Skriv ut siden

Ubesluttsomhet i offentlige rom

Artikkel Av artscenetrondheim (27.01.2016 08:06 | Sist endret: 22.03.2016 09:18)

Det er sannsynligvis flere eksempler i offentlige rom på kunstverk som av ulike grunner har gått ut på dato, enn i landets museumsamlinger. Etter Karin Hindsbos anbefaling for museene bør det være mulig å tilsvarende redusere utsmykkingene i Trondheim med 10 prosent.

Det handler forsåvidt ikke om å oppfordre til lovløse tilstander, hvor utsmykkinger fjernes uten reglement eller på grunn av politiske svingninger, men ett sted må man begynne for å etterprøve dem. Når det er sagt, det virker i og for seg i liten grad å være etablert en praksis for å fange opp eventuell kritikk eller ta faglige (eller folkelige) ytringer om kunst i uterommene med i evalueringer av utsmykkinger. Vil det da si at debatter om kunst i offentlige rom derfor kun er tilsynelatende velkomne og nyttige, men totalt virkningsløse?

Med en gjennomgang av minneparken Paltiels Plass og intervjuer med involverte parter forsøkes å løfte en diskusjon om evaluering av permanente utsmykkinger.

For ett år siden, i tilknytting til paltiel03Holocaustmarkeringen, ble Julius Paltiels plass og den dertil hørende kunstinstallasjonen "Dialog" avduket på Kalvskinnet av ordfører Rita Ottervik, som i den forbindelse benyttet muligheten til igjen å skryte av Trondheim kommunes utsmykkingsordning –Norges største samling av kunst i offentlige rom.

I februar i fjor publiserte ArtScene Trondheim en kritikk hvor det ble stilt spørsmål ved den kunstneriske holdbarheten til denne utsmykkingen. Utpå høstparten begynte verket å slå sprekker, både materielt og, kan man tilføre, intensjonelt: Konstruksjonen ble på grunn av tidspress overtatt med mangler og verket har vel sjelden vært tatt i bruk i den grad som oppdragsgiver hadde håpet. På sosiale medier ble det denne uken reist spørsmål om hvorvidt dette kunstverket egentlig kan påstås å ha møtt intensjonen: å stimulere til refleksjon omkring samhold, forståelse for anderledeshet og menneskeverd, og om det virkelig stemmer at det blir brukt som samlingspunkt for diskusjoner av denne typen.

Marit Justine Haugen (Haugen/Zohar arkitekter), som står bak utsmykkingen på Julius Paltiels Plass og Ulrika Wallin, ansvarlig rådgiver for Trondheim kommunes utsmykkingsordning er intervjuet om erfaringer med utsmykkingen:

AST: Marit Justine Haugen, det har vist seg å være svake konstruksjoner og noen feil ved utsmykkingen Dialog. Når er tidsfristen for utbedringen, og vil dere rekke den?

Haugen: Bordet er laget i sterkt syrefast stål og har ingen svikt i konstruksjonen, derimot er noen av de mer skjøre håndstøpte akrylbitene blitt knust på grunn av temperatursvingninger i transporten over fjellet. Disse er nå erstattet.

AST: Vil du si deg fornøyd med verket slik det nå fremstår, ett år etter avdukingen?

Haugen: Jeg er fornøyd med verket, og jeg tror Julius Paltiel ville ha likt tanken på det runde bordet som står sentralt i parken. Et rundt bord som signaliserer at alle har lik plass i fellesskapet, og at alle har lik stemme i det offentlige rom.

Han ville ha vært fornøyd med at skoleklasser og ungdommer samlet seg rundt bordet for å fortelle sin historie og formidle det han trodde på.

AST: Ulrika Wallin, markeringen av Holocaustdagen skal foregå denne uke. Foreligger det noen plan for utbedring av det ødelagte verket på Paltiels Plass opp mot markeringen?

Wallin: Markeringen av Holocaustdagen skal være på biblioteket i år, men etter hva jeg forstår, er Haugen/Zohar arkitekter akkurat ferdig med å utbedre den. Det var problemer med materialet som beveget seg i forbindelse med temperaturendringer, og det er noen glassdeler som har blitt knust. Vi tok i bruk anlegget før det var endelig ferdig fordi prosjektgruppen ønsket åpning i forbindelse med markeringen av Holocaustdagen i fjor. I etterkant har man arbeidet med å ferdigstille den og utbedret problemet med materialet som beveget seg.

AST: Er det noe dere som kunstnere/arkitekter i ettertid tenker dere ville ha valgt å gjøre annerledes?

Haugen: Et offentlig rom må være robust nok til å tåle variert bruk, og inviterende nok til å inneha mange brukergrupper. Verneplanen for Kalvskinnet sier noe om viktigheten av å verne det åpne, grønne preget i parken. Det er derfor anlagt en belyst betongsti gjennom den, og benker og gressoner til å oppholde seg på. Det er en solfylt plass mot sør, og den er veldig fin å henge i. Selve bordet er en installasjon til minne om Julius Paltiel, som innbyr til en annen bruk. Vi vet at det har vært dansing og festing på bordet. I vår felles prosess med parken var bordet ikke ment å feste eller skate på, men en installasjon som man samler seg rundt, har felles diskusjoner, formidlende aktiviteter og seremonier ved. Dersom det viser seg at bruken av parken og bordet blir annerledes enn tenkt, så er dette noe som vi sammen med kommunen må se på, om bordflata kan beskyttes for eventuell røffere bruk.

AST: Hvilke kvalitetskriterier forholdt dere dere til hva gjelder holdbarheten til dette kunstverket?

Haugen: Alt vi tegner som ikke er av temporær bruk, er ment å vare så lenge som mulig.

AST: Er dere/kommunens utsmykkingsordning fornøyd med hvordan dette verket fungerer kunstnerisk og i sammenheng med den nylagde parken?

Wallin: Hvorvidt det er kunstnerisk bra eller fungerer godt i omgivelsene er ikke opp til meg selv eller Utsmykkingsordningen å vurdere, mener jeg. Det er jo opp til kritikerne å bedømme det. Eller brukerne. Vi savner dessuten faglige diskusjoner om kunsten i offentlige rom, men håper at vi får på plass en praksis for dette gjennom Trøndelag Senter for Samtidskunsts ambisjoner om å bli et kompetansesenter for kunst i offentlige rom.

AST: Hvordan har dere kunstnerne/arkitektene definert ”tiltenkt bruk” av verket? At ungdommer med skateboard forsøker seg på større flater og kanter i det offentlige rom bør for eksempel ikke være en overraskelse. Hvor går grensa for vanlig og uvanlig bruk i offentlig rom?

Haugen: Det er en interessant diskusjon dere virvler opp i her, særlig i lys av minnesmerkene for 22. juli og den offentlige debatten rundt disse. Jeg er stor tilhenger av bred bruk av offentlig plasser. I mine øyne er det ikke spektakulært utformede byrom, store torg og ekstravagante plasser som får folk til å være glad i en offentlig plass. Attraksjonen i et godt byrom er menneskene i seg selv. Den gode møteplassen er et sted hvor man har lyst til å henge litt lenger fordi det er fylt av andre mennesker. Det er et felles oppholdsrom der det er tetthet nok til at det kan oppstå friksjon, liv og røre.

En minnepark, derimot, har en noe annerledes karakter og bruk. Plassen ble tidlig i prosessen definert som en plass som skulle benyttes til refleksjon –og samtaler rundt menneskerettigheter, historien og vår egen samtid. Plassen skulle være fleksibel for temporære arrangementer og seremonier, samtidig som den skulle være inviterende for beboerne som bor i området, til å slå seg ned på gresset.

AST: Om utsmykkingen på Paltiel Plass står det at intensjonen er at verket skal være samlende, en plass for dialog på tvers av grupper etc. Er dette kriterier som, ett år etter, synes å være innfridd?

Wallin: Dette er et prosjekt som er gjort i samarbeid med en ekstern initiativtaker, og vi arbeider nå med et formidlingsopplegg, et samarbeid mellom det Jødiske museet og den kulturelle skolesekken, som skal ta i bruk plassen, og ikke minst bordet, for dialog og refleksjon om dagsaktuelle temaer Julius Paltiel var opptatt av.

Trondheim kommune har i det siste året startet opp et pilotprosjekt for å utvikle og forhåpentligvis bedre prosessen bak etableringen av kunstverk i det offentlige rom. Pilotprosjektet har vi knyttet opp mot Områdeløft Saupstad/Kolstad og uterom/skolegårder samt den nye Lade skole. Det er et samarbeid med den kulturelle skolesekken og involverer i mye høyere grad beboerne og elevene i prosessen med å lage en kunstplan. Tidligere var det gjerne rektor eller en annen ansatt fra enheten som representerte brukerne, men nå legger vi opp til en bredere medvirkning i arbeidet med å fortelle kunstnere noe om stedet, innbyggerne og skolen. Dette behøver heller ikke lenger å være skriftlig, ved hjelp av en plan, men kan formidles gjennom ulike uttrykk som dans, dikt, tekster, foto, video m.m. Det kan f. eks. gå ut på å intervjue folk i bydelen og arbeide med prosjekter på måter som får flere historier til å flettes sammen. Kunstnere som inviteres til å arbeide, vil lettere få et grunnlag til å sette seg inn i plassen og personene som går på skolen, og samtidig får kunstnere kontakt med de ungene som skal ta i mot kunsten.

Mot opprettelsen av en evalueringsordning?

kunst-pa-brattorkaia1Hvis vi forlater den spesifikke utsmykkingen på Kalvskinnet et øyeblikk, men fortsetter den prinsippielle diskusjonen om evaluering. Og samtidig husker på at det har vært tilløp til debatt om norske museer skal våge å kvitte seg med gjenstander og kunst fra samlingene som fyller opp magasinene.

Intiativet fra KODEdirektør Karin Hindsbo er en poengtering av at en 10 prosent reduksjon, utrensking av verker med lav kvalitet, vil kunne styrke samlingene. Kulturminister Linda Hofstad Helleland har uttalt at til tross for at diskusjonen om hvordan og hvem som skal definere kvalitet og verdi er vanskelig, så ønsker hun debatten velkommen.

Opphoping av mindre god kunst i museumsamlingene har overføringsverdi til kunst i offentlige rom. Det sier seg nesten selv, da kunsten i det offentlige rom også er å anse som ”en samling”. Spørsmålet blir da om det offentlige rom fortsatt skal fungere som lager også for de verk som ikke anses som vellykkede?

AST: Wallin, Kan du på prinsipielt grunnlag si noe om hvorvidt det finnes kriterier for å bedømme om et verk er vellykket og lever opp til intensjonen eller ikke, også etter overtagelse?

Wallin: På et generelt grunnlag kan jeg si at utsmykkinger mer er å anse som forskningsarbeid. Det produseres mye kunst, den vil alltid variere i kvalitet og framstå forskjellig. Utsmykkinger skiller seg fra kunsten som stilles ut i museer, den er jo kun én promille av den kunsten som produseres, og som representerer det beste man har å by på av kunst. Kunst i offentlige rom kan i stedet, mener jeg, sammenlignes med forsking og utprøving. Det vil vise seg over tid om de permanente verkene fungerer i omgivelsene.

AST: Har kommunen en plan over hva man gjør med eventuelle "utsmykkingsfadeser"?

Wallin: Det ville være synsing av meg å gå inn og definere noe som fadese, det kan vi ikke gjøre. Det vi har mulighet til, er å fjerne verk som er blitt ødelagt eller ikke fungerer (teknisk/funksjonelt), eller vi kan sørge for å utbedre disse. Man må ha en gyldig grunn for å fjerne noe. Jeg kommer ikke på noe eksempel akkurat nå, men hvis det blir snakk om å flytte på verk – det er det som vanligvis skjer – så gjøres dette i tett dialog med kunstnerne som berøres. Også endringer vil gjøres sammen med kunstnerne som har fått oppdraget. Åndsverkloven trer også inn i utsmykkingssaker.

AST: Det kan virke som at alle ressursene legges i utvelgelsesfasen, komitéarbeidet og i det at man enes om selve gjennomføringen av verk. Derimot ser det ut til at det tas mindre hensyn til bruken av verkene og varigheten. Hvem kan avgjøre om utsmykkingene fungerer, kvalitetsmessig og kunstnerisk, også etter noen år?

Wallin: Kommunen kan vanskelig gå inn og synse, og vil derfor ikke gjøre egne evalueringer, eller foreta en systematisk bedømming av det. Vi har derimot snakket med Kunstakademiet i Trondheim og Trøndelag Senter for samtidskunst om vår regionale strategi (2015) for å styrke samarbeidet om utvelgelse av kunstkonsulenter, opplæring etc. Her vil vi også, sammen med dem, arbeide for å få mer kritikk og vurderinger av selve kunsten. Det vil da knyttes opp forskningsmiljøer til dette, som sammen med brukerne kan evaluere om verket har fungert etter intensjonene. Det er bra om vi kan få en offentlig samtale om hva kunst skal være.

AST: Utsmykkingen på Paltiels Plass var i fjor gjenstand for kunstkritikk. Og vi (AST) har i mange år hatt flere artikler med kunst i offentlige rom som tema. I hvilken grad ønsker dere som forvaltningsorgan selv å delta i debatten?

Wallin: Vi ønsker å tilrettelegge best mulig for at debatten kan finne sted, blant annet med faktaopplysninger om prosessen. I tillegg er det viktig å spørre brukerne av kunsten, og det er jo i mange tilfeller ansatte i Trondheim kommune, og de vil forhåpentlig stille opp og fortelle om hvordan verket oppleves fra deres ståsted.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed