Skriv ut siden

Røtter fra fremtiden!

Artikkel Av Martin Palmer (01.11.2015 18:22 | Sist endret: 02.11.2015 10:30)

DIEDRICH DIEDERICHSEN

STOCKHAUSEN & SUN RA: PROGRESS - IDEOLOGY - ETHNOGRAPHY


It's After the End of the World!
Don't you know that yet?

- Sun Ra


20120723215019-20120722205606-_

Det er ikke en hvilken som helst torsdagskveld når Kunstakademiet i Trondheim inviterer til åpent foredrag med Dr. Diedrich Diederichsen. Fra sitt inntog som skribent og redaktør for de tungtveiende musikk-tidsskriftene Sounds og Spex for tre tiår siden, til foreleser og gjesteprofessor ved en rekke universiteter og institusjoner, har han markert seg som en av Tysklands mest anerkjente kulturkritikere. Med sine særegne og poststrukturalistiske bemerkninger i krysningspunktet mellom kunst, populærkultur og politikk publiseres han regelmessig i en rekke aviser og tidsskrifter, fra Artforum til Die Zeit, i tillegg til å skrive egne bøker. I 1998 ble han ansatt som professor ved Merzakademiet i Stuttgart og underviste der til 2006 før han flyttet til Kunstakademiet i Wien, hvor han fremdeles holder et professorat i teori, -praksis -og formidling innen samtidskunst.

12193026_1516101448714459_1184943083_oDiederichsen er altså ingen lettvekter. Tidligere samme dag har professoren holdt foredrag om bruksverdi som en del av instituttleder Florian Schneiders kurs i kunst og abstraksjon, som retter seg mot akademiets masterstudenter. Nå er det derimot duket for kveldsseminar, og mens det er tilbørlig promotert gjennom alle de riktige kanalene, så lukkes dørene med rundt 13 personer i rommet, stort sett alle med tilknytning til akademiet.

Temaet ruller riktignok ikke av tungen hos folk flest. Ut fra den korte invitasjonsteksten er det heller ikke helt klart hva som skal presenteres:

«Two heroes from different worlds - Western classical music/ Afrofuturism & Free Jazz - read the same book during the year 1971. Both mention the Sirius quite frequently afterwards. What does that mean. The answer to this question and more ... like appearances by Sri Aurobindo, Leo Frobenius, Joachim Ernst Berendt, Aime Césaire and many more.»

Resten av teksten er dedikert til Diedrichsens bakgrunn. Det vi vet er dermed at han skal snakke om henholdsvis Karlheinz Stockhausen (1928-2007), som til tross for den relative utilgjengeligheten i mye av sitt musikalske virke regnes som en av vår tids viktigste komponister, og den eksentriske jazzmusikeren Herman Poole Blount (1914-1993), bedre kjent som den mytiske Sun Ra, posthumt utnevnt som afrofuturismens far. Begge var essensielle for den elektroniske musikkrevolusjonen på 60-tallet. Begge eksperimenterte med atonalitet, tilfeldig lyd og elektronikk som, til tross for deres respektive anerkjennelse og musikalske profesjonalitet, kunne splitte den mest åpensindige forsamling. Begge har lest samme bok, og de er begge opptatt av planeten Saturn. De var aldri i kontakt med hverandre.

C201405-C-Afrofuturism-Nick-Cave-Soundsuit-62f8c379Afrofuturisme er også oppført som eget emne på kunstakademiet i år under ledelse av gjesteforeleser Annett Busch. Kurset skal forberede studentenes bidrag til Meta.Morf, biennalen for kunst og teknologi neste vår, som bærer den romlige tittelen "Nice To Be In Orbit". Diederichsens kveldsforelesning er en del av dette programmet.

Retningen, lærer vi, kan trekke sine røtter til
jazzmusikeren Duke Ellingtons rasende oppgjør med USAs rasediskriminering og den tilhørende ekskludering og separasjon som fant sted selv i romkappløpet fra 1957, mens den virkelig sprang ut i blomst med Sun Ra på 70-tallet. Sun Ra hadde utviklet en metaforisk mytologi som handler om den svarte mann i kosmos; som et menneske fra fremtiden; som må gjenvinne «det ytre rom» som et sted som også kan være ens eget. Hvordan kan man forandre en minoritets marginale posisjon til å bli en slagkraftig standard, spør Diederichsen. Kan en gruppe som har mistet sin egen fortid, og som derfor retter all sin energi mot å finne tydelige spor av sin egen historie, forestille seg en fremtid? Hva skjer med oss når «fremtiden» eies av en gruppe teknokrater og iscenesettere som allerede har konstruert en kollektiv fantasi?

Afrofuturismen har gjennom første del av 00-tallet vokst seg til å bli en betydelig diskursiv størrelse blant kunstnere, teoretikere og kritikere, og ikke minst hos subkulturelle musikere med utspring fra hip hop, dub og drum n' bass. Temaet har på kort tid blitt så gjennomarbeidet i de større kunstneriske smeltedigene, f.eks. i Berlin, at enkelte mener at det ikke er mer å hente der. Men her i periferien kan retningen kanskje fremdeles introduseres som et stimulerende og nyskapende perspektiv.

In the inward side of the End
Are the things which are based
Upon the foundation of the Past

Diederichsen snakker raskt, Gleisner-Jacquelyn_Happiness_Image01-1024x668vennlig og engasjert fra et forberedt manus. Dette er ikke et foredrag om afrofuturisme, sier han. Han vil heller sammenligne Stockhausen og Sun Ras underliggende ideologi, utvikling og fremtidstanker, og snakke om overgangen fra 60- til 70-tallet i Europa som resepsjonskultur – hvordan man forholdt seg til nye ideologier, fremtidstanker, og ny musikk. Perioden representerer også et interessant vendepunkt for de to erfarne komponistene. Den allerede mystiske Sun Ra og hans ensemble reiser over Atlanterhavet for første gang. Den klassisk skolerte Stockhausen hadde oppdaget tekstene til den indiske guruen Sri Aurobindo, som i motsetning til mange andre indiske guruer som figurerte på den tiden gjerne siterte Nietzsche og Heidegger i sine diskusjoner om den tyske romantikkens dyd, noe som gjorde at han ble godt mottatt blant den tyske borgerligheten. Stockhausens musikk tok etter dette litterære møtet en markant mer mystisk retning.

10649774_921434087884485_908991408461966905_nDiederichsen beveger seg raskt mellom historiske anekdoter og over til tenkere som Adorno, Gunther og Frobenius, Darmstadtskolen, Sun Ras filminnspilling i Chicago og hans preken til Black Panthers - «dere må ikke tro at dere er ekte» - til den pan-afrikanske kulturfestivalen i Algiers i 1969, som bragte en rekke frijazzmusikere videre til Paris. Han forklarer hvordan konserter og plateutgivelser her ble organisert og distribuert utenfor de større selskapene, og hvordan de lokale arrangørene ikke hadde mulighet til å forstå det politiske prosjektet som afroamerikansk frijazz var i forhold til deres egne hvite «drop-outs» fra middelklassen, før han diskuterer datidens ideologier og moderne myter. Det er til tider vanskelig å følge tråden.

Han minner om at det er vanskelig for oss i dag, hvor ideologi ikke lenger «avsløres» som ideologi – og hvor den sterkeste ideologien kanskje er avslutningen av all ideologi – å forstå de ulike rammene som nye overbevisninger ble mottatt innenfor i de første tiårene etter andre verdenskrig, om det så var politiske, kunsteriske eller nyreligiøse strømninger.

Innenfor disse rammene oppdaget enkelte deltakere i det åndelige og politiske supermarkedet også den obskure boken The Urantia Book. Boken, som er beskrevet som et komplekst moralsk narrativ, diskuterer meningen med livet, menneskets plass i universet, Jesu liv og vårt forhold til Gud, og også kosmiske og kvasivitenskapelige spekulasjoner, samt rollen til en himmelsk musiker. Mange av leserne utviklet en stor interesse for romalderen generelt, og spesielt egenskapene til planeten Saturn. To av leserne var Stockhausen og Sun Ra, og det er nå det virkelig blir vanskelig å følge tråden.

StockhausenPictures by Katja OgrinMens Stockhausen går inn for å iscenesette sin mystiske kosmologi gjennom operaserien Licht, som består av syv verk - et for hver dag i uken - og som skulle vise seg å være et så ambisiøst og komplisert prosjekt at ingen konvensjonelle operahus kunne produsere det, går Sun Ra så langt som til å hevde at han kom fra Saturn for å spre sitt budskap på jorden, som i tillegg til fred og kjærlighet handlet om at den afrikanske diaspora i virkeligheten kommer fra fremtiden, og at det uendelige verdensrommet er deres virkelige hjem. Det er far out, og mytene ble - som det skulle vise seg - ulevelige. Det er allikevel viktig å huske at virkeligheten han formidler ikke handler om det ytre rom, sier Diederichsen. Virkeligheten ligger bortenfor mytene. Men for å iscenesette de, for å gi mytene liv, må de bli tatt på alvor.

Han stopper. Professoren har malt opp et stort lerret av idéer og historiske anekdoter som behøver tid for å synke inn. Hvorfor forsøker mennesket å koble idé til idé i første omgang, spør han. Det er riktig at opprettholdelsen og iscenesettelsen av Sun Ra og Stockhausens kosmiske mytologier grenser til komedie i alt sitt alvor. Men hva skjer med oss når vi istedet kjøper inn i en «fremtid» som eies av en gruppe scenografer som allerede har konstruert avslutningen av all ideologi? Finnes det en vei utenfor mytene, for å artikulere det Sun Ra og Stockhausen ønsker å formidle, hvis vi nå en dag ønsker å kvitte oss med dem? Er det for sent å si at vi kom fra verdensrommet?


In the onward side of the Never-No-End
Are the things which are based
Upon the potentials of the ontology of the Future
That has no connection to the End
Of the Once-upon-a-time-Eternity
Of the Past that was



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed