Skriv ut siden

Naturen som politikk, politikk som poesi

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (02.09.2015 08:05 | Sist endret: 02.09.2015 11:21)

Mellom 24. og 28. august ble de to videoprogrammene ”Beyond Horizons” og ”Other Powers” vist parallelt på Trøndelag Senter for Samtidskunst. Videoprogrammene er ikke kuratert i den forstand at de inkorporeres i rommet for en totalopplevelse. Dette er ”sitt ned og se”-videokunst. De to kuratorene Susanne Sæther og Hanne Hammer Stien har gjort et utvalg og bestemt en avspillingsrekkefølge innenfor to tematikker. Slik sett er ”Beyond Horizons” og ”Other Powers” lukkede størrelser innenfor projeksjonens ramme, noe som også tillater visningsstedet en fordringsløs montering: sette opp høyttalere, stille inn bildet og trykke play etter å ha satt opp noen stoler i rekke og lagt en matte på gulvet. Og en matte på gulvet i overetasjen og noen godstoler bakerst i underetasjens blackbox kan komme godt med da programmenes totale varighet ligger tett opp under tretimersmerket.

Det første og lengste programmet, ”Beyond Horizons”, omhandler og behandler forvaltning av naturressurser i nordområdene (hovedsakelig i Norge). All den tid utgangspunktet er så vidt, innfallsvinklene så mange og ordene enda flere (glokalisering og globalisering, tradisjon og fornying, global oppvarming og bærekraftig utvikling, økologi og økonomi etc.), er det først betryggende, deretter ganske så medrivende å konstatere hvor presist avgrenset mange av videoene evner å kommunisere denne tematikken.

IMG_3297Det hele åpner med Geir Tore Holms flott monotone ”Retten til landet og vannet” (2011). Her følger kamera, tilsynelatende uten nevneverdig digitalt etterarbeid, en aldrende mann som feller trær, fjerner bark og kløyver ved, paret med opplesningen av sitater fra mennesker som over tid har gjort seg direkte avhengig av naturressursene. Den ett kvarter lange prosessen får politisk tyngde med henvisningen til Finnmarksloven, loven som skulle trygge blant annet den samiske befolkningens rett til bruk av nordområdene. Bildene av kroppens rolige bevegelser står seg godt som en visualisering av verdiene som løftes frem av sitatene.

Grunnen til at Holms arbeid treffer så godt, er kanskje at det var det siste verket jeg så under første gjennomgang. Det opplevdes som en landing, et konkret og jordbundet statement uten støyende effekter og geopolitiske insinuasjoner. Jeg hadde, med andre ord, like før dette vært vitne til det dramatiske nest siste verket, Oliver Resslers ”Leave it in the ground” (2013), som med sin dramatiske oppleserstemme verdig en thrillertrailer – over de slørete bildene av flom, nød og katastrofer, kryssklippet med forblindede rikmenn og storpolitikere – så å si meddeler at løpet er kjørt.

IMG_3259Et verk som vokser er den kontrasterende, lette og ledige ”Breaking the ice” (2013), der Kjetil Berge på vinterstid, i forbindelse med Barents Spektakel, krysset landegrensene i nord og tilbakela et ufattelig antall kilometer i en glorete isbil med lovnad om gratis is til dem som ville prate med ham om været. Umiddelbart fremstår det, med sin nesten plumpe dobbelbetydende tittel, tilfeldig redigert. Men fokuset på mannen i gatas oppfatninger omkring klimatiltak og global oppvarming blir mer slagkraftig ettersom holdningsforskjellene kommer til syne og som mot slutten fremstår som politiske utspill – dette er ikke bare «prat om været». Berges i overkant joviale bidrag kan slik sett, for språklig å svare verkstittelen med samme mynt, tolkes som kjølig ironi.

Og politikkens ringvirkninger – eller ”de ytre randsonene av maktens manifestasjoner”, som det heter seg i presentasjonen – danner grunnlaget for det langt mer abstrakte programmet ”Other Powers”. Her er det verdt å løfte frem de to nøkkelsetningene (den ene blir til og med repetert to ganger over ni linjer):

”Mer spesifikt deler kunstnerne en interesse for hvordan historiske og samtidige maktstrukturer, så vel som avvik fra disse, får konkrete og ofte bisarre kroppslige uttrykk. I videoarbeidene blir vi vitne til modernitetens og rasjonalitetens mørkere og bisarre sider.”

Og siden jeg denne dagen har møtt 11921658_926033277469714_7710013102971126643_nopp til åpningstid, starter jeg på likt med to videoverk av Liv Bugge, henholdsvis ”The Dead Layer” (2013) og ”Hyperborean-Room Ballads” (2008). Førstnevnte viser nærbilder av røyk som snor seg stille og silkemykt over benkene og protokollene i en tom rettssal, ispedd bilder av en absurd ’ut og inn av rolle’-seanse der en kvinne overfor en terapeut forsøker å beskrive eller kjenne på en smerte. Neste verk er kanskje klarere i konsept – med sine hint til det koloniale Belgisk Kongo og misbruk av mytologi – men er enda mer abstrakt på det visuelle planet: Tegninger i metamorfose og knudrete tekstbrokker illustrerer en scene der en kvinnelig kongolesisk dyretolk via et fotografi forsøker å komme i kontakt med det som etter sigende er kunstnerens far og hans førerhund. Det hele bygger seg opp som en fortettet, feberaktig nattlig seanse. (Joseph Conrads ”Heart of Darkness” lurer nesten selvfølgelig i kulissene.) Det er kompakt og mørkt, på grensen til det ugjennomtrengelige.

Leander Djønnes avsluttende IMG_3244”Void to Void” (2007) føles som en forløsning etter at jeg har sittet stille og mutters alene i TSSKs blackbox i vel over en time. Djønnes videoverk foregår i én tagning, én kontinuerlig bevegelse – ett kamera som starter på havbunnen, kryper seg oppover en marbakke før det langsomt bryter seg opp mot lyset og vannoverflaten. Det ender til slutt opp i en hule. En blendende hvit åpning er avslutningsmotiv, ikke bare på Djønnes verk, men også på det ellers tunge videoprogrammet ”Other Powers”. Bevegelsen er så konkret og langsom og fin at jeg overhodet ikke leser inn noen som helst form for dødstematikk, noe som ville ha forringet det hele. Dette står seg dessuten best til presentasjonssetningens hint om ’kroppslige uttrykk’.

Det programmet jeg forventet at skulle være det mest abstrakte, poetiske og langdryge, fremstår over tid som det mest jordnære og politisk slagkraftige, mens det programmet jeg trodde skulle være det mest uttalt politiske, viser seg tilsvarende å være det mest abstrakte og utmattende, det mest poetiske. Et samlet parallellprogram på nesten tre timer er mye å invitere inn på, særlig når man kun holder åpent i fem dager (attpåtil arbeidsdagene mandag til fredag). I løpet av mine tre dager og godt over fire timer støter jeg totalt på tre personer, hvorav kun én blir værende over mer enn ett videoverk.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed