Skriv ut siden

Om minnetap og byutvikling

Artikkel, Tekstserier Av Eline Bjerkan (24.10.2016 09:13 | Sist endret: 16.06.2017 17:16)

I slutten av august 2016 skjedde en historisk begivenhet. I Haag, og foran Den internasjonale straffedomstolen ICC, ble Ahmad Al Faqi al-Mahdi dømt skyldig i krigsforbrytelser, for å ha ødelagt en del av vår felles kulturarv.

Den Islamistiske opprørsgruppen som al-Mahdi stod i ledelse for raserte islamske mausoleer og helligdommer i Timbuktu i 2012. Ødeleggelsen av disse kulturminnene, som sto oppført på UNESCOs liste over umistelig kulturarv, er altså for første gang blitt ansett som en krigsforbrytelse. Dermed er kulturell ødeleggelse nå definert som et angrep på menneskers felles historie. Slik er domstolen i Haag med på å sette presedens i spørsmål om bevaring når kulturminner, historiske bygninger og oldtidsruiner systematisk blir utpekt som mål i krig.

– Kulturell ødeleggelse er et angrep på folks historie. Det fratar framtidige generasjoner deres minnesmerker og arv, sier sjefsanklager Fatou Bensouda ved ICC (VG. 23.08.2016 03:04).

Denne dommen aktualiserer derved flere generelle spørsmål: Hvem besitter retten til å viske ut historiske spor? Hvilke personer har makt til å velge hva som skal utgjøre vår kollektive hukommelse? Hvem eier minnene våre?

clarionlovestrh-fotoandreashvidstenFra en temmelig fredelig tilværelse i Norge, kan utskiftning av historiske bygninger og andre kulturminner fremstå som en ganske innviklet prosess. Det som utgjør den største trusselen mot norske bygg og kulturminner er som oftest planlagte eller for hastig utførte gentrifiseringsprosesser. En systematisk utskiftning av alt gammelt for å realisere nye ideer foregår i semi-offentlige fora, og oppdages svært sjeldent i tide av befolkningen. Politikerne på sin side beskyldes for å ikke ha nok estetisk eller helhetlig forståelse, og for å løpe næringsinteressenes ærend.

SV-politiker Snorre Valen harselerte nylig med dette da han beskrev kommunalråd i Trondheim kommune Geir Waages (Ap) sitt innfridde ønske fra 2008 om flere signalbygg i byen, noe som Waage bare sju år etter angrer på: «Særlig kritisk er jeg til begrepet «signalbygg». Det fins ikke noe mer forslitt ord, fra utbyggernes side» (Adresseavisen 16.06.2015 22:47).

Hvilke minner som fanges opp og anses verneverdige eller ikke, varierer. Mange vil for eksempel være enige i at ærverdige Britannia Hotel, i Trondheim, som åpnet dørene i 1870, kvalifiserer som et kulturminne i seg selv. Visstnok skal Speilsalen, i nyrokokko, i sin tid ha vært byens største dansegulv, og taket var som en himmel av arkadebuer og lysekroner. I Palmehaven, hotellets restaurant fra 1918, strakk karakteristiske palmetrær seg opp mot restaurantens glasstak til lyden av mykt pianospill, vannfontene og klirring fra porselensservise dandert på hvite duker. I en av Britannias salonger, Wedel-Jarlsberg-rommet (også kalt Blåsalen) ble noen malerier med trondheimsmotiv, malt i 1929 av arkitektstudenten Jarle Berg nylig fjernet. Disse har blitt tatt ned i det stille og uten at teknisk sjef for E.C. Dahls Eiendom, Arne Opsal, først kunne komme med en fullgod forklaring på hvorfor1. I skrivende stund er siste nytt at bildene ble tatt ned av en inntrenger2. Da nyheten om at bildene var fjernet kom, var byantikvar Mette Bye tydelig på at bildene representerer viktig lokalhistorie og kunsthistoriker Daniel Johansen ytret bekymring for hva som kunne ha skjedd med maleriene.

Hva som går tapt om man røsker 03TVRdBBzNvekk toalettbåser fra 1953, virker ikke like åpenbart, og det var ikke mange protestene da det ble bestemt at inventaret i brannstasjonen i Trondheim sentrum (tegnet av arkitektene Axel Guldahl og Harald Høye) skulle erstattes, for å gjøre plass til byens etterlengtede Kunsthall. Marmortrappen, brannmesterens kontor og fasaden er riktignok vernet og beholdt i sin opprinnelige stand, mens det som representerte hverdagen for brannmannskapet, den kombinerte gym- og kinosalen, biblioteket, de karakteristiske sklistengene samt toalettene er revet vekk.

Kunstnerne Ann-Cathrin Hertling og Elin Andreassen (Hertling & Andreassen) engasjerte seg imidlertid i brannstasjonen og rakk å arrangere lecture performancen Bekjennelser fra en lagbenk (2015) før inventaret ble revet. Under performancen inviterte de Trondheims befolkning til å oppleve gymsalen før den ble ombygd, samtidig som personer fra politikken, næringslivet, akademia, arkitekt- og kunstmiljøet fikk fortelle om steder i byen som har en spesiell betydning for dem. Kunstnerne selv var berørt av rivningen av brannstasjonens inventar. Etter Bekjennelser fra en lagbenk, forsøkte daværende byantikvar Gunnar Houen i tolvte time å gå inn for bevaring av sklistengene, men fikk til svar at prosessen var kommet for langt.

For bedre å kunne sette ord på hva man risikerer å miste når arkitektoniske innretninger og bygg rives for å gi plass til nye prosjekt, kan det tas utgangspunkt i UNESCOs konvensjon om vern av immateriell kulturarv. Dette innebefatter blant annet språk, ritualer, tradisjoner, kunnskap, utøvende kunst og sosiale skikker. Nettopp den immaterielle kvaliteten ved slik kulturarv må sies å gjøre den ekstra sårbar. Den hurtig skiftende samfunnsmessige og teknologiske utviklingen fører til nye måter å kommunisere på, nye måter å arbeide på, transportere oss på, være intime på og oppdra ungene på – kort sagt, nye måter å leve på.

Krav til effektivisering og kostnadsbesparing har over lang tid bidratt til å skvise ut nisjebutikker fra bybildet, og større, homogene kjedebutikker overtar. Hva mister man? Kunnskap om håndverksfagene og lokale tradisjoner, kanskje. Bristol Conditori fikk i 2013 Standhaftighetsprisen av Hertling & Andreassen for å ha servert kafegjester gjennom fire generasjoner. På Bristol baker Albert Petersen, den yngste representanten fra familiebedriften, en georginekake etter oppskrift fra sin oldefar. Kakeoppskriften tok han med til Trondheim fra København via Russland, hvor oldefaren jobbet som kokk under tzartiden. Det er nok ikke så enkelt å drive denne type kafé i dag, for i 2007 måtte eksempelvis identitetsmarkøren Café Erichsen avslutte en 93 år gammel kafétradisjon i Nordre gate, for å bli erstattet av nok en butikk i kleskjeden Zara. Georginekaken på Bristol Conditori er et eksempel på noe som fortjener å anses som tradisjon, og noe som er med på å gi byen et særegent preg.

I tillegg til det rent arkitektoniske, 01TVYF9KAXer det også et tap av immateriell kulturarv når brannstasjonens inventar rives. Man mister samtidig fragmenter av etterkrigstidens tidsånd. En felles gym- og kinosal klinger godt med 1950- og 60-tallets arkitektoniske forutsetninger, som var preget av rasjonering, materialknapphet og et fokus på effektive planløsninger. Ut fra disse forutsetningene ble offentlige bygg som skoler og samfunnshus planlagt, og man ser ofte at det er lagt opp til kombinert bruk av arealene: Samfunnshus bygget utenfor bykjernen kunne romme både kino, begravelse, fest og idrettslag, mens skolebyggets hjerte lå i aulaen – samlingspunktet, gymsalen, kinoen, konsertsted og arena for bygdemøter.

I tillegg til å bygge arealeffektivt, kan viktigheten av det å vedlikeholde både fysikken og intellektet ha vært et sentralt moment i utformingen av brannstasjonen. Bygget hadde ikke bare kombinert gym- og kinosal, men i sin tid også et eget, påkostet teknisk rom med filmfremviser og i tillegg: et bibliotek på samme størrelse som brannmesterens kontor og med samme integrerte interiør i eik. Man kan således få inntrykk av at brannstasjonen ble tegnet ut fra et helhetlig syn på mennesket.

Videre er brannstasjonens estetiske utforming et godt eksempel på etterkrigstidens funksjonalistiske arkitektur:

[...]Bygningene er gode eksempler på i hvilken grad funksjonalismen representerte noe helt nytt i arkitekturhistorien: en enkel form uten dekorasjon og sitater fra tidligere tider skulle gjenspeile den saklighet og offentlige soliditet som det nye samfunn hadde som sine idealer.3


02TVYF9KAZEn videreutvikling av den fascinerende ideen om arkitektur som et slags sjelens speil, finner vi igjen hos den tyske kunst- og arkitekturhistorikeren Nikolaus Pevsner. Hans utgivelse Pioneers of the Modern Movement from William Morris to Walter Gropius, publisert i 1936, ble et av modernismens standardverk. Her skriver Pevsner kritisk om historismen, en arkitektonisk periode på 1800-tallet, som nokså uhemmet etterlignet eldre perioders stiluttrykk og ble dermed beskyldt for å skape en viss stilforvirring. Bruddet med historismen, derimot, kjennetegnes ifølge Pevsners overbevisning av:


[...] en ny stil som skal stå i samklang med tiden, och där en ny formkänsla smälter samman med ett moraliskt krav som sedan kommer att känneteckna den moderna rörelsen. [...] De enkla geometriska formerna, de släta ytorna, avsaknaden av ornament etc, blir alla del av ett moraliskt imperativ.


Sitatet er tatt fra boken Den moderna arkitekturens filosofier av Sven-Olov Wallenstein, hvor forfatteren fortsetter med å forklare hvordan Pevsner beskriver den moderne arkitekturen som sunn, ærlig, værdig, ren og nobel, mens historismen var pratsom, overflødisk, melodramatisk, monstrøs og vulgær. Pevsner skal videre ha konkludert med: «När vi till sist träder in i modernismen, och lever bland dylika ting, då andas vi en hälsosammare luft».

Selv om Pevsner kan virke noe eksentrisk i sin bejubling av modernistisk arkitektur, så vil jeg tippe at det var en lignende aura, eller stedsfornemmelse, Hertling & Andreassen kjente på da de arbeidet med brannstasjonen i forbindelse med Bekjennelser fra en lagbenk. Dette er hvordan Andreassen beskriver sitt møte med toalettrommet:

Det som skurrer er hvor uberørt rommet virker. Ingen har satt sin signatur verken på dørene eller veggene. En lås er byttet ut for lenge siden. Det ligger et Vi Menn inne på den ene doen. Men bortsett fra det fremstår toalettet ennå slik arkitektene tegnet det. Det er ingen som har hatt behov for å ytre verken gufs eller lengsler på disse veggene. Ingen båser har skomerker opp etter dørene. Dette sier noe om menneskene som har jobbet på brannstasjonen gjennom alle år. Dugnadsånd, vedlikehold og sparsommelighet har vært tradisjonen, riktignok erstattet med anbudsrunder og mer innleide firmaer de siste årene. Men, gjennom snart 70 [år] har det satt seg en kultur for god gammeldags folkeskikk. Du pøbler ikke på et sted du selv passer på.

Andreassen skriver også at bare minnet om messinghåndtakene, «formet i ei tid da arkitektene tegnet ned på detaljnivå», og tanken på en arkitekt som kjenner på ergonomien i et håndtak som utformes, er god nok grunn til å ta vare på disse doveggene. De sosiale skikkene, idealene og levemåtene vi kan lese ut fra arkitektur, er eksempler på immateriell kulturarv.

Disse toalettbåsene kunne fort ha endt opp på fyllingen på Hegstadmoen, hadde det ikke vært for at restauranten Frati viste interesse for interiøret og valgte å adoptere båsene. De historiske dørene er altså i full sving hos Frati, som en slags omvendt versjon av Duchamps pissoar. Slik levendegjøres en – nokså uforutsett og særdeles ydmyk − arv fra etterkrigstidens brannvern, som byens befolkning nærmest håndhilser på idet de griper om håndtakene.

Når Hertling & Andreassen inviterer til sitt nyeste prosjekt, Gjenforeningen på Frati mandag 24. oktober, er det for å børste støv av noe gammelt. Med denne festaftenen videreføres deres første lecture performance, Bekjennelser fra en lagbenk. Nå skal et fragment av en tidligere brannstasjon, et lite toalettskilt i messing, gjenforenes med eikebåsene de opprinnelig hørte til, og slik skape et utmerket, funksjonelt toalettparti med særegen historie. Andreassen & Hertling beskriver det slik: «Gjenforeningen er – for oss – et forgjeves forsøk på å gjenforene en sammenheng» (Min uthevning).

Screen Shot 2016-10-24 at 08.22.48På samme måte som med brannstasjonen, kan man si at det var mer enn betongstøv som falt til bakken da Høyblokka ved det daværende Regionsykehuset i Trondheim, RiT (Nå St. Olavs hospital), ble revet i 2011. Den ruvende, sandfargede blokka var tegnet av arkitekt Karl Grevstad, som også var professor i byggekunst ved NTH (NTNU). Blokka, som ble tatt i bruk i 1960, fremsto kanskje som en dyster koloss, men «alle» i Trondheim visste om den, og «Høyblokka» fremstår da også nærmest som et kjælenavn.

Studentene i Universitetsteateret ved NTNU beskrev blokka som «selve symbolet på trønderes lidelse og helbredelse i over 50 år» og gjorde den til hovedaktør i kunstprosjektet Høyblokka – post mortem. Selv om den kunstneriske fremgangsmåten var annerledes enn Hertling & Andreassens metode, så tematiserte også studentene byutvikling og kollektive minner i arbeidet med sitt. Prosjektet besto av innsamling av minner, seminarer, minnestund, fagbok og til sist en forestilling, og avdekket et stort folkelig engasjement. For mange har dørene i Høyblokka vært de første og siste dørene de ble båret gjennom. Daværende studierektor ved liturgisk senter i Trondheim, Kari Veiteberg, kalte blokka for et emosjonelt landemerke, en definisjon som på samme tid fremstår presis og romslig.

Samtidig, så er utviklingen av Øya og St. Olavs – både hva gjelder bygninger, infrastruktur, bruken av kunst i offentlig rom, bevaring av eldre arkitektur og parker, samt nærheten til byen –priset for å være den mest vellykkede urbane integreringen av sykehusbebyggelse i norsk sammenheng.

Litt nærmere sentrum, på adressen RakeElgeseterGate30bFTrygveOhrenElgesetergate 30B, står en bygård som har vært planlagt revet helt siden 1950-tallet. Bygården fra 1911 er en ærverdig gård i jugendstil, med 14 leiligheter og to næringsseksjoner. Den kan imidlertid være lett å overse slik den står i dag, fraflyttet og dekket av asfaltstøv i den mest trafikkerte og forurensende gaten i byen. Også her ble bygget gjort til gjenstand for et kunstprosjekt utført av Rake visningsrom. Til forskjell fra Høyblokka står bygget fremdeles, kanskje nettopp som en uforutsett konsekvens av prosjektet, siden det genererte et stort engasjement blant politikere, akademikere og arkitekter. Tidligere byplanlegger Idar Støwer, politiker Trond Åm (V), arkitekt August Schmidt, instituttleder ved Institutt for byformidling og planlegging ved NTNU, Markus Schwai og dekan ved Fakultet for arkitektur og billedkunst ved NTNU, Fredrik Shetelig gav alle uttrykk for at det vil være et feilgrep å rive gården.4.

RakeF-ALKI løpet av én måned fylte Rake bygningen med liv: performancer, konserter, utstillinger og middagsselskap, i tillegg til at hele bygården var åpen for alle under utstillingsperioden. Da jeg, kort tid etter utstillingen var over, intervjuet Charlotte Rostad (Rake) om prosjektet, sa hun blant annet: «Det var veldig sterkt å gå rundt i de tomme leilighetene. Man kunne se spor etter mennesker, det ga en rar følelse. Særegne lukter og spor i veggene. Du kunne se at her har noen vært sint. Eller at her har man forsøkt å ta vare på det lille man har». Kunstner Per Kristian Nygård fanget noe av denne essensen da han tok ut brødfjølene fra kjøkkeninnredningene, og lagde tresnitt av skjæremerkene i disse etter flere års bruk av de forhenværende beboerne i bygningens forskjellige leiligheter.

Det er ingen banebrytende innsikt, men kan likevel være verdt en påminnelse: Kunnskap om mennesket avsløres i omgivelsene våre. Den avsløres i bygninger som brannstasjonen, Høyblokka og Elgesetergate 30B. Vi kan ikke ta vare på alt. Men det må kunne forventes at ugjenkallelige beslutninger om byutvikling tas på et informert og reflektert grunnlag, ikke som et resultat av politikeres stormannsgalskap, premisser som er (mer eller mindre) lagt, spandable næringslivstopper eller overivrige utbyggere. Det kan synes som om det eksisterer et behov for en større bevissthet om at det ikke bare fjernes grunnmurer, bindingsverk og himlinger når man renoverer eller river; også minner, tradisjoner og både sosial og arkitektonisk historie går stadig tapt.

 

Om minnetap og byutvikling er første bidrag i en tekstserie om byutvikling med utgangspunkt i Trondheim. Serien er basert på samtaler mellom skribent og Hertling & Andreassen, og initiert i forbindelse med deres kunstprosjekt We’re here for a good time (not a long time).



        1 Historiske malerier fjernet uten eksperthjelp, Adresseavisen (23.09.16 06:23)

          2 -Det var en inntrenger som tok ned bildene, Adresseavisen (24.09.16 11:54)

          3 Arkitektur og historie i Kongens gate, Kildenett.no

          4 Fortsetter kampen på Elgeseter, Adresseavisen (28.10.14 15:26)



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed