Skriv ut siden

Tv(e)tydig TV-serie

Kritikk Av Martin Palmer (21.04.2016 12:03 | Sist endret: 26.04.2016 10:37)

«Teknologien endrer oss – AOL_4091holdningene våre, atferden vår og kroppene våre», erklærer Melanie Gilligan i sin introduksjon til The Common Sense. Kunstverket, som presenteres som en kort TV-serie, forsøker gjennom et eksperimentelt narrativ å fortelle historien om en fremtidig teknologi som lar mennesker oppleve hverandres fysiske sanseinntrykk og indre følelser, og å dele disse direkte med hverandre.

Verket promoteres på en kortfattet og kaotisk nettside, som vipper mellom å være en faktisk informasjonskanal og en integrert del av et kunstnerisk uttrykk, hvor ulike jukstaposerte tilstandsord fyller skjermen mens man blar seg nedover en bakgrunn av tumblr-bilder som reklamerer for prosjektet, og som man med et tastetrykk kan reblogge, «like», eller dele gjennom ulike sosiale kanaler.

Afraid. Relaxed.
Ecstatic. Grief.
Happy. Hurt.
Excited. Alone.
Revolutionary. Sleepy

Utover det så har de 15AOL_4043 episodene, som er fordelt i tre «faser», tidligere kun blitt vist i en overlappende utstilling, eller med Gilligans ord, som en «nomadisk seeropplevelse», på Casco, Museum De Hallen, og De Appel Art Centre i henholdsvis Utrecht, Haarlem, og Amsterdam i Nederland, som også har samprodusert prosjektet. The Common Sense vises dermed for første gang i sin helhet på et og samme sted i Trondheim Kunstmuseum, etter invitasjon fra direktør Johan Börjesson.

Så her står vi, isolert fra hverandre med hvert vårt sett med trådløse hodetelefoner, som fanger lyden fra den første episoden, før det støyer og spraker mens vi søker etter nye signaler, men som samler seg når vi ankommer foran neste skjerm. Noen haster raskt mellom episodene, mens andre går hvileløst frem og tilbake, blir stående ved én skjerm, og kaster et blikk på den neste, som om skjermene utgjør adskilte enheter.

I all sin enkelhet er det med andre ord et utfordrende arbeid å ta inn over seg, ikke på grunn av innholdet, men fordi man ikke er vant til, eller forberedt på, å dedikere drøyt en og en halv time til å oppleve et kunstverk, og iallefall ikke å behandle et kunstverk som en sekvensiell TV-serie. Kunstmuseet virker som å bekrefte det samme når de underveis i utstillingsløpet inviterer til kosekveld og «binge watch» av hele serien på storskjerm.

De som står løpet igjennom blir fortalt en historie som viser et samfunn ikke ulikt vårt eget, satt i en ubestemt fremtid, hvor nevnte teknologi - et implantat som plasseres i ganen, og som dermed lar oss dele følelser i sanntid - har blitt allemannseie, og forventes å bli brukt av alle, både i arbeid og sosiale sammenhenger. De yngste husker ikke engang en virkelighet uten «The Patch».

AOL_4130En foreleser forteller klassen sin om gamle dager, i tiden før den nye delingsteknologien, da mennesker blant annet var begrenset til å skrive ned tankene sine for å formidle hva de følte, og om en nærmere fortid, en som kanskje foreldrene deres har fortalt om, da teknologien var enklere og enveisrettet - The Common Sense. I dag er den samme teknologien videreutviklet og integrert som toveiskommunikasjon, hvor alle sender og mottar emosjonelle signaler samtidig, i sanntid.

When someone else’s feelings change how you feel, it can change a world.

Vi får også tidlig innblikk i at økonomien har forandret seg. 70% av befolkningen er arbeidsledige, mens kun 20% har lykkes i å finne arbeid som følge av den nye teknologien. Flere av studentene unnskylder seg under forelesningen for å koble seg på jobbene sine - jobber som til en hver tid henger i en tynn tråd da både ansatte og kunders følelser og reaksjoner overvåkes på et emosjonelt nivå, og hvor selvmotivasjon og kundetilfredshet måles kontinuerlig, før de også minnes på å møte til «tilbakebetalingsarbeid» til skolen de går på.

– I heard that people will pay to feel unemployed.

– That's a competitive area; there are so many people offering it.

Slik dannes bakteppet til historien AOL_4084som presenterer ulike karakterer og situasjoner hvor konsekvensene av den nye teknologien utspiller seg. Det er imidlertid åpenbart at det ikke bare er det tvetydige potensialet til ny teknologi og en annerledes hverdag, utforsket gjennom science fiction-verdenens «What if»-retorikk, som opptar Gilligan. The Common Sense føyer seg inn i tematikken til tidligere arbeider i hennes kunstnerskap, som fokuserer på finansiell og politisk kapital, og hvordan følelser og affeksjon underbygger økonomiske forhold i nyliberale, og tilsynelatende rasjonelle, samfunn - en problemstilling som mildt sagt ikke bare hører fremtiden til.

Dette forholdet settes på spissen etter et par episoder, når nettverket som får implantatet til å virke, bryter sammen. Etter at den innledende forvirringen og frykten har lagt seg, og teknologien kommer på nett igjen, splittes historien i to scenarioer, som for å understreke hvor tilfeldige konsekvensene av de valgene vi tar i forhold til teknologi og utvikling er, hvordan mennskelig ideologi kan lede oss i den ene eller andre retningen - og ikke minst, skape sosiale utfall som ikke er en latent del av teknologien i seg selv, og på den måten endrer kulturen som skapte den.

Who is going to change the conditions?

Gilligan har selv uttalt at hun ikke hadde klare forventninger til hva hun ønsket at skulle skje i sin utforskning av samspillet mellom mennesker og den fiktive teknologien i The Common Sense. Hun hadde opprinnelig en forestilling om at "The Patch" kunne ha en positiv innvirkning på hvordan de økonomiske mekanismene som verket diskuterer påvirker oss. Denne forestillingen endret seg imidlertid snart i negativ retning, og derfra til usikkerhet. Prosjektet har dermed blitt en plattform for å la både henne selv og publikum reflektere over konsekvensene teknologien har, og i dens forlengelse, de sosiale mediene vi allerede nå omgir oss med, samt over hva som skjer om mekanismer eller aktører endrer eller stopper disse.

gilligan3Dermed trekker den ene historien i en revolusjonær retning, hvor mennesker som har «våknet opp» av den midlertidige avbrytelsen, organiserer seg i protest mot det de innser har vært en utnyttende bruk av teknologien. De forsøker å endre forutsetningene for hvordan vi bruker den, eller eventuelt ikke bruker den - nå til det beste for fellesskapet, med den forutsetning at et nytt økonomisk system blir innført. Kapittelet kan leses som en parallell til vår tids demonstrasjoner, opprør og nytenkning, iverksatt og spredt gjennom sosiale medier som er et resultat av økonomiske og politiske systemer som ikke fungerer, og som samtidig stiller spørsmål ved måten vår bruk av teknologi endrer oss og måten vi eksisterer innenfor et kapitalistisk system på.

I den andre retningen normaliseres og videreutvikles forholdet mellom mennesket og teknologien, i det det oppdages at enkelte har mutert som følge av implantatet, og at de har utviklet nevrale prosesser som utvider og integrerer muligheten til å sanse andre ytterligere. Vennligsinnet forskning som forsøker å forstå disse implikasjonene, blir imidlertid raskt flettet inn i spørsmål om hvilke fortjenestemuligheter denne nyvinningen kan ha. Den unge forskeren erfarer selv vanskeligheter med å komme seg ut av denne prosessen.

How are non-individualistic people of use to the real world? They don’t buy. They don’t want to develop.

Gilligan lar historien henge her, som en tankestrek, og avslutter med et glimt fra «neste ukes episode» av The Common Sense, en episode hun selv ikke har tenkt å skrive, men hvis potensial får utspille seg hos hver av oss i det vi reflekterer videre over forholdet mellom utvikling og fortjeneste, hjerte og tanke, vårt forhold til den sosiale teknologien vi har integrert og gjort oss avhengige av i livene våre i dag, og hvilke mulige utfall denne kan ha for oss som enkeltmennesker og samfunn.

AOL_4042Utover å bruke et forholdsvis tradisjonelt filmatisk narrativ på en måte som fungerer godt som kunstnerisk uttrykk, så fremstår også videoinstallasjonen som estetisk opplevelse her mer gjennomført enn i den opprinnelige oppsetningen i Nederland - naturlig nok, da de femten skjermene som tidligere var fordelt i tre ulike visningssteder, og som derfor nødvendigvis var satt opp som mindre installasjoner, nå bukter og vrir seg gjennom et sammenhengende nettverk av sorte metallrør, fra et rom til det neste under kunstmuseets luftige tak. Gjennom skjermenes plasseringer i forhold til hverandre inviteres betrakteren til å interagere med verket, i det man snart ser opp, bort, og ned, mens man følger utfoldelsen som nettverket legger opp til.

Videoinstallasjoner, eller TV-skjermen som potensiell skulptur, er riktignok ikke et særlig innovativt estetisk grep, og har allerede en lang historie som strekker seg tilbake til pionerer som Nam June Paik og Wolf Vostell på den ene side, og frem til eksempelvis Laura Poitras Astro Noise på Whitney Museum i dag, og hvor det ikke går lang tid mellom utstillinger hvor kunstnere forsøker å gjøre mer med dette formatet enn å 'kun' vise film. Det spiller imidlertid ingen rolle. Gilligans installasjon er formsikker, og engasjerer gjennom sitt uttrykk alene. Når den også danner rammeverket for et tematisk innhold som bør berøre den enkelte betrakteren på et personlig plan, samtidig som at den fungerer som en større politisk kommentar, så leverer Melanie Gilligan et sterkt verk - for de relativt få som kommer til å se det.

English version here

Melanie Gilligan, The Common Sense
13. mars til 16. oktober 2016, Trondheim Kunstmuseum
Se forøvrig dokumentasjon.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed