Skriv ut siden

Stålsatt: Et tilbakeblikk med Tone Vigeland

Intervju Av Eline Bjerkan (07.02.2018 12:30 | Sist endret: 14.02.2018 09:43)

Blant montrene inne på Nordenfjeldske 27845673_10155017805072373_1705096438_oKunstindustrimuseum, med verker som på samme tid uttrykker eleganse og styrke, strener Tone Vigeland rakrygget, ikledd svart fra topp til tå og med håret gredd stramt tilbake i en knute. Hun er både imøtekommende og selvsikker på en måte jeg antar man oppnår etter et 60 år langt suksessfullt kunstnerskap.   

Den retrospektive utstillingen Tone Vigeland: smykker – skulptur – objekt vises nå på kunstindustrimuseet etter å ha vært utstilt ved Die Neue Sammlung i München, hvor Vigeland som første skandinaviske smykkekunstner inntok lokalene med en separatutstilling. Her vises Scandinavian design-inspirerte smykker fra 1950- og 60-tallet, "spikersmykker" og etnisk inspirerte smykker fra 1980-tallet, i tillegg til skulpturer og installasjoner – en uttrykksform som på slutten av 1990-tallet erstattet Vigelands smykkeproduksjon.

Likevel, i en retrospektiv utstilling er det naturligvis smykkene det er flest av. Flere av dem minner om element i et slags postapokalyptisk dyrerike: I monterne ser jeg sammenkrøllede pinnsvin, buktende slanger, fuglereder og foldede vinger – som forsteinet i oksydert sølv og stål. Mange av smykkene ser også ut som ulike former for beskyttelse: Brynjer, plater, pigger. Sølv viser seg å være et yndet materiale å jobbe med; det kan loddes, hamres, smies og varmes opp slik at det blir mykt og kan bearbeides. 

– Jeg synes det er viktig at smykkene føyer seg til kroppen, både når det gjelder smykker som brukes til daglig og til fest. Tidlig i min karriere, da jeg var en del av kunsthåndverksenteret PLUS i Fredrikstad, laget jeg enkle, brukbare ting. Noen av smykkene jeg laget da ble satt i produksjon, forteller Vigeland. 

I 1961 tok Vigeland svennebrevet som gullsmed, og forlot senere Fredrikstad. Etterhvert gikk hun bort fra de enkle, rene formene som, foruten å være godt egnet for masseproduksjon, var typiske for det estetiske uttrykket i stilretningen Scandinavian design. Vigeland beskriver møtet med det toneangivende smykkegalleriet Electrum i London som helt sentralt for hennes kunstnerskap. 

27836132_10155017804622373_1475658812_o– Da jeg besøkte Electrum i 1970-årene fikk jeg mer kontakt med utlandet, noe som betød mye for meg. Ikke fordi jeg behøvde å forandre på mitt eget arbeid, men fordi jeg så at det var mange andre måter man kunne uttrykke seg på. Vi var flere som var preget av Scandinavian design på den tiden, men så oppdaget jeg altså at det var mange som arbeidet friere. Det første jeg så på Electrum var en nål med en blikkboks, en sildeboks eller noe, på toppen. Da tenkte jeg: «Jaja, her har verden forandret seg!» 

Vigeland er blitt beskrevet som Norges «grand dame» innenfor smykkekunst, og hennes arbeider er representert i museumssamlinger både her i landet og internasjonalt. Blant annet er hun kjøpt inn av Victoria and Albert Museum i London, Museum of Modern Art i New York, National Museum of Modern Design i Tokyo og Musée des Arts Décoratifs i Paris. 

– Jeg er alltid nervøs før en utstilling, jeg må innrømme det, forteller hun.  

Museet vi befinner oss i, Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum, og Trondheim Kunstmuseum skal etter planene slåes sammen til et samlet museum for kunst og design. Selv gikk du på 1990-tallet fra å lage smykker til å arbeide eksklusivt med skulptur, og i 2014 var du festspillkunstner i Bergen Kunsthall. Hvordan forholder du deg til etablerte sjangre og skillelinjer?

– Jeg er jo helt fri, jeg kan gjøre hva jeg vil. Men jeg opplevde vel at det var litt farligere med den frie kunsten enn med kunsthåndverket, selv om de to noen ganger berører hverandre. Kanskje ikke akkurat farligere heller, men det er jo noe med forventningen om å skulle få det til.

Til Festspillene lagde Vigeland utstillingen Muster hvor hun for første gang installerte romlige skulpturer som hang på monumentalt vis ned fra taket. Det usentimentale, rene og kjølige uttrykket tok hun med seg også her.

– Jeg hadde aldri laget så store arbeider til en 27786954_10155017804612373_1837279644_otilsvarende stor utstilling før. Jeg var veldig glad for å bli invitert, samtidig som jeg var redd for hvordan det skulle gå. Men det gikk bra – lokalene til kunsthallen (i den karakteristiske funkisbygningen fra 1935, av Ole Landmark red.anm.) er veldig fine, forteller hun rosende.

Hvordan vil du beskrive arbeidssituasjonen din? 

– Jeg har fremdeles verksted hjemme. Når det gjelder større arbeider, som for eksempel det som er montert ned fra taket her på Kunstindustrimuseet (en skulptur med fine metalltråder og spiraler, spesiallagd for denne utstillingen, journ. anm.), får jeg gjerne litt assistanse. Denne gang fikk jeg god hjelp av Sigurd Bronger, Reinhold Ziegler og Runa Vethal Stølen. Egentlig skulle det vært et annet verk her, men da vi ikke fikk låne det opprinnelig tiltenkte verket av Nasjonalmuseet, lagde jeg i stedet denne helt nye skulpturen. Det var tidkrevende, men jeg er veldig fornøyd, fastslår Vigeland.

Som navnet antyder, kommer hun fra en merittert kunstnerfamilie. Hun er datter og barnebarn av henholdsvis billedkunstnerne Per Vigeland og Emanuel Vigeland, hvor sistnevnte var bror av Gustav Vigeland.  

Hva har din familiebakgrunn hatt å si for ditt yrkesvalg?

– Jeg begynte på Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå KHiO, journ.anm) da jeg var 17 år. Selv om jeg har mange kunstnere i familien, var de ikke overbegeistret. Min mor, og sikkert min far også, var opptatt av at jeg skulle ha et yrke som gjorde at jeg kunne greie meg selv. Alle kunstnere vet jo at denne tilværelsen kan være ganske komplisert. Men, så skjønte de at det var ikke noen vei utenom, da. Derfra har jeg egentlig fått full støtte. Jeg har alltid vært glad i å arbeide, det vil si å lage noe. Det høres kanskje banalt ut, men det er jo det som ligger bak – å få lov til å lage det man har lyst til.


Tone Vigeland: smykker – skulptur – objekt
åpnet 26. januar og står til 1. april 2018 
Nordenfjeldske kunstindustrimuseum
I samarbeid med Die Neue Sammlung, Galleri Riis og Norwegian Crafts



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed