Skriv ut siden

Om-sorg

Kritikk Av mathias r samuelsen (04.10.2013 10:54 | Sist endret: 04.10.2013 12:05)

Tomannsshowet og kammermusikalen 1235129_516656288412847_1997375603_nVi er motorvei av Brødet og Eselet, bestående av musiker og kunstner Henrik Skotte og poet og redaktør Gunnar Wærness, tar oss med på en rundtur i et Europa på randen av politisk og økonomisk sammenbrudd.

Jeg skal ikke legge ut om symbolhistorien som navnene i sammensetningen Brødet og Eselet innbyr til. Spørsmålet er snarere: Tilbyr forestillingen en revidering av tradisjon, eller legger den opp til å fornye innholdet i den kollektive oppfatningen av forskjellen mellom de elendige og de overlegne. Nei. - Riv ned skiten! er det som står igjen. Eventuelt; oppfør deg som folk og håp at det går bra til slutt. Det er noe håpløst i «budskapet» forestillingen tilbyr.

Med en fragmentert musikkteaterform og kraftwerksk, satirisk motorveiromantikk blir vi presentert for ulike scenarier som til dels illustrerer, til dels prøver å forklare hvordan rekylen fra gode intensjoner kan treffe en i trynet. Men mellomeuropeisk 70-talls elektronisk musikk er ikke alene en gangbar referanse. Det musikalske og poetiske produktet Vi er motorvei går langt utover å bruke en teknologivennlig, utopisk vesteuropeisk lounge-radikalisme. Kanskje skal man heller se på hva som foregikk i Tyskland mens Kraftwerk sto på som verst. Jeg tenker da på RAF og sint middelklasseungdom som ødela for å bygge. På den annen side er det å blande mellomkrigstidens weilske kabaretform med referanser til 70-tallet virkningsfullt, og kan gi en pekepinn om hvor stykket ønsker å plassere seg.

Så synges det i arabiske halvtonemelodier 44740_516656298412846_1749730070_nog med en klezmer-feeling som kobler den norske avlatskulturen til andre religioner, og som får en til å tenke på mennesker som henger under trailere på grenseoverganger. Som tilskuer må man være forberedt på å bli innlemmet i situasjoner man ikke nødvendigvis er komfortabel med å være i.

Brødet (Wærness) og Eselet (Skotte) benytter masker og andre hodeplagg som bærer i seg gjenkjennelige popkulturelle referanser under forestillingen. Fra mellomamerikanske brytermasker, finlandshetter og et eselhode som bæres av Brødet. Kanskje mest imponerende er masken fra filmen The Creature from The Black Lagoon (1954). Under sistnevnte fremsier Brødet et nølende og angstfylt oralpoetisk dikt bestående av stønning og pust. Med disse maskene spilles det bevisst på grensen mellom det åpenbare og det skjulte, for eksempel har Eselet ved et tilfelle på seg en svart lue brodert med bokstavene RITALIN.

Musikalen er også en fattigdomsfortelling. Sammen med rikdomsdekadanse, middelklasserevolt og russisk absurdistunivers velter det seg over det jeg som vestlig forbinder med musikalsjangeren i dens britiske og amerikanske form. Her er det mer Woody Guthrie enn det er Gilbert and Sullivan, det er mer Tinpan Alley enn det er Broadway, faktisk er dette så Off Broadway at vi ikke lenger er på Manhattan, vi har flytta oss til en parkeringsplass i Brussel.

Det kan være trøblete å følge Wærness sine sprang mellom folkesangtroper og tilstrekkelig avansert poetisk språk. Men tekstene i Vi er motorvei er kjent landskap, en type fortelling, eller ikke-fortelling som man kan kjenne igjen fra Bli verden. Eller som i bruken av opprinnelsesmyter og historiefortelling i Tungen og tåren, her godt hjulpet av Skottes alltid overraskende og anarkiske komp. Musikken er sømløs og tekstene, melodiene og instrumenteringene kan ikke forestilles å ha vært framført på noen annen måte. - Selv om de jo faktisk har vært det.

Brødet og Eselet, Vi er Motorvei
Teaterhuset Avant Garden
27. - 28. september 2013



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed