Skriv ut siden

Propaganda - plakatene til Nasjonal Samling 1933 - 1945

Intervju Av Martin Palmer (01.07.2017 09:20 | Sist endret: 02.07.2017 09:39)

Estetiseringen av politikk, og hvordan og hvorfor visuell propaganda fungerer, har vært et tilbakevendende tema i sosiologien og andre humanistiske fag helt siden Walter Benjamin først diskuterte fenomenet på 1930-tallet. Denne estetiseringen er en nøkkelingrediens i fascistiske regimer fremholder han, som virker gjennom å utnytte kunstens funksjon ved å anvende dens egen logikk. I propagandaen som blir produsert av disse regimene blir livet og våre leveforhold presentert som noe iboende kunstnerisk, og relatert som sådan til det politiske liv. Politikken blir på sin side også betraktet som kunstnerisk, og presentert som en strukturert kunstform som gjengir vår oppfatning av livet som kunst. For å fungere må den imidlertid, som Theodor Adorno sier, tilsidesette sin mangelfulle politiske agenda, og heller sette seg som mål å undergrave demokratiske verdier ved å omdanne rasjonelle individer til støttende folkemasser.

I Norge var det Vidkun Quisling og hans parti Nasjonal Samling som introduserte denne formen for estetisert politisk propaganda. I en tid hvor verden nå ser en ny og urovekkende oppblomstring av fascistiske og høyreekstreme tilslutninger, har Justismuseet i Trondheim hentet frem sin samling av NS-plakater fra arkivet, og viser de i sammenheng med propagandauttrykk fra andre land i samme periode.


Samtid og tilbakeblikk

Justismuseet har kombinert no-nb_krgstr_00628kompetansen på huset for å lage utstillingen «Propaganda – plakatene til Nasjonal Samling 1933 – 1945». Kunsthistoriker og formidlingsansvarlig Eva Furseth har stått for den kunstfaglige kurateringen, mens direktør og konservator Johan Helberg har hatt ansvar for den historiefaglige delen. I tillegg har Knut Sivertsen fungert som okkupasjonshistorisk konsulent. Plakatene har vært i museets besittelse i mange år, men dette er første gang de presenteres som en utstilling.

– Vi har forsøkt å forene flere innfallsvinkler til temaet propaganda, forteller Helberg. Vi ønsker både å fortelle noe om hvorfor propaganda har det billedlige uttrykket det har, og å forklare det som samfunnsfenomen. Hvordan ble propagandaen i sin tid utformet for å treffe et eksisterende tankeinnhold i samtiden?

Utstillingen retter fokuset mot vårt eget land, og hvordan Nasjonal Samling utviklet sitt visuelle uttrykk fra mellomkrigstiden og gjennom andre verdenskrig. Resultatet fungerer ikke bare som et tilbakeblikk, men skal også si noe om hva propaganda er, og hvordan vi møter det i vår tid.

– Dette er hovedformålet med utstillingen, fortsetter han. Vårt grunnleggende mandat er at vi skal vise hvordan lov og rett er nødvendig for at et samfunn skal fungere. Men et samfunn preget av lov og rett er også et samfunn hvor grunnleggende verdier som rettsikkerhet, sannhet og like rettigheter for alle må være tilstede. Propaganda er i sin natur overforenklende, påståelig og angripende. Jeg mener det er et sykdomstegn i et samfunn. Spesielt ille blir det når myndighetene står for propagandaen, slik det var i Norge i perioden 1940 – 45, da NS ved hjelp av en okkupasjonsmakt hadde tilranet seg denne posisjonen.

Som utstilling knytter «Propaganda» seg til en faglig ideologi i norsk museumsverden, de senere årene. Det er viktig for museene å være samfunns- og samtidsrelevante, og slik presentere sin innsikt om fortiden på en måte som gir publikum et økt grunnlag for å ta stilling til hva som skjer i vår egen samtid. Det å ta opp vanskelige, gjerne kontroversielle tema og presentere stoff om disse på en ryddig og tydelig måte går inn under dette.

– Det er det vi forsøker å gjøre med denne utstillingen. Vi viser disse plakatene, knyttet opp mot våre tekster, noe som setter de i en kulturhistorisk sammenheng, forklarer Helberg.

Justismuseet viser propagandaplakatene til Nasjonal Samling i en tid hvor verden opplever en oppblussing både av høyreradikale, så vel som andre typer ekstreme forklaringsmodeller. Kuratorene har også gjort seg flere tanker rundt dette.

– Det er for oss åpenbart at denne utstillingen ikke handler om å forherlige NS. Det er et bevisst valg at vi viser plakatene uten å forklare at vi ikke støtter det som partiet stod for. Vi har tiltro til at publikum også forstår at dette ikke er NS-propaganda. Vi kan ikke la oss stoppe av at enkelte besøkende mot formodning kan komme til å glede seg over at den «stolte» NS-historien endelig blir vist igjen. Vi vil heller ikke vinkle utstillingen som et motargument i en diskusjon med ekstremister. De fleste av våre besøkende forstår at dette er noe å ta avstand fra, og er nok enige i at vi viser nasjonalsosialismen der den hører hjemme, nemlig på museum.


Propaganda og formidling

– Som kunsthistoriker har jeg alltid vært glad i plakater, forteller Furseth. Plakatene til Nasjonal Samling har sånn sett vært interessante å jobbe med. Jeg har fokusert på hvilke virkemidler som ble brukt for å oppnå hva, hvem målgruppen var, og hvordan det ble forsøkt å kommunisere med dem. Mens flere av plakatene har vakre farger og fine kompositoriske sammenstillinger, så er innholdet som formidles selvfølgelig avskyelig. Jeg kunne ikke jobbet med dette materialet på en annen måte enn med en analytisk avstand.

19619144_1892650681059532_1148290103_oUtstillingen viser en rekke originale NS-plakater fra Justismuseets eget arkiv, samt reproduksjoner av utenlandsk propaganda, som Justismuseet er hentet inn fra Nasjonalbibliotekets samling. Plakatene forklares og kontekstualiseres med flere kortfattede tekstplansjer.

 – Vi har valgt å ikke være «over-pedagogiske,» poengterer Furseth. Vi formidler innholdet med få og korte tekster, og lar plakatene tale for seg. Samtidig legger utstillingen godt opp til ytterligere formidling. Museet har blant annet et årlig besøk på over 5000 skoleelever, og jeg ser frem til mange diskusjoner og samtaler med dem. I tillegg ønsker vi å produsere en større katalog som skal belyse og aktualisere temaet vi viser, med bidrag fra folk fra relevante fagmiljøer. Dette er jo dessverre en skremmende aktuell utstilling i dag, og bør snakkes om.

Som en del av utstillingen vises også et originalt eksemplar av Quislings «Propagandahåndbok» mens en av tekstplansjene forteller at reklameorganisasjonenes bransjeblad, som på den tiden selv het «Propaganda», i 1933 kåret Nasjonal Samling til partiet med landets beste propagandakampanje.

– Det snakkes ikke så mye om propaganda lenger, forklarer Furseth. Det er fordi at begrepet fikk et negativt fortegn etter andre verdenskrig. Før den tid var det et nøytralt ord, som var ensbetydende med formidling og å spre et budskap. Alle politiske partier hadde et propagandakontor.


Psykologisk krigføring

Furseth forteller at propagandaen 0B8LuzfVZ-rw5YjY1NGlzeWFyeHcslik vi kjenner den, har sin opprinnelige hos de allierte under første verdenskrig. Det var de som lanserte ideen om «psykologisk krigføring,» og som utviklet visuelle kampanjer som skulle appellere direkte til følelsene våre. NS begynte på sin side å utvikle propagandaplakater i mellomkrigstiden, og hentet inspirasjon både fra Sovjetunionen og nazistene i Tyskland.

– Kommunistene var ekstremt dyktige propagandister. De brukte gode kunstnere og hadde stor distribusjon av plakatene sine. Hele Europa ble påvirket av deres politiske estetikk. Ikke minst hadde de italienske futuristene stor innflytelse på utviklingen av datidens politiske estetikk.

– Hvis vi ser tilbake til den tiden, så var det rent estetisk ikke så mye å skille mellom uttrykkene til for eksempel Arbeiderpartiet og Nasjonal Samling. Da NS kom inn som et lite parti fra sidelinjen, la de imidlertid stor vekt på en gjennomført plakatkampanje med bred distribusjon. Enkelte av plakatene deres ble trykt i opplag på hele 500,000 eksemplarer. De brukte sterke farger med enkle og tydelige slagord og symboler, og distribuerte de i by- og bygderom som var langt mer gråspekket enn dagens oversaturerte og reklamefylte omgivelser. Estetikken var ikonisk og gjenkjennelig. Det var klart det hadde effekt. Mens det i dag er åpenbart at NS var et populistisk parti, så leverte de uansett en god propagandapakke. Det var en grunn til at de vant reklamebransjens utmerkelse, til tross for at det de formidlet trakk i en uhyggelig retning.

De fleste av NS-plakatene er tegnet av illustratøren og reklamepersonen Harald Damsleth, som ble medlem av partiet allerede i 1933. Han arbeidet i flere stilarter, men var særlig kjent for sin tidstypiske tegnestil. Den bestod av en realistisk forenkling med tydelige former og rene fargeflater, som hentet tydelig inspirasjon fra tysk reklamekunst. Damsleth hadde selv utgangspunkt i modernismen, men forlot denne til fordel for en mer naturalistisk stil, da nazistene innlemmet modernisme som et av flere eksempler på «degenerert kunst.» Damsleths talent var velkjent, og han var en svært etterspurt reklametegner. Under et besøk til USA i 1939 fikk han til og med tilbud om å arbeide for Walt Disney, men avslo dette av hensyn til familien i Norge. Utover sitt propagandaarbeid for NS, kan man se flere av hans arbeider på Norske frimerker fra perioden, samt en mengde anonymt tegnede glansbilder og omslag for ulike kioskromaner i etterkrigstiden.


Snill propaganda, slem propaganda

– Det som karakteriserer norsk propaganda er at den tross alt er ganske snill sammenliknet med det som ble produsert for eksempel i Tyskland og USA, fortsetter Furseth. Det kan være fordi Norge ikke hadde opparbeidet seg et karakterisert fiendebilde. Dessuten var vi okkupert, og både tyskerne og NS var opptatt av å opprettholde en normaltilstand i befolkningen. «Keep Calm and Carry On,» som Churchill sa. Denne plakaten som i nyere tid har vunnet popularitet på internett blir også vist i utstillingen.

Etter at Tyskland gikk inn i Sovjet, kom imidlertid plakater med et mer hardtslående innhold opp. Damsleth hadde frem til da fokusert på å avbilde vanlige, arbeidende mennesker, men innholdet beveget seg gradvis mot et mer militaristisk og russofobisk uttrykk. Utstillingen viser også et tidlig eksempel på den vedvarende anti-amerikanismen i Norge.

Kulturterror«Kultur-terror» ropes det, over en komponert figur med Klux Klan-hette trukket over hodet og en mage bestående av et bur med kullsorte og dansende afrikanere. På skuldrene sitter en halvnaken «Miss America» med indianerfjær på hodet, mens «Miss Victoria,» veiver med det amerikanske flagget. Figuren har bombeflyvinger og bærer et frimurerforkle, mens han i en hånd holder en vinylplate med degenerert jazzmusikk. En jødekarikatur klamrer seg til en dollarmerket pengesekk i den andre.

Figuren holder også et gevær, en granat, en fotlenke og en renneløkke, mens han tråkker seg gjennom et smogfylt fabrikklandskap, med en fot bestående av en blodig atombombe og den andre fremstilt som solbrun og gylden. Han har et målebånd rundt lår og legg, og et prydbånd med påskriften «The world’s most beautiful leg.»

Foran alt dette ser vi bakhodet på en figur med store ører som holder et skilt som erklærer: «USA vil redde Europas kultur fra undergang.» Men med hvilken rett, spør underteksten på plakaten retorisk. Det er et godt grep å vise denne plakaten, som mange nordmenn fremdeles både kan le av i dag, i relasjon til de utilslørte angrepene mot Sovjetunionen, Japan og jøder som vi også ser her, og som vi mer intuitivt tar avstand fra og gjenkjenner som propaganda.

– Figuren som står i front er Jøssingen. Damsleth var veldig glad i sin karikatur av jøssingen og har den med i mange av plakatene som bi-figur. Jøssingkarikaturen gjenkjennes av at han har veldig store ører. Disse symboliserte opprinnelig at han har hørt mye på falsk alliert propaganda, og var slik en latterliggjøring av det NS så på som naive motstandsfolk som løp engelskmennenes ærend. Begrepet er imidlertid et eksempel på propaganda som mislykkes for motstandsbevegelsen tok det raskt til seg som en hedersbetegnelse. Det fungerte som et motstykke til ordet quisling, som i Norge var ensbetydende med nazistiske kollaboratører. Jøssingen var populær nok til at flere illegale publikasjoner ble oppkalt etter ham, som for eksempel avisene «Jøssing» og «Jøssingtidene.»  Mens Damsleth gav en Jøssing-statuett til Josef Terboven da Tyskland inntok sitt okkupasjonskontor i Norge, forteller Furseth. Terboven hadde angivelig denne stående på skrivebordet sitt under hele krigen.


Sur melk

– I likhet med Jøssingen, så fremstår fleste av plakatene vi ser her som tåpelige i dag, mener Furseth. Propaganda er som melk, den går ut på dato. Det er også derfor den er så interessant og viktig å studere. All propaganda har fungert i kraft av å treffe en eksisterende nerve i sin samtid. Det er også interessant å se hvordan nasjonalistisk propaganda kan fungere på tvers av kulturer. Da vi hadde besøk av en gruppe jugoslaviske menn, så opplevde de for eksempel vervingsplakaten til SS sin norske skijegerbataljon, som vi viser i denne utstillingen, som å være veldig sterk. De identifiserte seg med den militante mannen som står beskyttende foran bestemor, kone og barn. De brydde seg ikke om propagandaens tid og sted. De kommer selvfølgelig fra en kultur hvor krigsopplevelsen ligger mye nærmere deres egen samtid. Det er viktig for oss som opplever dette som historie, å være klar over hvordan og hvorfor disse uttrykkene var, og fremdeles kan være, effektfulle.

– Det er også interessant å se at mye av den norske propagandaen henvender seg til kvinner. Plakatene viser idealiserte familier og abstrakte verdier som «heim, ætt og fedreland», og vi vet at den var effektiv da mange kvinner også meldte seg inn i NS under krigen.

NS opplevde imidlertid også mye sabotasje. Selv i dag har Justismuseet besøkende som kan fortelle at de som barn lærte å rive ned propagandaplakater som ble hengt opp, selv om det var svært straffbart. Utstillingen viser både et fotografi av en sabotert plakatvegg, og flere populære oppfordringer om «kinostreik,» da befolkningen heller burde se «lystspillet Quislings begravelse.»

– Den eneste grunnen til at vi har disse håndskrevne lappene, er at Gestapo tok de ned og valgte å arkivere dem. Vi har overtatt disse etter Politimuseet i Trondheim, hvor også flere av plakatene kommer fra. Det har vært viktig for oss å vise at det var aktiv motstand blant befolkningen, til tross for NS sin effektive propagandakampanje. Vi forteller også at oppslutningen rundt partiet fremstår som større enn den i virkeligheten var. Mange steder risikerte du for eksempel å bli innrullert i partiets medlemslister uten å bli informert, hvis du registrerte deg som deltaker på noe så enkelt som et idrettsarrangement. Vi viser også parodiering av NS sin propaganda fra blant andre den store illegale avisen «London-Nytt,» samt hvordan NS selv i sine siste krampetrekk forsøkte å bruke humor i det som ville vise seg å bli en svært mislykket kampanje.

- Utover det så har vi som sagt hatt flere diskusjoner om hvorvidt spørsmålet om propaganda i dag, og hva plakatene vi viser her egentlig handler om, burde bli formidlet i en tydelig og dagsaktuell seksjon. Vi velger å tro at folk flest forstår hva vi ønsker å si. Utstillingens punktum består derfor bare av en kort plansje til minne om Otto Warmbier, som døde 22 år gammel i juni i år, etter å ha blitt sendt hjem fra Nord-Korea hvor han opprinnelig ble dømt til 15 års straffearbeid for å ha tatt ned en propagandaplakat. Propaganda er fremdeles i største grad et alvorlig tema, og samfunnet trenger å forstå og å være i stand til å avsløre den.

• PROPAGANDA - Plakatene til Nasjonal Samling 1933 – 1945 åpner på Justismuseet søndag 2. juni 2017.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed