet med boken om Borgen. Da var det periodevis mye jobb, og så helt stille.

Ja, i 2015 gav du ut en bok om Borgen, ett atelier- og produksjonsfelleskap i Oslo, som revs. Boken är ett tydligt inlägg i debatten om konstnärers arbetsbetingelser och byutvikling. Kan du berätta mer om den?

Borgen var arbeidsplassen for veldig mange mennesker, for eksempel kunstnere, håndverkere og musikere. Nå er huset revet og skal gi plass til toglinje og park. Det å rive stedet er bare et så tydelig eksempel på hva det ikke er plass til i en by. Alt må strømlinjeformes og være gjennomdesignet. Hadde bare utviklerne og Oslo kommune forstått verdien i Borgen kunne man jo i det minste forsøkt å relokalisere det. Dessuten er det ikke så mye industriarkitektur fra begynnelsen av 1900-tallet som er vernet i Oslo. Boken er et dokument for ettertiden. Det er viktig å vite hva Borgen var for et sted. Jeg tenker at boken også er nyttig fordi her ser man at ting kunne ha vært gjort annerledes. Leietakerne kunne ha organisert seg, satt seg inn i planprosesser og aksjonert tidlig i prosessen. I tekstene blir Borgen satt i en større sammenheng og sammenlignes med atelierfelleskap i for eksempel Paris, som har klart å overleve.

Hur ser du på framtiden för konstnärers arbetsbetingelser?

Jeg har ikke lyst å være pessimistisk, men jeg tenker på hvordan man blir påvirket av omgivelsene sine. Hva ser du på vei til jobb, er du på bygda, deltar du i bylivet? Kunstnere kan jobbe mange ulike steder, men det er dumt for byen om den går glipp av meningsproduksjonen kunstnere skaper. Velfungerende byer er varierte og dynamiske. Det er viktig at kunst også kan bli produsert i bysentrum, at det ikke bare handler om forbruk og kulturkonsum. Hvis det kun er den ferdigproduserte kunsten, på museer og gallerier, publikum får se går de jo glipp av mye kunnskap. Heldigvis er kunstnere blitt flinkere til å organisere og profesjonalisere seg. Et forbilledlig eksempel er Fellesverkstedet i Oslo, som har kjøpt bygningsmasse og lager et veldig flott produksjonssted. De har jobbet etterrettelig med rapporter, undersøkelser, kartlegging og økonomiske modeller. Men det er klart, jeg vet ikke om de som er mest involvert i slike prosesser, har så mye tid igjen til kunsten. 


Ingrid Lønningdal, Grooves and Ridges åpner 16. august og står til 10. september 2017,
Trøndelag Senter for Samtidskunst 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed