Skriv ut siden

Om Barthes og fotografiet - James Elkins på Media Acts

Artikkel, Media Acts Av Gustav S. Borgersen (02.12.2011 09:24 | Sist endret: 22.09.2013 14:22)

Som en av hovedforeleserne på konferansen Media Acts presenterte James Elkins sin bok What Photography Is, som er ment å være et motsvar til La Chambre claire av Roland Barthes. Fremlegget understreker hvordan La Chambre claire utgjør grunnlaget for What Photography Is, men det er problematisk at Elkins’ utsagn avviser premisset for å forstå Barthes.
 
Den amerikanske kunsthistorikeren James Elkins5James Elkins presenterte i foredraget ”The strange unpleasant boredom of looking at photographs” sin siste bok What Photography Is, en utgivelse han selv omtaler som en bok som er skrevet imot Roland Barthes’ moderne klassiker La Chambre claire (1980). Barthes’ utgivelse introduseres her – ikke overraskende – som en av de viktigste, men også en av de mest omdiskuterte tekstene om fotografiet. Grunnene til at Elkins velger å skrive imot Barthes, er ifølge ham selv, at fototeorien på den ene siden har støttet seg til La Chambre claire på samme tid som mange har misforstått utgivelsen. Elkins fremsetter to utgangspunkt hvorfra man kan angripe den: ”The theory question” og ”The writing question”. Kort fortalt står vi, etter hans mening, her overfor to mulige innfallsvinkler, der den teoretiske øyner å forstå hva La Chambre claire rent fototeoretisk har bidratt med, mens den språk- og formmessige vinklingen fokuserer på måten Barthes valgte å skrive om fotografiet på.

Og det er i store ordelag Elkins posisjonerer seg selv i debatten: Kunsthistorikeren Michael Fried misforstår Barthes’ bok fordi han kun skriver om ”the writing question”, filosofen Jacques Derrida underminerer bokens teoretiske innhold, kunstteoretikeren Rosalind E. Krauss er i større grad interessert i å snakke om Barthes som sin egen oppdagelse og er dermed farget av en ambivalens, mens fotohistoriker Geoffrey Batchen kun har skrevet ”fairly reliable” om den tilsynelatende evigaktuelle boken. Forventningene en måtte ha til Elkins’ egne tanker rundt Barthes og fotografiet, løftes betraktelig i lys av denne vidtspennende og kritiske introduksjonen, kanskje også forsterket av Elkins’ egen boktittel: What Photography Is.

Elkins - What photography isForuten Barthes’ egen bok er Elkins’ utgangspunkt å undersøke det han mener Barthes ikke tar for seg: Fotografiet viser oss ting som ikke har en historie, ”the world that don’t have names”, ting det er vanskelig å rette oppmerksomheten mot, sier Elkins. Fotografiet viser oss det som er rundt og bakenfor, det som er kaldt, upersonlig og ikke-berørende. ”Photos are nothing but surround”. Dette er i og for seg rimelig, og Elkins bruker disse utleggene for å understreke hvordan Barthes nærmest konsekvent tar for seg fotografier som inkluderer mennesker. Elkins blir her det mennesketomme fotografiets stemme og en følelsesløs og distansert kritiker av en affektivt farget fotointeresse. Men utgangspunktet for Elkins er hans egen påstand om Barthes som en fenomenologisk stemme i fototeorien. Spørsmålet i What Photography Is blir i så måte: Er det mennesketomme fotografiet – forstått som eksempelvis mikroskopiske detaljer og uengasjerende gruslandskap – immunt mot en fenomenologisk lesning?

Det er nettopp denne fremstillingen av Barthes som, etter min mening, får Elkins’ utlegg til å vakle. Han henviser til en passasje i La Chambre claire der det nevnes et fotografi av en melkedråpes fall tatt i løpet av et milliontedels sekund. ”(…) jeg trenger vel knapt nevne at den slags foto verken berører eller interesserer meg: Jeg er altfor mye av en fenomenolog til å like noe annet enn det jeg selv kan ta mål av.” (Det lyse rommet, s. 45). Elkins støtter seg til denne setningen når han fremstiller Barthes som fenomenolog, men han ser da bort fra at Barthes flere andre steder i sin bok omtaler seg som en som kun låner fra ”fenomenologiens prosjekt og språk” og endatil på en nonsjalant måte (Det lyse rommet, s. 31). Ett av Barthes’ utsagn fra denne utgivelsen er begrepet om ”en affektiv intensjonalitet”.

Det filosofiske begrepet om intensjonalitet er velkjent fra fenomenologien, men Barthes’ tilføying om det affektive lader den fenomenologiske betegnelsen nettopp med en emosjonell kvalitet som i videre forstand er med på å posisjonere Barthes på sidelinjen av Elkins’ påstand om La Chambre claire som en fenomenologisk studie. Elkins refererer ikke til de stedene hvor Barthes faktisk skriver om sitt eget forhold til og bruk av fenomenologisk tankegods. I denne sammenheng later det heller ikke til at Elkins er klar over at hele boken La Chambre claire er tilegnet eksistensialfilosofen Jean-Paul Sartres utgivelse L’Imaginaire fra 1940, en bok hvis prosjekt nettopp var å innlemme psykologiske strømninger i fenomenologiske studier. Barthes’ prosjekt bygger slik videre på Sartres utlegg om forskjellen mellom det virkelige og det innbilte. Dette er en av premissene for forståelsen av La Chambre claire, noe som i videre forstand svekker lødigheten til Elkins’ spørsmål vedrørende fotografier som er immune mot fenomenologiske undersøkelser.

Ved innledningsvis å ta dette grepet avviser Elkins (ubevisst) premisset for Barthes’ undersøkelse, noe som i sin tur gjør det vanskelig å faktisk opprette det dialektiske motsvaret han mener at hans Ernest - Det Lyse Rommetegen bok representerer. Elkins sier, mot de subjektive betraktningene som er å finne i La Chambre claire: ”But where, exactly, is the photograph itself in all this romance and novelization?” ”(What Photography Is, s. 37) Elkins vil her bort fra det subjektive og inn i det som kaldt og teknisk er fiksert i fotografiet, bort fra Barthes’ såkalt forføreriske skrivemåte og romantiserende betraktninger. Elkins velger her å bruke bildet av ”lille Ernest” (1931), et fotografi av en skolegutt som Barthes velger å stoppe opp ved og kommentere i følgende ordelag for å reflektere rundt det Her-og-nå som ufravikelig er å finne i fotografier: ”Det er fullt ut mulig at Ernest lever den dag i dag, men hvor? Og hvordan? For en roman!” (Det lyse rommet, s. 103-104).

Elkins stopper opp ved en nær sagt mikroskopisk detalj nederst i dette bildets høyre hjørne. Han forteller at han har oppsøkt Réunion des Musées Nationaux, der han fikk sin egen kopi av fotografiet, slik at han kunne blåse opp detaljen i høy oppløsning. I dette detaljnærbildet ser vi klart og tydelig en rekke små innrissede merker i fotografiet. Denne skaden i fotografiets overflate stopper Elkins opp ved: ”If I think just of photographs, their simple material, their surfaces, then I fail to find Barthes’ Photography. Surfaces are not photographs (…) but once surfaces are forgotten, photographs are also forgotten.” (What Photography Is, s. 38). Elkins understreker hvordan disse merkene ikke er å finne i det som er fiksert i fotografiet og som i videre forstand befant seg i rommet der ”lille Ernest” står, men at de befinner seg på det ferdig fremkalte fotografiet av ”lille Ernest”.
 
”When I look closely at the print in the French and English editions of Camera Lucida (den engelske tittelen på Barthes’ bok), I see the same marks in both. (…) It’s entirely possible that the reproduction Barthes himself saw was made from the same print, but this isn’t the kind of thing he noticed.” (What Photography Is, s. 37-38)
 
Elkins’ poeng er her å fremheve at overflatedetaljer på et fremkalt fotografi ikke er fotografier, men at de likefullt er en viktig del av vår måte å oppleve fotografier på. Dette stemmer forsåvidt, men argumentets påstand om at Barthes ikke var oppmerksom på slike detaljer, understreker hvordan Elkins her er ute etter å finne hva Barthes ikke kommenterer, for så å gå videre på dem.

Elkins benytter seg konsekvent av La Chambre claires engelske tittel, nemlig Camera Lucida. Den engelske tittelen henviser altså til tegneapparatet som forut for fotografiet gjorde det mulig å avtegne et objekt gjennom et prisme, hvor tegneren så med det ene øyet på papiret og med det andre på modellen. Elkins påstår feilaktig at Barthes aldri går inn på hva et camera lucida er, men beskrivelsen ovenfor er nettopp hentet fra den norske oversettelsen av Barthes’ bok (Det lyse rommet, s. 128). Elkins hevder videre at Barthes med denne tittelen ville bort fra camera obscuraets mørke passasje, hvorfra det moderne fotografiapparatet stammer. Denne formuleringen utgjør Elkins’ hovedpoeng: Barthes ser gjennom fotografiene – slik man ser gjennom et camera lucida – men ikke på dem. (”You can’t look through it without looking at it”) Grunnen til at Elkins fester seg slik ved fotografiets overflate, er at han vil gjøre det Barthes ikke gjorde. Men Camera Lucida er ikke Barthes’ egen tittel, fordi camera lucida henviser konkret til et teknisk apparatur. Den franske tittelen betyr nettopp ”Det lyse rommet” og er bevisst dobbeltbunnet gjennom en metaforisk bruk av den latinske betegnelsen camera lucida. Med denne betegnelsen henviser Barthes til betraktningen av fotografiet fra ”et blikkets synspunkt”.

Det er nettopp ut fra dette blikkets synspunkt at Barthes innfører begrepene om studium og punktum. Førstnevnte begrep beskriver en analytisk holdning til spektatorens betraktning av fotografier. Punktum i Del 1 av La Chambre claire henviser til en subjektivt registrert detalj i fotografiet, en erfaring som betrakteren Barthes tar med seg om hva fotografiet er i seg selv. Punktum i Del 2 av La Chambre claire henviser til en annen og temporalt betinget opplevelse ved betraktning av fotografier. For å kunne søke etter svar på hva fotografiet er i seg selv, sier Barthes eksplisitt at han ikke lenger kan undertrykke det subjektive ved betraktning av fotografier. For å kunne søke etter svar på hva fotografiet er i seg selv, sier Elkins eksplisitt at han nettopp har forsøkt å undertrykke det subjektive ved betraktning av fotografier, men dette ved bruk av en annen type fotografi: Det ødslige, smertefulle eller kjedelige fotografiet. Men Elkins leser Barthes som Fanden leser Bibelen: Han leser Barthes på tvers av Barthes. For å kunne komme opp med et motsvar som oppleves som nødvendig, må man først legge til grunn en mer adekvat lesning enn den Elkins la frem under sitt konferansebidrag på Media Acts. Og følgelig burde hans siste bok kanskje heller ha hatt tittelen ”What Photography Also Is - According to James Elkins”.
 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed