Skriv ut siden

Nomaden som kunstpedagog

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (24.09.2012 12:38 | Sist endret: 05.10.2012 10:11)

”Temporær, ulik, underlig, gåtefull, leken, aktivistisk, finurlig, humoristisk, poetisk, kulturell, sosialkritisk, etisk, dekorativ, flyktig, sosial.”

- adjektiver fra Lademoen Art Nomads’ katalog.

Lademoen Kunstnerverksteder (LKV) har invitert elleve tidligere gjestekunstnere tilbake til Trondheim. Anledningen er Lademoen Art Nomads, et kunstprosjekt som er realisert i og rundt Lademoparken. Beveggrunnen er utsagnet ’Kunstneren som nomade’, et konsept som relaterer seg til atelier- og verkstedshusets sterke tilknytning til det globale residency-systemet. Prosjektgruppen – bestående av Kristina Karlsen (daglig leder LKV), Margrete Abelsen (prosjektleder Babel Visningsrom for Kunst) og Per Formo (prosjektleder Lademoen Art Nomads) – presenterer de forskjellige bidragene på en positiv og inkluderende måte, som seg hør og bør om et kunstprosjekt i det offentlige rom.

I tilfellet Lademoen Art Nomads står nomadekonseptet som en garant for en fattbar inngangsport. Her tematiseres effekten av en global tilværelse – hva enn man måtte legge i dette – på mangt et vis. Men om man setter den innrammende formidlingsretorikken opp mot de faktiske verksbidragene, slår det meg at det er ett adjektiv som glimter med sitt fravær; ett beskrivende ord som merkelig nok mangler, men som dekker nær sagt alle bidragene: pedagogisk.

Om man entrer Lademoen fra vest, støter man Lademoen Art NomadsSovereign Powers av Chris Bell, prosjektets ’monumentale flaggborg’. Tretten flagg i blått og hvitt – det er nærliggende å tenke på FN-flagget – vaier fra hver sin flaggstang. Det hele er plantet i en sirkulær og gressbekledt opphøying i parkens sørvestlige hjørne. Flaggenes motiver etteraper uttrykket til de tretten typene elektriske støpsler som finnes verden over. Verket fungerer som en subtil inngang til prosjektet nettopp fordi form (flaggformatet) og innhold (strømkilden) fungerer som et abstrahert, men klart uttrykk for hva som virkelig er kilden til alle våre teknologiske informasjons- og kommunikasjonsmuligheter.

Videre innover i parken møter vi blant annet Humberto Duques bidrag Shortest Journey, et stupebrett fra det tidligere Trondheim Sentralbad, som er montert på en åpen parkflekk. Her stilles betrakteren overfor en rekontekstualisering, som i sitt kontante uttrykk inntar rollen som Lademoen Art Nomads’ mest lekne verk. Den forbipasserende utfordres til handling mens verkets form og tittel etablerer en intertekstuell undertone; som pendant til både Fig. 11 (Diving Board) og Short Cut av kunstnerduoen Elmgreen og Dragset.

Mark Clare materialiserer det globale maktspillets Lademoen Art Nomadsurettferdige dynamikk i verket Ping Pong Diplomacy, et fullt ut brukbart pingpongbord i tre, der den ene banehalvdelen er glatt og fin, mens den andre er ujevn og bygget opp av resirkulert trevirke. Men budskapet er så krystallklart i sin åpenhet at det risikerer å levne betrakteren likegyldig.

Heather Passmore bidrar med en såkalt ’garnfreske’, en installasjon som søker å tematisere problemet som oppstår når laksevirus fra diverse oppdrettsanlegg møter uforberedt villaks. Verket er presist og tålmodig surret opp langs en grå utendørsvegg, men fungerer – etter at man har grepet poenget – kun som en velmenende dekorasjon.

De aller fleste verkene holder et godt håndverksmessig nivå, men bidragene velger i utpreget grad den gylne middelvei som formidlingsbane. De plasserer seg som oftest mellom ja og nei, øst og vest, svar og spørsmål, likesom for å holde seg inne med alle. Denne utpregete kunstfaglige snillismen fortsetter både i Han Sam Sons semisakrale installasjon re-material, i Nayoungims og Gregory Maass’ lettfattelige, ordspillpregete og pyntelige bordekunst og i Marnie Moldenhauers verk av heklede linbrikker. Alle tematiserer de mobilitet og tilhørighet, på ett eller annet vis, uten at det føles som problematiseringer.

På Babel Visningsrom for Kunst stiller mange av de aktuelle kunstnerne ut verker som kan betraktes som supplementer til kunstnernes mer eller mindre viktigere bidrag utenfor. Inne i Lademoen kirke har ytterligere to kunstnere fått plass. Alyssa Taylor Wendt bidrar med installasjonen Movum Vitae, en kinetisk skulptur som inkorporerer så mange forskjellige materialer at den formelig skriker etter spirituell frelse. Det er umulig fullt ut å gjøre seg opp en mening om hvorvidt dette er et resultat av en nøye tilmålt utvelgelsesprosess eller ren og skjær schizofren globalisme. I den runde lille oktogonen fungerer verket som frisk kitsch.

Lademoen Art Nomads I kirkens annenetasje, foran orgelet, finner vi Hideki Kannos tegnemaskin, skjønt ’tegnemaskin’ er å undervurdere verket, som bærer navnet Drawing Mycelia. Seksjoner av forholdsvis avansert teknologi utgjør majoriteten av skulpturens masse. Det er godt å se en kryptisk rull med tegnede streker som langsomt, men sikkert vokser ut over orgelbalkongen og ned mot det solide kirkegulvet. Slik skiller det seg fra mange av de øvrige og assosiasjonsstyrende bidragene som preger Lademoen Art Nomads.

Lik en samfunnsfagslærer med streng nøytralitetsplikt, utfolder Lademoen Art Nomads seg som en engasjert, men saksnøytral affære. Det er tross alt ikke vanskelig å si seg enig i at kommunikasjonsproblemer, utnyttelse av U-land og lakselus representerer uhellsvangre sider ved den globale tetthet. Som en konfrontasjon ender dermed prosjektet opp som et harmløst statement.

9026_152403322065_5382478_nMen likevel er det den globale kunstnerens nomadisme som her er grunnmotivet. Og som ethvert prosjekt med respekt for pedagogisk korrekthet, kommer dette tydelig frem. Med de mange eksotiske navnene på verkslisten er budskapet tydelig og klart: Kunstneren kommer og kunstneren går, kunstneren høster og kunstneren sår. Budskapet fremstår ferdigtygget. Det inviteres til undring, men det sprenges istedenfor altfor mange åpne dører. Det bys på formuttrykk som forskyver blikket, men ikke synspunktet. Det konfirmeres mer effektivt enn det kontrasteres. Men det er mulig jeg tar feil: Dette er kanskje likevel ikke et sosialkritisk eller gåtefullt prosjekt som søker å problematisere. Det er kanskje det faktum at Lademoen Kunstnerverksteder er en globalt orientert og trygg midtnorsk havn for kunstnere in residency som her skal formidles? Og dette kommer praktiskpedagogisk tydelig frem: Lademoen Kunstnerverksteder er en globalt orientert og trygg midtnorsk havn for kunstnere in residency.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed