Skriv ut siden

Våkenatt

Kritikk Av Hjørdis-Linnea Myhre (05.10.2016 14:05 | Sist endret: 07.10.2016 08:16)

Hva er natt? Er natt det NATTEN 3_Luca Ghedinmotsatte av dag? Er natten stillhet, tomhet, mørke, ensomhet? Eller har den en ikke-eksistens fordi man som oftest sover den bort? Jeg har ikke tenkt så mye over hva natten innbefatter tidligere, jeg sover stort sett når den inntreffer. For så å stå tidlig opp. Se natt bryte mot dag. Følge overgangen mellom det mørke og det lyse, mellom det som har vært og det som skal bli. Med forestillingen Natten gjør jeg det motsatte, er våken når jeg vanligvis sover. Det kjennes naturstridig, dette å tvinge kroppen, mot alle dens strittende instinkter, til å våke.

Sist gang koreograf Mårten Spångberg besøkte Trondheim, var med La Substance, but in English (Bastard 2014), som høstet fantastiske kritikker. Hans senere produksjoner kjennetegnes av å strekke ut i tid, mens publikum gjerne får komme og gå som de vil, og av at aktørene gjerne blander hverdagslige handlinger med koreografert dans. Så også i Natten, til en viss grad. Publikum, som er strødd rundt scenegulvet på alle kanter, kan fritt gå inn og ut, spise suppe, sove, sitte, ligge – under forestillingens gang mellom kl. 23.00 og 06.07, en fredag i september.

NATTEN 1_Luca GhedinNatten preges av grått, denne skyggeaktige, diffuse fargen som verken er mørk eller lys, dag eller natt. Eller en blanding av begge. Scenografien er enkelt utformet, med store, sølvgrå tøystykker drapert over det firkantede scenegulvet. Oppe på den ene veggen projiseres store, dvelende flammer. Scenegulvet er dekket av grå filt, med noen enkle, strukturskapende effekter er lagt inn: fjøler i sikksakk, hvite steiner stablet sammen i en haug, flere stearinlys, en glasskrukke fylt med rykende, mørk væske. Danserne er også kledd i grått, og de skifter antrekk en rekke ganger gjennom natten. Fra sølvaktige boblejakker som minner om nittitallstechno, til vide, pysjamaslignende bukser.

Dansen har langsomme bevegelser, gjentakende og meditative. Slag, som med fuglevinger. En langsom dreiing. Ofte koreografier der to og to danser samme parti. Det er en gjentakende rytme over helheten. Noen ganger oppstår store møljer der utøverne strekker seg og danser mot hverandre. Andre ganger utføres dansepartier helt alene. Tross denne dynamiske vekslingen, og at intensiteten stiger og synker i de ulike partiene, oppleves dramaturgien i dansen som flat og jevn. Du kan slumre en time uten å miste høydepunkt. Dansen er et maskineri som taktfast går og går.

NATTEN 4_Luca GhedinDet er mye ved Natten som dreier seg om tiden. Forståelsen av tid forandrer seg. Det indre tempoet skrues ned, dels fordi dette skjer om natten, men også fordi stykket er så langvarig. Og dansens tempo er langsom. Seige, dvelende bevegelser trekker tiden ut til en lang masse. Noen ganger på grensen til å fryse fast. Det skapes en skulpturell dans. Som når sju av danserne stiller seg på rekke og begynner på en svært langsom vandring over scenegulvet. Denne saktefilmen tatt til det ekstreme får meg til å tenke på de hyperlangsomme scenene i von Triers Antichrist.

Liggende der på gulvet, inntullet i tepper mellom fremmede mennesker, får jeg en følelse av å være på leirskole. Det er noe trygt, varmt og barnlig over tilstanden Natten, som liksom bysser deg. Dette er ikke intensjonen bak forestillingen, om man leser programteksten. Den åpner med å fortelle at «Natten er dansens horror og horrorens dans». Jeg forstår horror som noe mørkt og avskyelig. Noe fælt, skremmende. Jeg finner ikke noen annen betydning. En av danserne har under hele forestillingen blodstriper rennende nedover ansiktet, og på et tidspunkt danser hun i en blodflekket kjole. Men er det nok til å gjøre dette til horrorens dans? Det er så absolutt et stemningsfullt verk, med mørke anslag, understreket av den dype, suggererende musikken, som alterneres med buldrende lyder av torden og regn. Det er et høyt volum under store deler av natten. Men selv om atmosfæren er noe mørk og tung, er den aldri horrorpreget, og den gjør det aldri ubehagelig å være til stede.

Jeg våkner en gang midt på natten av NATTEN Anne Van Aerschot 1en skjærende lyd, og setter meg opp. Den kommer fra en hamster! Jeg ser at den ene skuespilleren har en hamster foran seg, og at det er den, antakelig skremt, som har laget den høye lyden. Jeg synes det er plagsomt å tenke på dette, hvorfor måtte de dra et dyr inn på scenen? Da jeg senere tar en titt på dyret, ser jeg hva det egentlig er: en isoporkloss. En gnissende, oransje isoporkloss i perfekt hamsterstørrelse.

Og slik går det opp for meg hvordan dette stykket virker. Det luller deg, bærer deg og vekker deg, og der, i den døsende, halvt våkne, halvt sovende tilstanden skapes bilder, følelser og inntrykk som blir unike for deg i denne spesielle settingen. Natten er en tilstand. Det er umulig å gjenskape. Nesten umulig å tenke seg tilbake til. Natten framstår for meg som noe helt unikt og forbløffende effektfullt.

Natten
Mårten Spångberg
Bastard – Trondheim internasjonale scenekunstfestival
Verkstedhallen 23.–24. september 2016



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed