Skriv ut siden

Selvorganisert, ikke selvforsynt. Tjue år med Lademoen kunstnerverksteder

Artikkel, Kunstdialoger Av Marit K. Lykken Flåtter (02.09.2013 13:24 | Sist endret: 25.09.2013 09:44)

Institutions by artists tend to evolve out of frustration, desperation, and/or aspiration.


Året 1993 markerte starten på etlkv kunstnerinitiativ med betydning for etablering av arbeidsplasser for kunstnere i Trondheim. I løpet av disse årene har opprettelsen av Lademoen kunstnerverksteder gått fra å være en engasjert fagpolitisk og økonomisk 'kampsak' til å bli en stabil stiftelse, ledet og drevet av kunstnere.

Bakgrunnen for initiativet følger en nokså 'klassisk' oppskrift: Av nødvendighet beslutter en løst sammensatt gruppe kunstnere å involvere seg i et felles anliggende; behovet for arbeidsplasser tilpasset produksjon av kunst med leiekostnader regulert ut ifra en realistisk kunstnerøkonomi. Et av ønskemålene med initiativet var også å legge til rette for økt aktivitet på den lokalbaserte kunstscenen ved å gi flere kunstnere reell mulighet til å bosette seg og virke i Trondheim. I den sammenheng kan det nevnes at både Kunstakademiet, nå underlagt Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU, og kunstnerstyrte Trøndelag Senter for Samtidskunst også er lokale prosjekter hvis nåværende eksistens er forutsatt av ulike kunstnergrupperingers selvorganisering. Til tross for disse institusjonenes ulike virkeområder har de det til felles at de har fulgt en nødvendig og fra-bunnen-av-utvikling, og de er for eksempel ikke resultatet av offentlig satsning basert på en administrativ planlegging innen kultur- og byutvikling.

Samtalen om framtidige arbeidsplasser for kunstnere – og det som skulle bli Lademoen kunstnerverksteder – sprang ut fra fagforeningen Trøndelag Bildende Kunstnere ved daværende styreleder, og fortsatt leietaker ved LKV Jan Eirik Evjen, som lanserte forslaget en gang på 80-tallet. TBK kontaktet i hovedsak den politiske ledelsen og administrasjonen i Trondheim kommune, som tidlig ble en involvert part. Ved å tilby kunstnerne lokaler samt være en viktig økonomisk støttespiller, sørget Trondheim kommune på sin side for prosjektets (fysiske) rammevilkår.

Til tross for at kommunen spilte en betydelig rolle i muliggjøringen av Lademoen kunstnerverksteder – og fortsatt er en involvert part – kan det bemerkes at arbeidsfellesskapet har vært skånet fra å sluses inn i en påtvungen kommunal markedsretorikk, hvor en regions kulturelle identitet skal lables og bestemmes forut for det faktiske. Men så foregikk da også kampen om Lademoen kunstnerverksteder i en annen politisk og økonomisk periode, hvor en kunnskapsfattig kulturbranding ennå ikke var en inkorporert del av den lokale kulturpolitikkens instrumentelle vokabular, slik den for alvor ble bare noen år senere.

Man kan trygt slå fast at kunstnerne bak Lademoen Kunstnerverksteder har hatt «frie tøyler» til å utvikle stedet utifra hva man har hatt kapasitet til og har valgt å betone profilen selv. Fra å være leietakere hos Trondheim Eiendom vedtok man å befeste arbeidsfellesskapets selvstendighet ved å fristilles som stiftelse i 1999. Slik sikret kunstnere seg bestemmelsesrett over husets produksjon og drift. LKV har gjennom dette selv hatt ansvaret for hvilken rolle Lademoen Kunstnerverksteder skal fylle kunstscenen og hvorvidt produksjonen ved huset skal ha betydning utover det regionale.


Avgrensning eller utvidelse

Lademoen kunstnerverksteder er fortsatt en IMG_6532markant fysisk størrelse. Arbeidsfellesskapet huser ikke mindre en 36 atelierer, 2 gjesteatelierer, 2 prosjektrom og fellesverksteder fordelt på hele 3.400 m2, noe som i norsk skala, med et eiendomsmarked som kun er raust der eksplosiv vinning er i sikte, kan anses som relativt enestående. Til sammenligning har det nyeste tilskuddet i denne byen – RAKE arbeidsfellesskap i unntakstilstanden Svartlamoen – 16 arbeidsplasser for tverrfaglig virksomhet (for billedkunstnere, musikere, arkitekter m.m.) fordelt på 400 m2. Selv om RAKE sørger for å avlaste søknadsbunken til de gjeveste atelierene, er ikke deres lokaler utstyrt med prosjektrom eller fellesverksteder for arbeider av større omfang. Hvert enkelt atelier ved Lademoen Kunstnerverksteder, samt fellesverkstedene, er av stor betydning for kunstneres individuelle produksjon, og de lave leiekostnadene er fortsatt tilpasset en reell kunstnerøkonomi.

00talls-avstanden

En stiftelse som huser oppimot førti enkeltkunstnere er et omfangsrikt arbeidsfellesskap. Sannsynligheten for at det kontinuerlig foregår noe aktivitet som 'avkaster' synlige – om ikke markante – avtrykk, skulle derfor potensielt ha vært tilstede i løpet av tjue år. I mange henseende har likevel ikke dette vært tilfelle her. Det er for eksempel lite som vitner om at aktivitet ved Lademoen kunstnerverksteder har avhjulpet den diskursløse tilstanden som kunstscenen lokalt var preget av under første del av 00-tallet, og som kunstscenen i dag opererer i kjølvannet av.

Fra å ha startet med et tydelig 'agency', kan Lademoen kunstnerverksteder sies å ha gått inn i en uavklart passivitet, med kun unntaksvise eksempler på det motsatte. I forbindelse med markering av LKVs tiårsjubileum (2003) beskriver Per Formo, en av leietakerne ved Lademoen Kunstnerverksteder, denne tendensen slik: ”(...) En ting som overrasket og skuffet meg, var at folk ikke fant sammen i grupper, at det ikke oppstod flere fellesprosjekter, høyere temperatur, mer dynamikk. Det syntes jeg i grunnen var rart. Men det finnes unntak, for eksempel “Lademoen by Light” og trans-art. Etterhvert har jeg innsett at slik er det; dette er et produksjonshus for seksogtredve individualister.”

Overgangen fra engasjement om IMG_6603felles plan, organisering og dugnad til etablering av produksjonslokaler for “seksogtredve individualister” kan synes å ha vært markant. Og den tidvise kritikken om at Lademoen kunstnerverksteder har framstått som lukket og selvforsynt, har ikke vært grunnløs. En eller annen gang på 00-tallet oppstod i tillegg et gap mellom ulike generasjoner kunstnere, og LKV lot seg passere av tida. I denne perioden foregikk raske endringer (internasjonalisering) innenfor kunstutdanningen, men også i resten av kunstfeltet, og avstanden til virksomheten ved Lademoen kunstnerverksteder ble større. Forsøkene på å stable på beina eller opprettholde et jevnt samarbeid mellom LKV og lærerstaben ved Kunstakademiet lyktes ikke. Og det at de samme 36 kunstnere som i sin tid kjempet for atelierfellesskapet, hadde livstidskontrakter på huset, bidro også til en viss ghettofisering av Lademoen kunstnerverksteder.

Institusjonalisering

den annen side kan den raske institusjonaliseringen av Lademoen kunstnerverksteder være en av årsakene til at stedet fortsatt eksisterer som arbeidsfellesskap for kunstnere, i den form og det omfanget det har, også i dag. Det at gjennomstrømningen på huset har vært lav kan faktisk være årsak til den stabilitet (og autonomi) som husets styre, administrasjon og leietakere har opparbeidet. LKVs bestandighet kan muligens stå i veien for spontanitet og utadrettet kunnskapsutveksling, men samtidig har det klart å sørget for å redusere prekære og uforutsigbare forhold. Opprettelsen av arbeidsfellesskapet kan ikke tilskrives å ha løst problemene med fraflytting (en situasjon som er for sammensatt til å kunne spores tilbake til én årsak), men til gjengjeld har initiativet vært, og er, av betydning for arbeidsvilkårene til de kunstnere som til en hver tid er involverte. Stiftelsen kan således sies å ha bidratt til å opprettholde en kunstscene, om ikke institusjonen har gått i bresjen for å utvikle den.

The bureaucrat formerly known as artist

Samtidig kan det understrekes at IMG_1027Hero1smlenkeltkunstnere ved Lademoen kunstnerverksteder – og her må leietaker og kunstner Per Formo nevnes – har gjort en avgjørende innsats i sin nærmest systematiske vilje til å kommunisere på tvers av generasjoner, inkludere nye kunstnere, samt være åpen for tilførsel (avløsere) i felles- og utadrettede prosjekt, og på denne måten har de motvirket husets generelt sett selvforsynende utvikling. Arbeidet med visningsrommene trans-art (2001 - 03) og Babel (fra 2006) har ført til en viss tilstrømning av kompetanse utenfor stiftelsens egne rekker. Denne aktiviteten kan sies å ha vært av betydning for å holde LKV i kontakt med sin samtid. Det enkle grepet med å fristille et atelier til masterstudenter (ettårig), samt residency-ordningen, har ført til en nødvendig gjennomstrømning av kunstnere. Gjennom disse muliggjøres utveksling av faglig kunnskap og relasjonelle bånd mellom kunstnere lokalt, og fra andre deler av kunstscenen. De siste årenes faglige og utadrettede virksomhet, som Kunstnomader i fjor og Kunstdialoger denne høsten (begge i regi av nevnte Per Formo), hvor Lademoen kunstnerverksteder er vertskap for en treårig satsning i det offentlige rom, er nødvendige arrangement for at huset skal involvere seg i og være en del av en kunstscene i bevegelse.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed