Skriv ut siden

Trangt og tomt

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (18.03.2014 18:13 | Sist endret: 18.03.2014 18:56)

Det er umiddelbart – og enda litt lengre ut i opplevelsen enn førsteinntrykket strengt tatt tillater – fristende å la seg lede av Line Ulekleivs tekstpresentasjon av Ann Iren Buans virke og videreføre den opphøyde språkføringen fra presentasjon til kritikk. Og langt på vei kaller det på adjektivene når opplevelsen av Buans former skal beskrives. De to lyse gråblålige formene som dominerer TSSKs høye forrom, flaker og folder seg ned fra festene i taket. Bare tittelen på det hele er en anskueliggjørende giver: Deep Sky Crashing Waves.

ALK_3483xUten helt å kunne sette fingeren på det, utover titlene, er det noe maritimt over dem. Den ene formasjonens fiskeform, sett fra en viss vinkel bidrar muligens. Dette understøttes da også, når man først er på vei inn i disse tankebaner, av de marinagrønne pigmentbildene som henger litt inneklemt i hjørnene. Også her dukker lag – eller flakdannelser – opp igjen ved at et fremre pigmentlag har kollapset og gitt innsikt inn i et nytt lag innenfor. Krusninger på overflaten blir en slags fellesnevner.

Der førsteinntrykket sendte tankene i retning frigjorte naturkrefter, krymper etterhvert inntrykket og ender opp som de konkrete gjenstandene de vitterlig er i rommet. Tyngden tar over. Papirformasjonene – som tross alt presenteres i en anselig størrelsesorden – forsterker sitt her-og-nå og blir bunntunge, som bildene på veggene, der fasaden av pigmenter har kollapset og avslørt noe annet og vel så konkret. Monteringen gjør det trangt i rommet. Kanskje en smule for trangt.

Det er med et aldri så lite trykk for pannen jeg smetter inn i et helt annet rom, i denne sammenheng faktisk et helt nytt rom, i og med at lokalet denne gangen er delt i to med en lettvegg. Det indre rommet fremstår, til tross for den lave takhøyden, som romslig – nesten tomt: I underkant av tjue malerier henger på de fire veggene, like matematisk saklig montert som de er belyst. Rommet, som i overveiende grad er avskåret kontakten med dagslyset som besjeler naborommet, minner om et nyryddet bakrom (tør jeg si lagerrom?). Kombinasjonen av de jordfargete malerienes relativt beskjedne format og deres definitivt romslige distanse fra hverandre, får dem til å fremstå så separerte, så løsrevet fra et hvilketsomhelst intendert og sammenføyende narrativ, at jeg blir grepet av tanken om at det her mangler noe midt på gulvet; et helt vesentlig og midtstilt omdreiningspunkt som bildene alle relaterer seg til.

Dette rommet – som altså inneholder Elida ALK_3464xRunesons arbeider – er motsetningen, antitesen, vrengebildet, av det som foregår i rommet utenfor: Buans dagslyse rom føles trangt på grunn av de store arbeidene. Runesons spotlightrom virker tomt på grunn av de små arbeidene. Buans strenge bilder og grove skulpturelle installasjoner – verker som umiddelbart fremstår som svært forskjellige – forenes i en lag-på-lag-tanke. Runeson splitter sitt utvalg bilder – som til å begynne med fremstår som koloristisk svært så beslektede – ved i stor grad å vise seg som en effektiv ekspressiv abstrakt maler, og på samme tid som en klossete figurativ maler.

Men dette oppleves ikke som en balansert sammenstilling, ei heller som en spenstig kontrastering. Den helhetlige monteringen står i ubalanse. Nå må det sies at utstillingen ikke på noe vis presenteres som en kuratorisk sammenføyd helhet, men som to separatutstillinger i samme lokale. Det eneste som her (uintendert) favner om helhetsfølelsen, er begge kunstnernes separate titler: Utstillingens uttrykkskrasj finner gjenklang i Buans utstillingstittel ”Deep Sky Crashing Waves”, mens utstillingens fravær av helhetstankegang fanges opp av Runesons utstillingstittel ”Öppningar Mot Det Frånvarande”.


Ann Iren Buan og Elida Runeson
6. mars - 13. april 2014, TSSK
Flere bilder fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed