Skriv ut siden

Selvbyggerne

Intervju Av Hjørdis-Linnea Myhre (30.06.2015 09:54 | Sist endret: 30.06.2015 12:42)

Det skjer spennende ting på DelerSvartlamon. I en tid der boligmarkedet er ekstremt presset og et mareritt for dem som ikke ønsker å følge samfunnets A4-mal, er det gledelig at noen tar grep som viser andre veier. To arkitektstudenter har initiert et prosjekt som viser en fremtid bortenfor Block Watne-ferdigpakkene, med en alternativ tankegang om boligutvikling i en verden som skriker etter mer bærekraftige og humane løsninger.

På det byøkologiske forsøksområdet som Svartlamon er regulert til å være, skal nye, eksperimentelle boligløsninger snart se dagens lys. Prosjektet har vært under planlegging og utvikling siden høsten 2013. Med seg på laget har arkitektene noen personer som er valgt ut til å være med og utvikle løsninger, samt bygge sine egne hus.

De to som står bak, Haakon Haanes og Trygve Ohren, har også tidligere jobbet med prosjekter med økologiske tilnærminger til boligbygging. Selvbyggerprosjektet er deres diplomoppgave på arkitektstudiet, NTNU. De så muligheter i den ubebygde tomta i Brodals gate, som er regulert til eksperimentell bygging. Det meste ved dette prosjektet er da også eksperimentelt: både byggemåte, materialvalg og energiløsninger. Medvirking er den røde tråden som skiller prosjektet fra dagens boligbygging der det er langt mellom beboer på den ene siden og byggherre og eiendomsutvikler på den andre.

For å høre mer om hva som ligger til grunn og hvordan dette prosjektet er tenkt å ta form, har jeg pratet med begge arkitektstudentene og tre av selvbyggerne; Per Kristian Nygård og samboerne Siri Gjære og Torfinn Borkhus.

Hjørdis-Linnea Myhre: Jeg er veldig interessert i å høre mer om ideen bak prosjektet, om eventuell ideologi og filosofi, og om hvordan dere forholder dere til dagens boligpolitikk. Kan dere fortelle litt?

Haakon Haanes & Trygve Ohren: Det er så klart mye å ta tak i her, så mye at vi kanskje glemmer å kommunisere det noen ganger. Utgangspunktet for arbeidet vårt er at vi mener at vi, som samfunn, befinner oss i en økologisk krise. Ikke utelukkende en energikrise eller klimakrise, men en krise som i stor grad kan tilskrives en økonomi som har gjort oss til spesialister som lar andre spesialister ta ansvar for alt vi ikke kan. Fordelen med dette systemet er at vi får gjort alt mer effektivt, ulempen er at vi i større grad blir fragmenterte mennesker som ikke lenger evner å ta ansvar for omgivelsene våre, eller oss selv. Dette viser seg tydelig ved at vi som samfunn og enkeltpersoner ser ut til å være ute av stand til å ta ansvar for og møte de miljøutfordringene vi står overfor.

Det finnes så klart en motreaksjon til dette, i DIY-bevegelsen, og en stadig større oppmerksomhet rundt hva man kan gjøre utover å være en «god forbruker». Men gjennomsnittsnordmannen bruker fortsatt (forståelig nok) hverdagen sin på å fylle en rolle i en eller annen bedrift eller institusjon, mens vi lar spesialister ta ansvar for barna våre og deres utdannelse, helsa vår, maten vi spiser, hvordan vi bor og til og med underholdningen vår når vi kommer hjem fra jobb. Og hvis vi trenger bedre samvittighet kan vi alltids kjøpe en økologisk såpe, eller et annet produkt som lover oss en bedre verden.

Vårt utgangspunkt som arkitekter er at også «den naturlige relasjonen» mellom den som bygger og det som blir bygd, som arkitekturteoretikeren N.J. Habraken snakker om, i større og større grad har blitt redusert til noe som tilbys oss som en forbruksvare eller et investeringsobjekt.

Når vi ønsket å gjøre et selvbyggerprosjekt på Svartlamon med medvirkning i alle ledd av prosessen, og kaller det for et byøkologisk forsøksprosjekt, så skyldes det altså disse refleksjonene. Vi ønsker å vise at den eneste måten å få til mer bærekraftige bygde omgivelser på er ved å skape miljøer vi kan tilpasse og endre selv. Det har med skala, materialbruk, utforming og ikke minst en aktiv og inkluderende prosess å gjøre.

For å bevege oss ut av den økologiske krisen, er vi altså nødt til å bli hele mennesker som forstår omgivelsene våre, identifiserer oss med dem og tar ansvar for handlingene våre. For å si det med et mer teknisk vokabular må vi bidra til å skape og ta vare på fungerende selvregulerende systemer som kan tilpasse seg endrede forutsetninger, uten å være avhengig av skjøre og uansvarlige systemer.

Tilpasset arkitektur

At det er på Svartlamon det første selvbyggerprosjektet finner sted, er neppe tilfeldig. Det alternative byområdet er fundert på beboermedvirkning: (...)reell medvirkning er selve grunntanken bak Svartlamon, og vi tror det ogsa kan være noe av løsningen på de utfordringene den konvensjonelle byggebransjen står overfor. Ikke bare for å bryte med de autoritære og fremmedgjørende systemene som tar beslutninger på andres vegne, men for å kunne skape et mer tilpasningsdyktig – og dermed bærekraftig – samfunn. (Fra Prosjektbeskrivelse)

Siden det ikke lov for privatpersoner å Screen Shot 2015-06-30 at 10.14.41eie bolig på området, er det Boligstiftelsen (bestående av representanter fra bydelen og Trondheim kommune) som tar opp lån, og som senere vil sørge for gunstige leieavtaler til selvbyggerne. Høsten 2014 søkte Haanes og Ohren etter personer som kunne tenke seg å bygge sin egen bolig. Et av kravene var at søkerne måtte være motiverte nok og ville stå løpet hele veien ut. – Da vi utlyste søknaden om å bygge sitt eget eksperimenthus på Svartlamon i fjor høst, ble vi overveldet av alle de interessante og ressurssterke menneskene som ville være med på et så usikkert og krevende prosjekt, uten tanke om egen vinning eller profitt, forteller Haanes og Ohren.

De som ble valgt ut er foruten nevnte Torfinn Borkhus (produsent i NRK P1) og Siri Gjære (musiker) med barna Eldrid og Sivert (4 og 6) og Per Kristian Nygård (billedkunstner) med Kristian (10), Markus (kunstner og forfatter) med Vidar (10), Iacob Sømme (tradisjonshåndverker med eget firma: Gjenbygg) med Johannes (10) og Guro Sletnes og John Strandskog (sosialarbeidere) med barna Leoni og Linus (3 og 1).

For å ta hensyn til at noen ville utforme boligen selv, mens andre foretrakk at arkitektene skulle tegne ut fra deres spesifikke behov, ble løsningen å lage en standardmodell som alle husene kunne videreutvikles ut ifra: Having five different families build their own house requires some planning ahead. Because the self builders have the ultimate say when it comes to the expression of the facade, we need to make sure that it doesn’t become a mess (after all we are building in a very characteristic area). But because all the houses have the same size and shape, we believe that varying the color, material and placement of windows won’t stand in the way of the project being perceived as aesthetically harmonious. Actually we think that the monolithic structures that are allowed to pop up everywhere are doing real harm to the places that are left where small-scale variation can still be seen: A natural variation that is the result of real choices by real people. (Utdrag fra Experimental housing at Svartlamon)

Kunstnerne som er involvert er også de som i størst grad foretrekker å være selvstyrt med byggingen. Husene vil delvis ta form og tilpasses underveis. At det er rom for en slik prosessbasert tilnærming til boligbygging er ganske unikt. Samtidig vil det kunne tilføre en egen verdi til disse husene som snart vil være å se i bybildet.

FasaderHLM: Per Kristian, hva var din motivasjon for å bli med på dette prosjektet?

Per Kristian Nygård: Jeg synes det er interessant å forsøke å lage en bolig som ideelt sett ikke kan bli en del av markedet, og der det ikke spiller noen rolle om hvorvidt den vil stige eller synke i verdi. Som kunstner har jeg vært opptatt av forholdet mellom arkitektur og ideologi, spesielt i mine tidligere arbeider. På 80- og 90-tallet fjernet man, i norsk sammenheng, alle reguleringer i boligmarkedet, noe som har ført til en svært vanskelig situasjon, spesielt for unge, aleneforeldre og ubemidlede, generelt. Det er tilnærmet umulig å kjøpe seg en OK bolig hvis man f.eks. er alene i dag. Resultatet av dereguleringen er dessuten sånn at prisene tillates å være unaturlig høye. Fra utviklernes side handler det derfor kun om fortetting, arealutnyttelse og profitt, ikke om bo- eller livskvalitet. Det vil si, man gjør jo visse tafatte forsøk på å legge på en grønn vegg her og der, men det blir stort sett veldig overfladiske tiltak. F.eks. så spiller det visst ingen rolle hvor stor en bolig er, så lenge den er passiv. Jeg synes også at man i større grad burde tenke på arealbruken og mulighetene for konsum. Boligen i dag er også en arena som har fanget opp i seg mange tidligere sosiale arenaer, som f.eks. restauranten og kinoen, og på den måten bidrar det, slik jeg ser det, til at vi isolerer oss mer en før. I et prosjekt som dette, derimot, hvor vi skal gjøre alt sammen selv og i fellesskap, får vi også et sosialt aspekt, der vi sammen utformer omgivelsene våre. Og vi gjør dette uten tanke på vekst eller verdistigning. Det er befriende. Det er lite rom og muligheter for dette generelt i samfunnet.

Siri Gjære & Torfinn Borkhus: Vi hadde i lengre tid tenkt på å sette opp ei hytte i Folldal, der Torfinn kommer fra, og da så vi på ulike løsninger som konvertering av en Moelven-brakke eller ombygging av en container. Vi ønsket helt enkelt å lage oss et lite krypinn. Men så delte Olav Sjelmo (daglig leder, Svartlamon kultur og næringsstiftelse) det bildet på Facebook, der de søkte etter folk som ville bygge hus selv. Det syntes vi hørtes helt perfekt ut! Det var selvfølgelig et litt større prosjekt enn det vi opprinnelig hadde tenkt, men prosjektbeskrivelsen var god og ordentlig, og arbeidet ville skje under veiledning. Derfor føltes det lavterskel nok for sånne som oss som har liten byggeerfaring, men lyst til å være med på et spennende pilotarbeid.

modell3HLM: I hvilken grad ønsker dere selv å bidra til utforming og bygging av boligen, og hvilke ambisjoner har dere for huset deres?

PKN: De ytre rammene for prosjektet gis jo til en viss grad av tomtene og reguleringer av høyden. Samtidig er det ikke behov for så mye fasadetenking. Det blir ikke signalbygg, liksom. Vi kan dermed ha fokus på boligen som et sted man skal leve. Alle boligene blir veldig ulikt utformet, etter den enkelte families behov.

En annen ting som i stor grad preger bolig- og eiendomsmarkedet i dag er standardiserte løsninger. Det finnes få alternativer og tradisjonelt håndverk er for dyrt. I dette prosjektet er det rom for å tenke annerledes, ettersom det er vi selv som både er entreprenører, snekkere og håndverkere.

Selv har jeg har lyst til å tenke på huset som en skulptur. En skulptur man kan bevege seg og leve i – og jeg er veldig interessert i trapper og eleveringer. Altså hvordan man beveger seg. Men jeg må også understreke at jeg ikke ser på dette som et kunstprosjekt. Dessuten har jeg personlige preferanser, jeg ønsker meg for eksempel peis og et stort kjøkken. Jeg har planlagt oppholdsrommet i andre etasje da varmen stiger oppover, slik at jeg kan utnytte spillvarmen fra resten av huset. Videre har jeg lyst til – i så stor grad som mulig – å eliminere møbler og overflødige rom. Jeg synes ofte hjemmene i dag fungerer som et slags monument over hvem man ønsker å fremstå som. En iscenesettelse av seg selv som urban, kreativ eller hva man nå måtte ønske å være.

Jeg har som mål å gjenbruke mest mulig og ser på hva som gis bort nå om dagen. Jeg tenker også på dette som en mulighet til å lage noe utrendy. For eksempel gis det bort masse møbler i furu for tiden. Det gis også bort veldig mye IKEA-møbler, men disse er stort sett av så dårlig kvalitet at det ikke vil være mulig å gjenbruke dem i særlig grad.

SG & TB: Vårt ønske for dette huset er at det skal bli et sted der vi kan bo, som en familie på fire, helt til ungene blir store og flytter ut. Boligene vi lager er tilpasningsdyktige, de er lette å gjøre om på innvendig og huset kan forandres og tilpasses våre endrede behov etter som årene går.

Vi har vært veldig delaktige i utformingen av boligen innvendig. Det har vært en fin prosess. Trygve og Haakon har pratet med oss og tegnet forslag til utforming basert på våre behov og ønsker. Slik har vi kommet fram til løsninger vi ellers ikke ville tenkt på. Med denne måten å bygge på vil vi dessuten lære oss et håndverk: snekring. Så vi vil få en bolig vi selv kan forandre på underveis. Det frister.

Fra før av har vi sterk tilhørighet til Svartlamon. Det er som ei bygd i byen der de fleste kjenner hverandre og er på hils, og det bor mange unger her. Vi synes det er en plass som får fram mye godt i folk. Det foregår mye bra her som er gratis og basert på frivillighet. Og så er det hyggelig å bo et sted der katter og frittgående høner rusler rundt. Det er spesielt fint når man har barn. De kan bare løpe ut, det er lite trafikk og barna har allerede mange venner. Det blir litt som å bo på landet, rett og slett.

HLM: Hvor langt er prosjektet kommet i dag? Hvordan, sånn omtrentlig, ser tidsskjemaet ut?

HH & TO: Vi har nå fått innvilget boliglån fra Husbanken så vi er i gang med å rydde tomten, samle inn gjenbrukte materialer i en container selvbyggerne har spleiset på, og planlegge fundamenteringa. Planen er å ha tette hus innen årsskiftet, sånn at selvbyggerne kan arbeide innvendig i vinter. Men å bygge hus selv er tidkrevende, som alle som har prøvd å pusse opp noe vet, så vi får se hva vi rekker. Prosjektet planlegges ferdigstilt innen to år.

HLM: Hva kan dere si så langt om modell2det å få være med på denne byggeprosessen?

PKN: Hittil har det vært preget av møter der vi kartlegger vår innbyrdes kompetanse, behov og ønsker, og vi har forsøkt å lage en tids- og arbeidsplan. Vi holder nå på å hente inn anbud på graving og fundamenter og ser hva vi kan gjøre selv. Tomtene vi skal bygge på er jo regulerte til eksperimentell arkitektur og jeg håper at prosjektet kan dokumenteres godt for derved å synliggjøre utfordringene og mulighetene som oppstår underveis. Spesielt tror jeg det blir en lærerik prosess i møte med byråkratiets forståelse av hva «eksperimentell» er og kan være. Av erfaring opplever jeg denne som ganske snever. Samtidig ser vi at hele markedet er tilpasset vekstøkonomien med mange ulike hensyn, eksempelvis kravet om universell tilpassing. For å gi oss lån krevde Husbanken at det skal finnes en mulighet for at boligene kan tilfredsstille slike behov.

På et generelt grunnlag ligger det altså en utfordring i det at den kapitalistiske ideologien har blitt så systemisk, og altså en del av vår tenkemåte. Den blir grunnlaget for hvordan vi faktisk kan handle og systemet står i veien for å gjøre og tenke annerledes om noe så basalt som boligbygging.

SG & TB: Det å være med på en slik prosess er veldig nyttig! Det foregår mye bare ved å møtes, prate og drøfte hvilke interesser og behov vi har. Trygve og Haakon er flinke til å dokumentere prosessen, både med lyd og bilde.

Nå i kveld skal vi ned og demontere skaterampa for å gjøre plass til fundamentering. Så kommer grunnarbeid og graving av rør allerede neste uke. Vi er jo veldig ivrige til å komme i gang med snekringa, det er liksom den biten vi skjønner noe av. Så det blir bra når grunnarbeidet er på plass. Deretter vil Arnleif, byggmesteren vår, lære oss opp mens vi setter opp felleshuset. Så vil vi gå i gang med våre egne hus og tar i bruk den lærdommen vi har tilegnet oss. Det blir spennende.

HLM: Dette prosjektet skiller seg fra konvensjonell boligbygging både gjennom byggerdeltakelse og det faktum at boligene som oppføres skal være til utleie. Hvilke tanker har dere om dagens boligpolitikk? Vil vi i norsk sammenheng kunne få se flere slike prosjekt som avviker både fra normen og regelverket?

PKN: Jeg tror ikke det gir mening å snakke om en utvikling i bolig- og eiendomsmarkedet i dag. Det handler kun om fortetting, arealutnyttelse og profitt. Begreper som bo- og livskvalitet er bare salgssnakk. Dette prosjektet kan vise og åpne opp for at vi kan få en annen diskusjon, og muligens en endring. Man begynner å innse at byutvikling også er avhengig av menneskene som bor der, ikke bare investorer og såkalte utviklere.

På en annen side er jo bydelen her hele tiden underlagt en viss politisk godvilje, og Høyre og Frp foreslår ved en hver anledning å legge oss ned. Sist gang var det Høyres kommunalråd Merete Ranum som ville legge ned Svartlamon boligstiftelse fordi vi ikke har flis på badene! Jeg har lenge forsøkt å forstå motivasjonen bak dette, ettersom anarkiet har mange fellestrekk med liberal ideologi. Egentlig ligger det nært opp til Høyres politikk; mindre overstyring og at folk selv tar ansvar. De har jo for eksempel et mantra om at folk må få ta selvstendige valg, men eksisterer det reelle valgmuligheter? Høyre vil gjerne selge inn denne illusjonen, så lenge man gjør det samme som alle andre.

Problemet med byutviklingen i dag er at man har satset alt på ett kort, og ideen om at man kan sette bort utviklingen av et område til et firma eller en liten gruppe som kun har kommersielle interesser. Den britiske kunstneren Grayson Perry artikulerte problemet ganske presist: «Rike mennesker skaper ikke kultur». For når prisene går opp, kommer kapitalen og hipsterne diltende etter, og vil bo der det er kult. Når man lar kapitalen få slippe til først, som på Brattøra, resulterer det i døde bydeler. Problemet oppstår når det ikke er mennesker med kulturelle eller kunstneriske ambisjoner der, men hovedsakelig kapitalistiske interesser.

For eksempel er Christiania Københavns største turistattraksjon. Og det er et område som har fått utvikle seg selv uten tanke på at noen skal tjene masse penger på det. Det handler på mange måter om å skape seg et liv. Jeg håper at dette prosjektet kan åpne for andre aspekter i diskusjonen om såkalt byutvikling og arkitektur.

SG & TB: Vi synes det trengs flere prosjekter som dette, det har veldig lave kostnader. Mange boligprosjekter i dag kjennetegnes av høy kvadratmeterpris. Det er få nye leiligheter i sentrumsnære områder som koster under 3 millioner, og da får du maks 40-50 kvm. Hvis dette prosjektet holder seg innenfor budsjettet så står vi med et lån på 3,5 millioner, fordelt på fem husstander og seks hus. Og da er både grunnarbeid, rørlegger, elektriker, festeavgift og materialer inkludert. Selvfølgelig kommer dette av at vi legger ned mye av arbeidskraften selv, og vi kommer til å bruke mange timer, og mye av fritiden vår. Til gjengjeld registreres disse arbeidstimene som egenkapital. Noe Husbanken har anbefalt oss å gjøre. Det handler om å synliggjøre verdiskapning i antall nedlagte timer.

Dersom vi lykkes med dette prosjektet, kan det ha store ringvirkninger. For å få det til, er det viktig at vi organiserer oss sammen, planlegger og bygger sammen. Det er synd at boligpolitikken er slik at man i stor grad er avhengig av store entreprenører, at det ikke er rom for å bygge noe selv.

Jeg (Torfinn) er vokst opp i et hus som bestefaren min har bygget sammen med to snekkere (som gjorde konstruksjonsmessige ting), sånt var vanlig før. Jeg er glad i tre, og lei av alle betonghusene overalt. De puster jo ikke. Jeg gleder meg til å komme i trehus!


Selvbyggersamfunnet

HLM: Tror dere Situasjonsplanprosjektet deres kan ha en innflytelse, politisk sett? For eksempel dette med dispensasjon, og at det kan avvike fra enkelte forskrifter. Vil dette kunne ha ringvirkninger?

HH & TO: Vi tror at prosjektet kan bidra til å vise hvor viktig det byøkologiske forsøksområdet Svartlamon er som en arena for en alternativ tilnærming til de utfordringene vi står overfor, og som en korrektur til den dominerende samfunnsutviklingen. Slike eksperimentelle «lommer», hvor det er mulig å utforske alternative prosjekter, burde finnes i alle større urbane områder i Norge, ikke bare i Trondheim. Vi tror dessuten at flere får øynene opp for selvbygging og en mer direkte medvirkning i boligprosjekter. Det vil kunne bidra til å gjøre dette enklere, når fordelene med dette blir mer kjent. Dette innebærer også at det må bli lettere å få dispensasjon for tekniske krav i prosjekter som fokuserer på en helhetlig energi- og ressursbruk.

HLM: Hvis dere kunne bestemme, hvordan skulle forskriftene sett ut?

HH & TO: Det burde være lettere å få dispensasjon fra forskriftene dersom man gjør eksperimentelle eller alternative prosjekter, i hvert fall. Dessuten burde man bevare og bygge opp om områder som Svartlamon, hvor dette er mulig. Alle større norske byer burde hatt sitt Svartlamon.

Vi mener også at forskriftene fokuserer for mye på tekniske krav, og for lite på en helhetlig vurdering av energi- og ressursbruk. Det må være bedre å la noen fryse litt i ullgenseren sin enn å tvinge alle til å kjøpe dyre anorakker som er fulle av miljøgifter.

HLM: Vil dette selvbyggerprosjektet kunne inspirere til og bane vei for lignende prosjekter? Er det sannsynlig at vi vil se tilsvarende prosjekter i fremtiden?

HH & TO: Ja, det tror vi. Vi finner ikke opp hjulet på nytt, ideene vi jobber med går helt tilbake til 60-tallet (og sikkert før det!), og det er mange i dag som på forskjellige måter jobber mot samme mål. Det kan virke som at flere skjønner at den måten vi holder på i dag ikke er noen løsning.

Utfordringen med å få til prosjekter som dette, er som nevnt at det er veldig mye lettere å dekke alle sine behov innenfor det økonomiske systemet enn utenfor, noe som gjør det svært krevende for en enkeltperson, en familie eller en gruppe mennesker å gå alternative veier.

Dessuten har miljøbevegelsen i stor grad blitt kuppet av kommersielle aktører som setter økonomiske interesser høyest, og som derfor har klart å overbevise mange om at vi ikke trenger å redusere forbruksveksten for å redusere miljøødeleggelser og klimagassutslipp. Dette er grunnen til at det for eksempel blir sett på som miljøtiltak å sette opp nye vindkraftverk eller demme opp elver i uberørt natur. Dermed må man dersom man bruker begreper som «miljø» eller «bærekraft» forholde seg til diskusjoner og temaer som er veldig på kanten av hva man egentlig driver med. Det kan være litt utmattende. Det virker som om det ikke alltid er like lett å holde fokus på miljøperspektivet i et prosjekt i møte med sterke og overbevisende kommersielle interesser.

Mer om prosjektet på Brakka



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed