Skriv ut siden

The Trial of Per Ananiassen

Kritikk Av Marit K. Lykken Flåtter (12.09.2012 14:43 | Sist endret: 24.09.2012 11:13)

"The court finds the defendants guilty [...] for setting up this trial and for making this trial productive."
– Jan Verwoert i rollen som dommer, A Crime Against Art (Madrid Trial), av Anton Vidokle and Tirdad Zoldghar (2007).

Forestillingen The Curators´ Piece (A trial against art) the curators piece 003 (c)_Monica Santos Herberg av Tea Tupajic og Petra Zanki retter lyskasteren, bokstavelig talt, mot institusjonen selv og dens faglige leder. Stykket som var åpningsnummeret under den 11. Bastardfestivalen, er co-produsert i samarbeid med flere vestlige institusjonsledere - som også utgjør rollebesetningen. Maktforhold veltes, og under oppsetningene rundt om i Europa, har utøverne sittet på tiltalebenken under nådeløse avhør om sin egen rolle.

Anklagen den tiltalte må svare for er grundig; Hvis kunsten kun makter å illustrere eller rapportere fra omveltninger i et samfunn, framfor å selv utforme nye strukturer eller offentligheter, har kunsten da feilet?

Fra fornedrelse ...

I oppsetningen som ble presentert under Bastard, satt teaterhusets leder, Per Ananiassen, under tiltale. Fra aktoratet – bestående av kollegaer og vestlige institusjonsledere og kuratorer – haglet anklagene mot Ananiassen med det som kan beskrives som et militærstrategisk og autoritært overtak. Anledningen til å forsvare på hvilken måte Avant Garden tilfører scenekunstfeltet eller samfunnet noe som helst, var mildt sagt utilfredsstillende innenfor rammen av den drøyt timelange forestillingen. Rollen som tiltales forsvarer var dessuten ikke skrevet inn i stykket:

- Hva med profil, utstillingsprogram, publikum og nedslagsfelt?

- Du påstår her, Ananiassen, at taxisjåfører er et yrke besatt av immigranter. Med en slik ignoranse er det lite sannsynlig at minoritetsgrupper føler seg velkomne. Strengt tatt vet de vel knapt om stedets eksistens. Hvem består egentlig publikummet deres av, Ananiassen - middelaldrende, privilegerte hvite, som deg selv?

- Hva vil de egentlig med Avant Garden? Tatt i betraktning at du har "tilstått" at du i en drøm skal ha utført et drap på Birkeland, her, (BIT teatergarasjens direktør, anm.) for å i drømmen kunne ta over hans jobb. - Betyr ikke dette egentlig, at ambisjonene dine er for store for en liten by som Trondheim?

- Har institusjonen i det hele tatt maktet å bringe det lokale performancekunstfeltet ut i en internasjonal kontekst? - Enn designen, eller hva med den ulidelige situasjonen med utilstrekkelige lokaler? Og så videre.

I stykket har teaterhusets leder samtykket i å plassere seg nettopp i denne utleverende situasjonen, hvor han både i kunstens tjeneste og på institusjonen sine vegne må forsvare seg så godt han makter. Under konstant avbrytelse er man vitne til en stotrende Ananiassen som, tross tilløp til forsøk, ikke makter å svare tilfredsstillende.

... til (for)soning

"‘Identity’ attempts to animate the typically fraught relationship between cultural and corporate spheres, as contemporary art institutions become increasingly preoccupied with their own image."
– Dexter Sinister, om utstillingen Identity 14. sept. 2012, Tramway, Glasgow.

Hvis en institusjons selvbilde er som glossy papir, vil enhver kritikk som rammer eller kan så tvil om dens fortreffelighet, kunne oppfattes fra den rammede sitt ståsted, som en "vendetta". Og om en plettfri identitet og derigjennom en frykt for en ødeleggelse av vandelen, er komponenter i en kunstinstitusjons selvbilde, kan sensur være det første redskapet institusjonen griper tak i som formidlingsstrategi. For å beskytte seg mot andres kritiske blikk.

I motsetning til en slik ufri institusjon- og kunstforståelse har Teaterhuset Avant Garden med oppsetningen The Curators´ Piece, gjort et viktig grep. I stedet for å innta posisjonen som den, i egne øyne, ufeilbarlige høyborg, inviterer Avant Garden til en grunnleggende diskusjon og kontinuerlig ransakelse. Oppfordringen til selv å bli diskutert skaper tillit, og er ikke bare en viktig bestanddel for produktive faglige relasjoner, men utgjør en demokratisk nødvendighet.

Ved å sette opp dette stykket, tydeliggjør institusjonen at man tar arbeidet med kunstnerisk produksjon på alvor. Like viktig er det at Avant Garden gjennom dette enkle, men intense og selvkritiske åpningssporet, markerer at stedet ikke lar seg markedstilpasse gjennom økte publikumstall, "likes" eller "positive reviews, only!", noe som fort kan ha ledet til en kommersiell overstyring av den faglige kapasiteten, og derigjennom viljen til å jobbe på fagets premisser.

Videre er det tettpakkede, daglige seminarprogrammet Møterommet så nerdete fagspesifikt at det i formidlingsøyemed skulle være umulig som publikummer å komme ut av Bastardfestivalen uten å ha fått anledning til å utvide horisonten. - Regionens kunstscene hadde ikke vært det samme uten Avant Garden, Ananiassen.

 

The Curators’ Piece 7. september 2012, Verkstedhallen
av Tea Tupajic og Petra Zanki

Åpningsforestilling under Bastardfestivalen, Avant Garden

Medvirkende på scenen:
Per Ananiassen (Teaterhuset Avant Garden, Trondheim, Norge)

Sven Åge Birkeland (BIT Teatergarasjen, Bergen, Norge)
Florian Malzacher (Steirischer Herbst, Graz, Østerrike)
Vallejo Gantner (P.S. 122, New York, USA)
Danjel Andersson (MDT, Stockholm, Sverige)

Tea Tupajic  (spørsmål i mikrofon fra salen – uavhengig regissør og scenekunstskribent, Zagreb, Kroatia)



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed