Skriv ut siden

På perrongen

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (05.01.2014 13:32 | Sist endret: 02.09.2014 12:05)

Ved inngangen til 2014 befinner 300px-Gartner_Hype_Cycleflere av Trondheims stedfaste kunstinstitusjoner seg i en bortimot unik situasjon. Felles for disse små og store, betydelige og mindre betydelige institusjonene er at de er i ulike endringsfaser, og i løpet av de neste årene vil hver av dem kunne vise til å ville materialisere fram noen nye retningsvalg.

Trondheim Kunstmuseum har i de siste to årene gapt over mye og på godt og vondt vært veldig synlig. Trondhjems Kunstforening, derimot, har framstått som unnvikende over såpass lang tid at man har fått for vane å ikke forvente noe av stedet. Det samme kunne nesten ha vært oppsummert om utdanningsinstitusjonen Kunstakademiet (KiT), men dette stedet settes det lit til: På KiT er det tross alt en rikholdig skytteltrafikk av kunststudenter. Imens har Kunsthall Trondheim, fremdeles i støpeskjeen, allerede påvirket kunstpolitikken regionalt. I løpet av de kommende årene vil kunsthallen kunne sørge for større økonomiske inngrep i de offentlige kulturbudsjettene, samt – om den innfrir – få vektig kunstfaglig betydning innenfor kunstfeltet.

Det som karakteriserer disse stedene, er deres ulike roller og plassering på en kunstscene. Så mens regionen, kunstfaglig sett og atter en gang, befinner seg på perrongen, kan det like så godt dveles noe ved hva de enkelte institusjonene kan eller vil være, og hva man kan forvente seg av dem.

Man bør i denne sammenhengen ha i Screen Shot 2014-01-03 at 1.11.52 PMmente at institusjoners beskaffenhet på langt nær er fast, eller noe man skal ta for gitt: Mens tradisjonstunge steder, som for eksempel museene, for flere tiår tilbake ble oppfattet som autoritære og forsøksvis allvitende på sine områder, forsøker mange steder – i konkurranse med de mer samtidsorienterte biennalene eller rovdriftsfinansierte kunstmessene, og i takt med krav om å favne det sammensatte publikumssegmentet – i stedet å te seg som noe à la kreative bedrifter, eller som den halvrike tvillingen til kunstnerdrevne lavbudsjettinitiativ. I søken etter å være relevant og å appellere utover den etablerte kunstmenigheten, kan kunstinstitusjonenes formelle rammer tendere mot å viskes ut.

Er eksempelvis museet nå – tross sin fysisk tilstedeværende samling av (mer eller mindre) tilfeldig ervervede kunstobjekter – å anse som like uforutsigbart som det kunstnerdrevne pop-up galleriet? Eller hvordan kan visningsarenaer som kunsthallen og museet utfylle hverandre når de to institusjonenes formelle ulike rammer visstnok eroderer? Og hvor ønsker disse institusjonene å plassere seg i spennet mellom institusjonens relative autonomi og pålagte krav eller selvdrevne steg mot kommersialisering? – om nå disse institusjonene i det hele tatt har refleksjoner rundt dette.

Enkelte, som Pascal Gielen, redaktør for essaysamlingen Institutional Attitudes – Instituting Art in a Flat World (2010), hevder at hvis institusjonsbegrepet tøyes for vidt, vil kunstfeltet kunne bli sittende igjen uten tydelig kurs eller de toneangivende toppene. For om stabilitet og faglig tyngde forsøkes erstattet med populistisk modulerte programmer og trendsøkende aktiviteter, mener han at grunnmuren blir ustø. Retninger som potensielt kunne ha vært staket ut, og som man kan benytte som grunnlag for sammenligning eller ved behov for navigasjon, er ikke lenger like synlige. Mest prekært kan slike holdnings- og identitetsendringer naturlig nok være for steder med utydelig (og hyppig skiftende) ledelse.

Ved eksempelvis Trondheim Kunstmuseum, later denne vår felles institusjon til å stå 'stødigere' enn dens til enhver tid flyktige direktøremner. Her har det den siste tiden vært vanskelig å forstå hensikten ved stedets ideologiske utspill i forhold til dets kuratoriske virke, kunsthistoriske forankring og forpliktelser. Under avtroppende direktør har museet på kort tid gått fra å være nærmest usynlig og uten tydelige ambisjoner, til å framstå som en overdådig smörgåstårta med tvetydige, korttenkte intensjoner. Dette kan nok ha ført til at både kunstinteresserte og andre potensielle publikummere om ikke annet har fått en bevissthet om kunstmuseets plassering på kartet. I kjølvannet av disse erfaringene og med forventning om nyansatt direktør i 2014 står museet nå i en unik situasjon, med anledning til å styre unna kontrastene. For mulighetene ligger et godt stykke og med flere gjennomførbare punktnedslag i mellom det tilbakelagte: Ledelsen skal verken erstatte eller radere vekk institusjonen, men forsøke å tilføre.

Museets nabo, Trondhjems kunstforening sitt (delvis arbeidende) styre signaliserte i fjor høst at det vil skiftes ut i løpet av de første månedene av 2014. Dermed forventes det at stedet kan få noe som ligner på en retning, etter ti år med økonomisk usikkerhet og likegyldig utstillingsprogram.

Første skritt er valgkomiteens pågående arbeid med å finne aktuelle kandidater til kunstforeningens “kompetansestyre” - som i sin tur kan få ansatt en kvalifisert stab. Jon-Arild Johansen i valgkomiteen forventer heller ikke lite av de fremtidige styremedlemmene. I november i fjor uttalte han følgende til ArtScene Trondheim: Styret bør ha medlemmer med kunstfaglig bakgrunn, men det kan være vel så viktig for kunstforeningen nå å i tillegg ha kompetanse på områder som eiendomsdrift, økonomi, organisasjonsdrift, jus, politikk og næringsliv, for å nevne noen eksempler.

Disse “noen eksempler” signaliserer i klartekst at stedet forventes totalrenovert organisasjonsmessig i løpet av de neste årene, noe som i praksis vil bety en enorm arbeidsinnsats for de involverte. Man noterer samtidig at kunstforeningene i både Oslo og Tromsø er kommet inn på statsbudsjettet for inneværende år. Om man våger å sikte like høyt, og om noen vil engasjere seg profesjonelt i denne saken, behøver man ikke forvente mindre av (Nye) Trondhjems Kunstforening.

Kunstnerstyrte Trøndelag Senter for Samtidskunst kan for så vidt også inngå i dette raske overblikket over byens stedfaste institusjoner. TSSK var senest i 2012 i en uavklart situasjon, til tross for (og muligens på grunn av) en langvarig utredning gjennomført på initiativ fra offentlige etater (2010). Balansegangen mellom fagfellevurdering som kapasitet og tillitten til ansattes kunnskap og evner virker likevel ikke å være løst på optimalt vis ved senteret pr. i dag. Mandatet til daglig leder er reversert til ”leder/produsent”, og ’kunstnerstyrt’ forvaltes bokstavelig av det til enhver tid sittende styret og kunstfaglige råd, som i hovedsak består av medlemmer fra Trøndelag Bildende Kunstnere og Norske Kunsthåndverkere Midt-Norge.

Det faglig noe understimulerte utgangspunktet – og sterkt kritiserte – “Kultimathule”, med politiske krav om flerbrukshall, er praktisk talt luket vekk i det også Trondheim omsider vil få en stedfast kunsthall. Mot slutten av fjoråret ble det materialisert fram en ganske så konkret plan, levert av prosjektleder for etablering av kunsthall, Helena Holmberg, og prosjektets interimstyre. Kunsthallplanen ble også vedtatt videreført fra politisk hold i desember 2013.

Det forventes at den planlagte kunsthallen – en helt ny type institusjon for denne regionen – skal ha ansatt en direktør i januar 2015, med forespeilet åpning i Trondheim brannstasjons lokaler sommeren 2016. Fordelen med å bygge opp og etablere denne typen kunstinstitusjon i regionen er blant annet at en faglig tung institusjon for samtidig kunst i en slik skala ikke finnes her fra før. Om stedet blir en kapasitet på området, eksperimentelt og diskursivt, vil kunsthallen ha sterk innflytelse på aktiviteten, men også infrastrukturen i kunstfeltet.

I kunsthalldokumentet forespeiles man at stedet vil være villig til å satse på nyproduksjoner, noe Bergen Kunsthall lyktes svært godt med, og som sørget for stedets internasjonale renommé. Egenproduserte utstillinger fordrer at det settes av midler til nettopp selvstendig kunstproduksjon – og det som skal fylle en kunsthall på drøye tusen kvadratmeter. Om stedet ønsker å markere seg som en 'nyvinning', kunne det i så fall gjerne forsøke å være enerådende på nettopp det å økonomisk belønne produksjonsbiten skikkelig. Effekten av og anerkjennelsen ved en slik satsning vil kunne være omfattende. Av nøkterne årsaker er det (selvfølgelig) ikke tatt slike hensyn i kunsthallens økonomiske beregninger. I motsetning til eksempelvis kunstnerdrevne initiativ, men helt på linje med andre offentlige bedrifter, er det drift og lønninger som tilgodeses de største postene i de foreløpig stipulerte budsjettene.

Med offentlige etater på eiersiden blir kunsthallen, på linje med kunstmuseet, vår felles institusjon, med den fordel at stedet skal være en ikke-kommersiell samfunnsaktør. Kunsthallen har videre signalisert et ønske om å trekke til seg samarbeidspartnere, og å samkjøre deler av programmet med ressurser ved NTNU. Dermed kan stedet også sørge for en nødvendig oppvåkning i det pr. i dag ansiktsløse Kunstakademiet – en institusjon som i default-mode later til å skyve studentene foran seg når det gjelder å være tilstede i kunstdiskursen. Det er med andre ord velkomment med et utstrakt samarbeid mellom disse institusjonene.

MarcelBroodthaers_Musee d Art Moderne_dep des Aigles_Sec Publicite 1968-72Kunstens forutsetning og produksjonsforhold bestemmes i stor grad av globale, men også lokale, økonomiske, teknologiske og sosiokulturelle omstendigheter. De stedfaste institusjonene som pr. i dag utgjør – og som framover vil (fortsette) å påvirke og bidra til å forme – denne regionens kunstscene har altså noen anliggender å avklare hva gjelder sine retningsvalg framover. De av oss som har faglig interesse for disse stedenes beskaffenhet – enten det er fagforeninger, kunstnerdrevne initiativer, representanter for politiske organer – eller høyere utdanning, enkeltaktører, studenter eller det bredere lag av befolkningen, har alle en mulighet til å delta i redefineringen av disse institusjonenes betydning. En pågående diskurs om disse stedenes innhold og oppdrag er og bør fortsatt være i institusjonenes egeninteresse. En kritisk og mangefasettert publikumsmasse, framfor konsumenter av opplevelser, kan bidra til å skape eller påvirke til brukbare kunnskapsbaserte institusjoner.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed