Skriv ut siden

Nostalgi og suggesjon: Å dvele foran en spilledåse

Kritikk Av Hjørdis-Linnea Myhre (30.01.2015 10:49 | Sist endret: 30.01.2015 16:12)

Den svenske kunstneren IMG_4010Jonas Dahlbergs første separatutstilling i Norge vises i disse dager på Kunsthall Trondheim i samarbeid med Kunstmuseet i Norr, Kiruna. Den rykende ferske filminstallasjonen The Music Box tar oss med på innsiden av en spilledåse. Det lille instrumentet blir forstørret slik at det oppleves som et stort og mystisk rom. Verket refererer både til industri, film- og familiehistorie, og jo mer jeg grunner over det, jo tydeligere står det fram for meg som et tvers igjennom nostalgisk verk.

Hva er egentlig nostalgi? Ordrett betyr det enten en sterk hjemlengsel eller en sentimental lengsel tilbake til en tidligere del av ens liv, eller til tidligere tider. Det kan legges til at det i denne lengselen også ligger en tidsbevissthet, et vemod over at tiden går og at vi aldri vil få den tilbake, og dessuten en sorg over at vi er forgjengelige.

Mannen bak The Music Box er nok mest kjent for sitt anerkjente, men omstridte forslag til Utøya-minnesmerket, der han vil lage et sår i naturen ved å dele Sørbråtens odde i to. Dahlberg, som har bakgrunn som arkitekt, jobber forøvrig særlig med filmmediet. Hans videoarbeider viser ofte arkitektoniske rominstallasjoner filmet i sakte, sveipende bevegelser. Det er lydløst, og det distanserte kamerablikket ligner overvåkningskameraets. Denne gangen er strategien en litt annen. The Music Box viser to filmer, der den største tar oss med til innsiden av en mekanisk spilledåse, mens på en mindre skjerm vises instrumentets opptrekksnøkkel som stille dreier rundt. Hovedfilmen dekker gallerirommets innerste vegg, og er en svart/hvitt-film som går i loop, uten en klar begynnelse eller slutt.

I oppbyggingen av The Music Box har IMG_3996Dahlberg gjort bruk av en avansert teknikk – objektet filmes i tre separate tagninger med ulik dybdeskarphet, som deretter legges oppå hverandre – hvilket gjør at det meste framstår som skarpt og gir et hyperrealistisk inntrykk. At det er filmet med makroobjektiv, gjør dessuten at den lille spilledåsens indre framstår som enormt. Objektet er inndelt i 25 ruter som filmes hver for seg, for deretter å settes sammen til én sammenhengende film. Enkelte ganger kan skjøtene mellom klippene vises, men om det ikke er ment som et historisk referanse virker det uansett ikke forstyrrende på helheten. Teknikken gjør at vi kommer veldig tett på objektet, som antar enorme proporsjoner. Det vi ser er spilledåsens indre mekanikk av tannhjul, skruer og metallkropp. Innskriften «Made in Switzerland» slår imot oss i enorme fonter. Vi ser også det roterende sylinderet med tenner som spiller på metallkammen der tonene lages.

The Music Box refererer til tidlig filmhistorie: Den er utført i svart/hvitt og har et grovt uttrykk; den viser tannhjul og den tidlige industriens mekanikk; og den har stumfilmens verballøshet. Referansen til Charlie Chaplins Modern Times (1936) er åpenbar. På samme måte som denne filmen var Chaplins siste stumfilm, og representerer overgangen til lydfilmen, er The Music Box også Dahlbergs første film med lyd. Lydsporet består av lyder fra spilledåsen, som er bearbeidet for å skape mer romlighet. Den dype, buldrende lyden virker suggererende på meg og gjør filmopplevelsen mer intens. Den understreker dessuten følelsen av å være i et stort rom, eller inne i et maskineri.

IMG_4006Det filmede objektet, spilledåsen er i seg selv et nostalgisk instrument. Dette bestemte eksemplaret ble gitt til Dahlbergs mor i 1941, av hennes far. At moren som treåring lekte med instrumentet, tilskriver objektet for kunstneren en familiehistorisk verdi.

Man kan dvele over nostalgien som fenomen. Den viser hvordan vi knytter historie til ting og slik gjør følelsene våre for objektet sterkere. Snarere enn en følelse av vemodig lengsel var opplevelsen foran visningen av filmen fascinasjon og suggesjon, jeg ble dratt inn i dette forstørrede objektet som jeg visste var så lite. Jeg mistet oversikt, og lot meg rive med av assosiasjonsrekkene som meldte seg. Jeg kunne være ute i rommet, nede i en gruve, jeg betraktet et landskap. Hele tiden mens jeg lot meg forundre over at dette var innsiden av spilledåsen. 

Jeg kjente meg berørt av denne filmen, en ordløs invitasjon inn i en fascinerende romlighet. Jeg ble berørt av hvordan noe så mekanisk og industrikonnoterende kan framstå så poetisk og tiltrekkende. En liten gjenstand har blitt til en stor film.


Jonas Dahlberg The Music Box
22. januar – 1. mars 2015
Kunsthall Trondheim

Se bilder fra utstillingen.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed