Skriv ut siden

Propaganda for det gode

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (23.07.2012 16:41 | Sist endret: 12.09.2012 15:56)

The problem here is that art, which is meant to enable or produce some kind of experience of the real in our pushing back against it, might finally be a protection against that experience and end up as a kind of decoration. Simon Critchley, Absolutely Too-Much, The Brooklyn Rail, juli 2012

Trondheim Kunstmuseum skulle etter planen åpne utstillingen SAMMEN den 20. juli, en utstilling som lar seg forstå som en reaksjon mot fjorårets massakre på Utøya og terrorangrep i Oslo. Pontus Kyander, TKMs direktør og kurator for utstillingen bruker hendelsen som en anledning til å formidle at i skyggen av ondskapen er vi inne i en tid hvor det er et behov for å propagere for det gode: "SAMMENs siktemål er å se fremover, å vitalisere håpet, å sette i gang en kritisk diskusjon, især omkring nasjon og nasjonalitet. Den tar til orde for menneskelige verdier og felles menneskelighet (...) Den er propaganda for det gode."

296_700_0_resize

Det finnes utallige innfallsvinkler til å kunngjøre sitt ståsted som en samfunnsengasjert kunstinstitusjon. TKM velger et populistisk utgangspunkt som virker farget av ryggmarksrefleksen som kan oppstå når personer og hele samfunn blir utsatt for vonde, sjokkerende og uforklarlige handlinger; Man vil maksimere mengden av det motsatte, som skjold mot det farlige. Forøvrig er det ikke uvanlig at overbegripelige budskap slår godt an i såkalte krisetider. Det kan understrekes at man udiskutabelt oppfatter at TKMs ønske om å sette en standard og å gjøre en velment gjerning er befestet i det kuratoriske grepet: Det å ville stå SAMMEN, om det gode. Vi kan altså gå utifra at intensjonene hos TKM uten tvil har vært gode.

Ved at institusjonen velger å forfekte 'det gode' framfor eksempelvis 'toleranse' eller 'respekt' kan det se ut til at TKM stiller seg i et unødvendig dilemma. Enhver mottaker av "det godes budskap" kan derfor oppleve en innskytelse av skepsis - slik man reagerer når pamfletten vakttårnet eller tilsvarende "gode løsninger" stikkes i ens hånd, og en vil måtte stille spørsmålstegn ved innholdet som formidles og hvorfor det pakkes inn i det godes retorikk. Hva menes med å gjøre godt? Eller, hva betyr det å plassere kunsten i en ramme av plikt og relasjon, som 'Propaganda for det gode', faktisk gjør?

II

Trondheim Kunstmuseum er ikke alene om å propagere det gode. De fleste grupperinger uansett politisk orientering vil nok hevde at de selv representerer det gode, på bekostning av noe annet. Slik sett er et hvert entusiastisk rop om det gode på ingen måte uskyldig. Gjennom å sette opp 'det gode' som noe å propagere for, tar det ikke lang tid før man finner opp og adresserer ens motsats; det andre - og "ikke gode", og man risikerer å skape avgrensninger mellom hva som passer inn og hva som havner utenfor. På så måte kan man si at muligheten for større innsikt i og forståelse for hva det betyr å være ett menneske eller medmenneske, tilsløres. Propaganda for det gode minner slik sett om en kristen-humanisme som bruker religiøs retorikk, med felles fordømmelse eller ignoranse overfor det andre som mulig effekt.

I motsetning til hva de fleste skulle ønske, erstatter ikke 'det gode' nødvendigvis det man betegner eller gjenkjenner som ondskap i et samfunn. Det er heller ikke automatikk i det å allment skulle kunne gjenkjenne det gode hos personer som stiller seg opp som talspersoner for nettopp det gode.

Å formidle 'det gode' er ikke nødvendigvis synonymt med å beskytte riktige verdier, eller lede vei mot mer godt. Det er derimot vanlig at det benyttes populistisk for å legitimere handlinger og rettferdiggjøre levesett. Propaganda for det gode kan på den ene siden være noe man forbinder med søttitallsversjonen av den politiske venstresiden (problematisert i Lukas Moodyssons film Tilsammans fra 2000). Det kan også være noe man assosierer med selvbildet til USA.

Man kan argumentere for at i skyggen av en streben etter å opprettholde et 'idealsamfunn' – uavhengig av hvilke idealsamfunn som fremmes – vil propaganda for det gode måtte skje på bekostning av andre, mens offentligheter vil la seg indoktrinere. Sosiologen Sigurd Skirbekk definerer det slik: "Propaganda formidler ofte koder for enkle handlingsvalg – det gode mot det onde, det kloke mot det dumme – og gjerne på en slik måte at det immuniserer mot nyanser og motforestillinger."

Det gode, sammen med 'rettferdighet', har vært benyttet for å hevde suverenitet, utøve makt samt opprettholde dualistiske motsetninger som Vesten og den 3. verden eller USA og Midtøsten/Den arabiske verden og kategoriseringer som "vi og dem", "innenfor og utenfor", "kriminell eller rettskaffen" forekommer i arbeidet med å forkynne det gode. President Obamas legendariske uttalelse "Justice has been done" etter likvideringen av Osama Bin Laden er et eksempel på dette. Forfølgelsen av WikiLeaks frontperson Julian Assange, likeså.

I Trondheim Kunstmuseums versjon kan man gå utifra at det er på et langt 'mykere' plan man opererer, det er snakk om å finne felles menneskelige verdier - jamfør utstillingstittelen SAMMEN. Denne ideologien fortelles det, vil frammes på bekostning av religion eller statstilhørighet. Formidlingsleder Siri Reinsberg Mørch ved TKM skriver pedagogisk: "De fleste mennesker er flokkdyr, vi søker mot hverandre, vi ønsker å leve godt sammen. Det i seg selv er et godt utgangspunkt." Pontus Kyander følger opp med noe som kan oppfattes som en unyansert pleonasme: "Den største trusselen mot demokratiet kommer innenfra. Den kan komme fra dem som stiller seg utenfor samfunnet og nekter grunnleggende felles verdier. Den kan komme fra dem som hevder at vi alle må bli mer like."


III

"Religious and political fundamentalism are equally non-inclusive, and therefore essentially non-revolutionary" Regissør Lucas Moodysson om Tilsammans (2000).

Til tross for det overordnede budskapet skulle åpningskvelden i Trondheim Kunstmuseum den 20. juli vise seg å inneholde noe annet enn kunst, åpningstaler og oppløftende ord om menneskelig fellesskap. Utstillingen SAMMEN måtte utsettes og publikum ble evakuert på grunn av en bombetrussel utført av en av de besøkende. Takten har skiftet, og det gis uttrykk for sinne og avstandstagen i en pressemelding sendt ut fra kunstmuseet samme kveld.

Ytterligere utspill viser oss at det som i utgangspunktet var formidling 'i godhetens tjeneste' likegodt kan ende som en omfattende moralpreken. Før noen redegjørelse om hendelsen er offentliggjort i media, blandes situasjon og effekt, og det skisseres opp (ikke mindre enn) et fiendebilde som Trondheim Kunstmuseum skal utfordre framover med denne konklusjonen:

"The bomb threat to Trondheim Kunstmuseum proved to be an empty bag. Nevertheless we had to cancel/postpone our opening. Nationalism is a hidden disease in Norway, and can never be questioned, hardly even discussed. Trondheim Kunstmuseum waves a monochrome purple flag on its front from yesterday. It is of course not a coincidence. We are a museum that supports openness in a society obsessed with its "national" identity. We will continue to challenge this." Pontus Kyander, facebook, 21. juli, 2012.

Visst er det bra med en institusjon som tar rollen som samfunnsaktør alvorlig, og at det sparkes liv i det tidligere så lavmælte museet. Men det kan argumenteres for at formidlingen av ideen bak SAMMEN møter på retoriske problem, og at det gode presentert innenfor rammen kunstinstitusjonen i grunnen kan tolkes som et mulig selvbedrag. Det som kan oppfattes noe mer uheldig er om kunstinstitusjonen forkynner manieristisk overdrevne synspunkter i offentlige kanaler på bakgrunn av situasjonen som oppsto under åpningen.

Det formidles at Trondheim Kunstmuseum støtter åpenhet, men gjennom den kontrasterende definisjonen av 'resten', som "et samfunn som er besatt av dens "nasjonale" identitet". Paradoksalt nok bygges det opp under en generalisering av hva samfunnets problematiske beskaffenhet er, verken mer eller mindre. På denne måten tilkjennegir kunstmuseet en avgrenset toleranse og skaper selv unødvendig karikerte (og geografisk baserte) fiendebilder.

Gjennom slike grep risikerer kunstmuseet å skape fremmedgjøring, ikke motvirke det. Formidlingen av utstillingen SAMMEN virker – på samme måte som flere andre gode budskap – dessverre å ha en dogmebundet klang. Dilemmaet kunstmuseet har satt seg i gjennom å propagere for det gode forsterkes, og TKMs bidrag til debatten om nasjonalisme, etnisitet og religion så langt oppleves som en holdning som ikke gir rom for nyanseringer og aller helst ikke motforestillinger.


Kritikken En god utstilling, om SAMMEN er også publisert.

 



Related news

3 Comments

anne helga henning: on 27.07.2012 16:20

Takk for en meget god tekst som setter fingeren på viktige problemstillinger mht til både 22. juli og en kunstutstilling som forsøker forholde seg til denne hendelsen.

Sara Noelani Müller: on 27.07.2012 21:41

Selv om jeg ikke er enig i alt du skriver Marit, så synes jeg det er viktige spørsmål du tar opp i denne teksten. Kan "det gode" defineres? Er en nasjonal identitet nødvendigvis farlig? Hva gjør en tittel/felles tema for en utstilling med enkeltverkene og publikums opplevelse av disse?
Det er flere sterke verk i SAMMEN etter min mening, og jeg synes det er flott med pinkt flagg! Ser fram til å lese Gustavs kritikk her på AST og Solveigs anmeldelse i morgen i Adressavisen. God helg!

Marit Kristine Flåtter: on 28.07.2012 09:57

Hei og takk for kommentarer på teksten og synspunkter på temaet!

En ting bare Sara, teksten stiller ikke spørsmål ved hvorvidt nasjonal identitet nødvendigvis er farlig eller ikke, slik du sier. Teksten forholder seg nøytralt til akkurat dette. Faktisk så drøfter den kun retorikken institusjonen benytter seg av i formidlingen av det gode, uten å selv gå inn på temaet "nasjonalisme" eller "nasjonal identitet". Derimot uttrykkes det i teksten at kunstinstitusjonens dilemma; å komme med prefabrikerte definisjoner av det andre kan oppfattes å være ekskluderende - i innpakningen propagandaen for det gode.

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed