Skriv ut siden

Ooops! Fanget av konvensjonene

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (07.04.2016 12:44 | Sist endret: 07.04.2016 14:06)

AOL_4370Noen veggavisaktige ark er hengt opp på en midlertidig utplassert trefinervegg. En sirkelformasjon som ligner et Yin & Yang-symbol, som har mistet de to karakteristiske punktene i hver av de kompatible halvdelene, henger så høyt opp mot taket at det virker avglemt, nesten uoppnåelig. En madrass svøpt i filt ligger innerst i et hjørne av lokalet – her er sider fra de samme veggavisene forlagt, nå som sammenbrettede bla-eksemplarer. Noen hvite engangskrus ligger langs veggen og på en provisorisk krakk, midt i rommet. Konvekse masker står på noen improviserte hyller. Et stort tiltagende, mørkegrønt skrukket lerret henger ved inngangsdøren.

Etter hvert som jeg får oversikt over objektene i det som utgjør Cover with the Moon, av Marius Engh og Daniel Jensen, er det nok korrekt at det er endel objekter her – fjorten verksansamlinger med flere bestanddeler i hver. Og lokalet, Trøndelag Senter for Samtidskunst, har heller ikke enormt med gulvplass. Førsteinntrykket er at det virker som objektene er utplassert for å oppnå en mest mulig glissen effekt. Hele samarbeidsprosjektet plasserer seg i en krysning mellom noe halvtomt og noe halvryddig.

Det man får av informasjon om AOL_4334sammenstillingen av verker, er følgende løselige setning: ”(a) project in form of an installation that explores various historical and contemporary situations and phenomena in which people in different ways seek to escape the Establishment of society”. Den tilsynelatende sparsommelige utstillingen skal da også vise seg å være overfylt med tegn og spor.

Engh uttalte så sent som i fjor, med en referanse til den ikoniske landskapskunstneren Robert Smithson, at når han inntar et utstillingsrom og skal fylle det med kunst, skal ikke rommet fylles, men tømmes. Dette lyder rimelig om man tar den ene langveggen i betraktning: Her er de nevnte hvite plastkrusene strødd veggelangs. Noen av utstillingens minste bestanddeler er med andre ord viet det største strekket. Om dette blir less is more eller more is less, er det ikke helt lett å bestemme seg for.

Uansett, i nærstudiene dukker manipulasjonene opp. Et av plastbegrene avslører at det jeg først trodde var hule, lette plastobjekter, istedet er støpte former av et langt tyngre gipsmateriale. Tankene begynner å kretse rundt klassisk skulptur samtidig som koppene begynner å ligne en ansamling bikkete og sammenklemte små sokler. Slik møter den klassiske kanoniserte kunsten en verdiutlikning. Utstillingen bærer preg av å være en iscenesettelse av pulveriseringen av high & low. Når jeg løfter på det rødlige sugerøret som ligger i et mørkt hjørne – jeg finner det ikke engang på verkslisten – viser det seg at det lett bøyde partytilbehøret er utført i lakkert metall.

At det store abstrakte maleriet (på et lerret med snorer som henger ned fra siden), er titulert ”Telt” – peker likedan mot hvordan en forhenværende funksjon er opphevet. Om det faktisk har vært et telt forut for sin nye rolle som estetisk blikkfang spiller øyensynlig ingen rolle. Fiksjonen fanger så langt.

AOL_4308I hver nye runde trekker det som ligner et Yin & Yang-merke oppmerksomhet. I scenen jeg befinner meg i har liksom tiden slitt vekk de to ”øynene” i det, men formlikhetene er fremdeles påfallende. Yin & Yang, et symbol jeg med min kulturelle programmering leser som new age-aktig og oppbrukt, er her forfalt og liksom presentert som noe jeg blir invitert til å prøve å lese som ren form – uten en tilvendt symbolikk. Jeg slites noe mellom viljen til fiksjon og tvangen fra konvensjoner og personlig smak.

Igjen så snur det. En grønnlig/sprayet betongklump, med tittelen ”Ooops!” er underlagt en rosa boks med Slimy. Det å stå der og prøve å lese objekter som skriker "kitchtøys!", som ’ren form’ sammenstilt med et annet objekt, byr på trøbbel. Følelsen av å bli spilt et puss velter opp i en. Eller sagt på en annen måte: Å stå der og ta slimboksen inn over seg som form, blir å gjøre seg selv pretensiøs. Det ville jo være som å tro at de to nissekarakterene med løsskjegg, på innrammede fotografier innerst i lokalet, er ekte.

AOL_4401De som vil tråkke stien som de mange henvisningene til symbolikk, mystisisme og parapsykologi leder mot, kjenner nok helt sikkert igjen et av de ikoniske fotografiene av Johannes Itten, Bauhausskolens store mystiker, i veggavisens mylder. Peker ikke alle disse løse referansene og hintene mot at det også innenfor vellet av såkalt ’classic art’ finnes en rekke alternative posisjoneringer? At de alltid har eksistert? At samtiden – helt ned til antikken – hele tiden har bydd på posisjoneringer på skrå av den rådende smak og konvensjoner?

Dynamikken mellom utstilling og betrakter er vel kanskje det viktigste her. Her kan både publikummeren fanges av egen lesning mens hele uttrykket balanserer, med utstillingen som risiko: Rommet tømmes av kunstobjektene som plasseres inn i det, samtidig som det slik kan slå tilbake og bare fremstå som en kraftløs utstilling. Et narrativt rom som inviterer til en slags arkeologisk utforskning, med referanser som kan lede deg en viss vei, for så å stoppe opp, med frustrasjon som effekt. Fiffige objektssammenstillinger kan invitere betrakteren til et nærstudium, for med ett å fremstå som en ertende finger i øyet. Slik sett åpner Cover with the Moon opp for en hel rekke grublinger, noen av dem riktig så grunnleggende. Om dette er Marius Enghs og Daniel Jensens fortjeneste ene og alene, får stå ubesvart. Det hele er kanskje litt som den blytunge pendelen som henger ned fra taket. Den besøkende blir oppfordret til å dytte på den. Den ligner en bensinkanne med kjetting rundt, men er oppkalt etter den hellige antikke Omphalussteinen. Jo mer jeg pusher imot denne utstillingen, desto sterkere slår min egen tvil tilbake.

Marius Engh og Daniel Jensen, Cover with the Moon,
17. mars - 10. april 2016, Trøndelag Senter for Samtidskunst.
Dokumentasjon fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed