Skriv ut siden

Tilstandsseminaret 2014

Kommentar Av Gustav S. Borgersen (04.06.2014 07:52 | Sist endret: 04.06.2014 11:23)

Det er med et noe annerledes rammeverk at Masterseminaret 2014 ble arrangert den 21. mai. Uken før gikk studentene – med masterkoordinator Tommy Olsson i spissen – ut i Adresseavisen og uttrykte sin misnøye overfor store deler av kunstbyen Trondheims infrastruktur og en oppgitthet angående de rådende forhold ved Kunstakademiet i Trondheim. Seminarrommet er i tillegg lagt til det lokalet hvor årets masterutstilling finner sted, nemlig Munkholmen og den gamle vaktmesterboligen der. Visjonen om et striglet og streit møtelokale med fruktfat og kaffekanne ved inngangsdøren, må altså vike for noe i retning av en unntakstilstandens ramme, hvori det angjeldende masterkull (masterkoordinatoren inkludert) befinner seg et sted mellom opposisjonstrang og oppråddhet.


Screen Shot 2014-06-04 at 08.48.06

 


Men til tross for den lurvete innrammingen er kjernen solid: De tre – og eksternt innleide – gjesteforeleserne er henholdsvis Frans Jacobi, professor i performance og tidsbasert kunst ved KHiB med PhD fra akademiet i Malmö, Merete Janowksi, tidligere rektor ved Det Fynske Kunstakademi og nåværende kunstnerisk leder ved Overgaden Institutt for Samtidskunst i København, og Katrine Hjelde, underviser ved Chelsea Collage of Art med PhD om kunst og pedagogikk i høyere utdanning, fra samme sted.

Tema for seminaret er simpelthen det mangslungne og opplagt relevante ”Art Education”, et tema gjesteforeleserne på forhånd åpent er invitert til å snakke om med utgangspunkt i spørsmålet ”What characterizes a good art education?”. Etter presentasjonsrunden av de tre gjesteforeleserne og deres kunstfaglige meritter postulerer masterkoordinator Olsson at det ligger et pressende behov for, i plenum, å diskutere nettopp utstillingsrommet som masterseminaret arrangeres i, og som masterutstillingen altså også presenteres i.

Frans Jacobis innlegg dreier seg i stor grad om at et kunstakademi – til tross for de forskjeller som (heldigvis) kommer til syne på de forskjellige nordeuropeiske kunstakademier – er en del av et større og stadig mer ensrettet utdanningssystem som er underlagt samfunnets og politikkens lover og regler. Dette belegger han med forskjellige siteringer der hovedtanken virker å være at et kunstakademi, til tross for denne tilknytningen til det gjeldende regelverk, er en portal mellom samfunnet og ”the other world”. At offentlige midler brukes på et kunstakademi representerer i så måte et håp, men studentene er uansett presset til å foreta en vanskelig balansegang, da de nettopp må forholde seg til det dikotomiske forholdet mellom de overliggende neokapitalistiske krav og tenkesett og en kritisk og uavhengig kunstnerisk praksis. Ifølge Jacobi er håpet om autonomi å finne ”in the unrest”. Underliggende presenteres altså studentene for en tanke om muligheten som ligger i et kunstakademis miljø, og nettopp den utfordrende, på grensen til ukomfortable, mellomposisjonen en akademistudent er plassert i, en situasjon man kort sagt konstant må forholde seg til med listighet.

Katrine Hjelde tar utgangspunkt i sin PhD Constructing a Reflective Site: Practice between art and pedagogy in the art school (2012), og også hun behandler forholdet mellom et kunstakademi og samfunnet. Hun begynner med en konsis presentasjon av hvor forskjellig kunstutdannelsene (tross alt) er europeiske byer seg imellom. Dette konkretiseres gjennom en beskrivelse av hennes møte med det idébaserte kunstmiljøet i London da hun flyttet dit, samt hvor stor forskjellen er mellom å studere ved et akademi versus å undervise ved et akademi.

Hjelde benytter seg av det velkjente og velbrukte panoptiske fengsel, designet av utilitarismens grunnlegger Jeremy Bentham på slutten av det 18. århundre, for derigjennom å peke på et tenkesett (og også en maktkonsentrasjon) som preger flere av de britiske kunstakademiene: Svært få kontrollerer svært mange fra én sentral posisjon. Videre legges det frem flere historiske forhold – deriblant hvor sammenfallende Bauhauskolens opprinnelse er med de lignende tankene som fantes hos den samtidige Rudolf Steiner – som alt i alt illustrerer hvordan kunstutdannelsen formes av preferanser som skifter med tiden. Det hele ender opp i nåtid og det vanskelige (og nesten selvmotsigende) kravet et samfunn stiller til et kunstakademi: Hva får man igjen? Hva er produktet? Ifølge Hjelde ligger utfordringen – som også Frans Jacobi var inne på – nettopp i det å finne samtalene mellom undervisningen og pensumet, å konstruere og tilrettelegge for steder mellom pensumsavklarte undervisningskrav og fri eksperimentering. Studenter ved et kunstakademi er altså ikke bare et produkt av hva kunstakademiet kan lære dem, men hvordan de selv klarer å benytte seg av kunstakademiet avgjør i hvor stor grad de er ”vellykkede studenter”. Studentene bør med andre ord ikke selv benytte seg av den nevnte ”hva får jeg igjen for pengene?”-tankegangen (dette vel å merke sagt om britiske kunstakademier der studentene betaler i dyre dommer), men i stedet se mulighetene i begrensning, snarere enn å se begrensning i mulighetene.

Merete Janowski fokuserer i særlig grad på danske kunstakademier og påpeker hvordan det over flere år gjeldende utsagnet ”We don’t educate to unemployment” er problematisk all den tid en ferdigutdannet kunstner som jobber i et ikke-kunstfaglig yrke, ikke regnes som arbeidsledig, og dermed ikke kommer med i den faktisk langt mindre positive statistikken over kunstnere utdannet ved danske kunstakademier som ikke tjener til livets opphold innenfor det feltet de er utdannet til å jobbe i.
 

Som foreleserne før henne, benytter Janowski seg av egne erfaringer. Hun ramser videre opp hvordan hun som kunstfaglig leder har måttet ta tak i noen avgjørende faktorer for å styrke sitt eget kunstakademis tilbud og karakter. Disse blir presentert slik:

– Å ansette undervisere som faktisk kan undervise. (Å være en fremragende kunstner trenger på ingen måte være forbundet med at man er en fremragende underviser.)

– Å internasjonalisere kunstakademiet. (Tilrettelegge for utenlandsopphold, ikke gjøre studentene avhengige av et lite og lokalt miljø, ikke undervise på dansk, men på engelsk etc.)

– Å knytte kontakter utenfor akademiet og i videre forstand få studenter til å knytte kontakter i studietiden, kontakter som de etter endt utdannelse kan benytte seg av for å tilrettelegge for egen praksis og eget virke som utdannet kunstner.

– Profesjonalisere måten vi kommuniserer på. (Unngå ’intern tone’, bedre nettsider og øvrig kommunikasjonsform og fasade etc.)

– Å fokusere på kunstundervisning og kunstformidling som en profesjon. (Lære å skrive om egen og andres kunst, hvordan presentere eget virke etc.)


Janowskis avsluttende innspill setter dermed et ryddig punktum, som – i likhet med Jacobi og Hjelde – påpeker viktigheten av tanken om først og fremst å fokusere på egne og eget akademis styrker, og at man som student ved et kunstakademi er en person som hele tiden må forholde seg til de motsetninger et kunstakademi inneholder (jamfør Jacobis innlegg), og som klarer å bruke situasjonen som den er til egen berikelse (jamfør Hjeldes innlegg).

Dette definerer en svært solid kjerne for et masterseminars påfølgende debatt. Seminarets andre og mer diskursive del innledes av masterkoordinator Olsson med noen velvalgte ord om at utstillingsrommet – lokaler som mildt sagt ikke egner seg til annet enn enkeltstående bilder av lokalhistorisk verdi, om de i det hele tatt egner seg til kunst – er en stille protest, eller ’silent protest’, siden man, etter å ha slått fast at alle i rommet tross alt behersker eller forstår norsk, svensk eller dansk, likevel skal fortsette også den påfølgende diskusjonen på engelsk. (Hele debatten får slik et anstrøk av anstrengt profesjonalisme over seg.) Videre beskrives byens kunstakademi av Olsson som en institusjon som fungerer ”in spite of the situation”, før han henter seg litt inn og sier at han nekter å betegne kunstakademiet som dysfunksjonelt.

Etter en kort disputt vedrørende om hvorvidt diskusjonen skal filmes (noe studentene motsetter seg, hvorpå kameraet slås av, for at man ”tryggere” skal kunne komme med sin ærlige mening), åpner panelet med å uttrykke sin sympati for studentene og den underadministrerte situasjon studentene øyensynlig har forklart de fremmøtte gjesteforelesere at de har måttet fullføre sine studier under. ”It shouldn’t be the students who run the academy”, konkluderer Merete Janowski etter å ha kalt den tilstand KiT befinner seg i som ”horrible”.

Naturlig nok vies overgangen fra å være et fritt og uavhengig akademi ved overgangen mellom 1980- og 90-tallet, til å bli en del av NTNU i 1996, mye plass. Fusjoneringen med universitetet – som eget institutt under det nyopprettede NTNU, som i seg selv er nok en fusjonering (mellom UiT og NTH) – sanker flere kraftsalver, og første diskusjonsbølge ender med at en bachelorstudent truer med å saksøke Kunstakademiet for på forskjellig vis å ha brutt den gjensidig underskrevne bachelorkontrakten mellom ham og KiT da det av økonomiske årsaker er bestemt at lokalene skal leies ut til eksterne leietakere, en trussel som høster masterkoordinatorens velsignelse.

Etterhvert som diskusjonen føres i en så frisk språkdrakt, skifter debatten retning og rettes mot akademiets administrasjon. Etter et kort og konstruktivt utspill fra Frans Jacobi og det på dette stadium relativt stille panelet av gjesteforelesere, om administrasjonsarbeideres usårbarhet ved danske akademier, slås det fast at ”ingen gjør noen ting” ved KiT, og at ingen av studentene vet noe om hvordan administrasjonen fungerer. (Påstanden belegges så med eksempelet om at det ikke fantes personer som kunne bestille gjesteforelesernes flybilletter til Trondheim, slik at de tilreisende måtte gjøre dette selv, eller at svært få av de ansatte ved KiT ser forskjellen mellom konstruktiv og personlig kritikk.)

Foruten enkelte spake forsøk på blant annet å vise til fordelene ved KiTs NTNU-tilhørighet ved hjelp av argumenter som at studiepoeng kan benyttes i andre og senere studiesituasjoner (noe som i seg selv ikke akkurat vitner om en tiltro til at utdannelsen man er i ferd med å avslutte, vil resultere i betalt arbeid), er ikke dommen nådig blant de aktive studentene. (Interesse for å imøtekomme denne typen kritikk må ha vært fraværende hos ansatte ved KiT da ingen av dem så det nødvendig å møte opp på årets Masterseminar.) NTNUs jag etter mer støtte (penger-per-hode-tankegang) fremsettes som helt uforenlig med ethvert kunstakademis faglige behov, mens noen av studentene går så langt som å hevde at det ikke bare er den mye kritiserte tverrfaglige NTNU-satsningen ”Eksperter i Team” som ligger under all kritikkverdig kvalitet, men at enhver såkalt ”obligatorikk” er en pest og en plage.

På dette tidspunktet i diskusjonen trer et viktig poeng frem, nemlig det Frans Jacobi nærmest detroniserende svarer tilbake mot sistnevnte innspill. Han minner kretsen av debattanter om at tittelen ’Kunstner’ ikke er beskyttet, men om man altså har lyst til å utdanne seg som kunstner innenfor et utdanningssystem, må man derimot (og helt i tråd med hans egne og de øvrige gjesteforeleseres formaninger om kreativ list) faktisk manøvrere det angjeldende system.

Og nettopp her er formaningene fra første halvdel av seminaret merkbart potente: Dobbeltmoralen som noen av studentene ved KiT hevder råder på akademiet, bør i følge Hjelde være en katalysator som virker ”double as good” inn på et (forhåpentligvis samfunns-)kritisk akademikull under utdanning, selv om også hun medgir at de beskrevne spesifikke forholdene ved KiT synes å være helt og holdent under pari.

Dette skaper et slags gap mellom foreleserne og akademistudentene. I lys av denne sympatien later forelesernes ideelle tilhørere å være kunststudenter under utdanning ved et fungerende akademi som er ute etter et ekstra boost, snarere enn et avtroppende masterkull som ønsker forståelse for de siste månedenes studentdrevne dugnad, som har resultert i en masterutstilling på sparebluss.

Og etter slike utspill endrer også tonen seg mot slutten. Janowksi fortsetter med å oppfordre til å komme med alternativer i en sådan stund, istedenfor å sulte foran kjøleskapet, et utspill som finner gjenklang i Olssons konstaterende og avsluttende oppfordring: ”Crisis is good because then something needs to change. We’re way past the point of crisis”.


Masterutstillingen 2014 står til og med 8. juni 2014.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed