Skriv ut siden

NN-KH NN-KH NN-KH

Artikkel Av André Gali (16.03.2016 11:59 | Sist endret: 23.06.2017 12:55)

I fjor fylte Norske kunstbanken_4_spor_etter_oss_1_Foto_Ruta_PakarklyteKunsthåndverkere 40 år og lykkeligvis for organisasjonen falt dette sammen med en ny interesse for kunsthåndverket, en renessanse ifølge Aftenpostens Heidi Borud. Mens kunsthåndverket jevnt og trutt har utviklet sine egne diskurser innenfor sin urene mellomposisjon mellom samtidskunst og design, (med en rekke høydepunkter gjennom de 40 årene og både ikoniske verker og internasjonalt prisede kunstnere), har det offentlige øyet på kunsthåndverk vært halvt sovende inntil nylig.

er kunsthåndverkets verdier overalt; håndlaget, kortreist, fysisk, taktilt, sanselig, miljøvennlig (selv om ikke all kunsthåndverksproduksjon faller innenfor her), for å nevne noe. Vi ser også at samtidskunsten og designfeltet higer etter muligheter og innfallsvinkler som er standard vare i kunsthåndverket.

Kunstnere revurderer konseptualismens holdning til materialet som «sekundær informasjon», primær informasjon» er altså idéen) og går fra en Platonsk verdensanskuelse inn i en mer Aristotelisk holdning til den materielle verden. Det snakkes i teleologiske vendinger om gjenstanders egen «agency», og at objekter har en egen ontologi, en egen væren uavhengig av mennesket.

AuroraPasseroKunstnernesHus2011Samtidskunstnere revurderer moderne verdier og utforsker abstraksjon, materialitet, håndverk (noe som i fjor var tydelig i utstillingen NN-A NN-A NN-A - Ny Norsk Abstraksjon på Astrup Fearnley Museet, og som nå er å se i Stavanger Kunstmuseum). Samtidig trekkes en rekke “materialbaserte” kunstnere, særlig (kvinnelige) tekstilkunstnere, frem fra glemselen og inn i folks bevissthet gjennom museumsutstillinger.

En kunstner som på mange måter har blitt et symbol på denne materielle og håndverksmessige vendingen, og som står som foregangskvinne for unge tekstilkunstnere (som Ann Cathrin November Høibo), er veveren Hannah Ryggen (1894−1970). Fra Ørlandet i Sør-Trøndelag vevde hun politiske og maktkritiske tepper som kommentarer på personlige opplevelser så vel som nazismens og fascismens fremvekst i Europa, begge deler med imponerende vidd.

De siste årene har Ryggen fått fornyet interesse gjennom utstillinger som Det menneskelige mønster: Hannah Ryggen i vår tid i Kunsthall Oslo, Forms of Modern Life: from the archives of G. Guttormsgaard i OCA, dOCUMENTA (13) i Kassel og sist med Hannah Ryggen. Verden i veven i Nasjonalgalleriet, en utstilling som er gått videre til Moderna Museet i Malmö.

I kjølevannet av Ryggen har en rekke tekstilkunstnere fått vind i seilene. Parallelt har keramikken, ikke minst “brukskunsten”, fått ny anerkjennelse. Også smykkekunsten har de seneste årene markert seg som et vitalt kunstnerisk felt, som ikke bare handler om å «lage vakre ting», men hvor politiske og konseptuelle prosesser trekkes inn og diskuteres i brosjer og halssmykker.

Norske Kunsthåndverkere (NK) har nok spilt en rolle her. Arbeidet med å sikre stipender, arrangere utstillinger, publisere tidsskrift og drive galleri, som ble påbegynt for 40 år siden og pågår med stadig større tyngde, bærer frukter.

Det er blitt sagt om NK at det hele startet i Trondheim. Her studerte og jobbet mange av de kunsthåndverkerne som senere skulle omforme organisasjonen Norske Brukskunstnere til Norske Kunsthåndverkere, blant dem var Jorun Kraft Mo, Konrad Mehus og Yngvild Fagerheim. De følte sterkere fellesskap med grafikere og andre skapende kunstnere, enn formgivere i kunstindustrien og brukskunstnere. Fremfor å forme skjønne, funksjonelle gjenstander som kunne selges for en rimelig penge til folk flest, ville de jobbe mer nyskapende med fokus på estetikk og meningsytring. For eksempel lagde Fagerheim i 1971-2 en bryllupskake i steingods og tekstil med et svidd ektepar på toppen, som en kritisk kommentar til ekteskapet som institusjon. Verket hadde ingen åpenbar funksjon og strakk seg langt i retning billedkunsten. Men det var likevel viktig for kunsthåndverkerne at de jobbet med et eget kunstfaglig uttrykk, som skilte seg fra billedkunsten, og som eksisterte på egne premisser med egne referanser og diskurser.

jorun-kraft-mo-arbeid2Det hører til historien at en av hovedgrunnene til å kalle seg kunsthåndverkere var av økonomisk art. Da Kunstneraksjonen -74 ble formet kom Norske Brukskunstnere med og kunsthåndverkerne ønsket seg de samme juridiske og økonomiske rettighetene som andre kunstnere; stipender, vederlag for bruk og garantert minsteinntekt for profesjonelle kunstnere. Samtidig rettet de seg mot galleriene og museene som visningsarenaer for sitt virke.

Men vel så viktig som NKs arbeid har vært for samtidens kunsthåndverk, har institusjoner som Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum vært, og, de siste 25 årene, Norske Kunsthåndverkeres fond til innkjøp av norsk kunsthåndverk fra samtiden, også kalt innkjøpsfondet.

På innkjøpsfondets nettsider kan man lese at Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum i 1900 «ble sett på som et radikalt, samtidsorientert og provoserende museum i Europa som i tillegg lå så langt nord at man knapt kunne tro det var kunst og kultur der.» Denne radikaliteten synes det som at museet ønsker å bygge videre på når det står videre at «Som det eneste gjenværende kunstindustrimuseum i Norge ønsker Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum å rendyrke sin egenart. Det samtidige kunsthåndverket – enten det er fra Japan, U.S.A., Europa eller Norge - vil være vårt satsningsområde i årene som kommer. Vi ønsker å være et museum for internasjonalt samtids kunsthåndverk.»

Med Jan Lauritz Opstad i direktørstolen i Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum fra 1979, hadde kunsthåndverkerne enn våpendrager og nær venn i de spede årene på begynnelsen av 1980-tallet, da de skulle befeste sin stilling som yrkesaktive kunsthåndverkere.

Borghild Rudjord UnnelandFeiekost2007Opstad formulerte det slik da han i 1989 skrev om ”en ny bevissthet for kunsthåndverket”: «sjelden har en kunstgren vist en så voldsom utvikling som kunsthåndverket har gjort de siste tyve årene».i Opstad trekker for øvrig også frem Hannah Ryggen som foregangskunstner for den politiske bevisstheten som kom til uttrykk i deler av kunsthåndverket den gangen. Og han legger vekt på at kunsthåndverkerne i stor grad var kvinner og at kampen for å gjøre kunsthåndverket til et yrke, til noe mer enn en utvidet hobby, falt sammen med kvinnekampen på 1970-tallet. Opstad mener også at kunsthåndverkets brudd med brukskunsten, Scandinavian Design og funksjonalismen, kunne klassifiseres som post-moderne.

Men han lanserer også begrepet neo-tradisjon om det kunsthåndverket han ser på 1980-tallet. «I Norge begynte kunsthåndverkerne å se det eksotiske i sin egen kultur», skriver han, og videre: «Gamle, lokale og tradisjonelle teknikker og bruk av tradisjonsrike materialer er blitt tatt opp igjen og omformet i et moderne uttrykk».ii

Denne tendensen ble tydelig markert i Trondheim i 1988 med utstillingen Neo-Tradisjon som viste internasjonale kunstnere og kunsthåndverkere. Utstillingen, som sto i perioden 16. oktober til 13. november og ble vist i både Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum og Trøndelag Kunstnersenter, ble av tidsskriftet Kunsthåndverk vurdert som så betydelig at det dedikerte et dobbeltnummer til den (nr 32/ 33 – 1989).

I lederen skriver redaktør Kirsten Waarli: “Viljen til nytenkning og satsing og det meget gode samspillet mellom de to institusjonene og NK-Midt Norge, var med på å gjøre Trondheim til Norges kulturelle midtpunkt i noen oktoberdager i fjor, da også et seminar og et symposium med temaer knyttet til utstillingen fant sted i forbindelse med åpningen.”iii Styrken i ustillingen mente Waarli lå i at den antydet “at variasjonene i det kunstneriske uttrykket beveger seg mer innenfor det personlige og den enkelte kunstners kunnskaps- og tilhørighetstrang, enn i en videreutvikling av lokale tradisjoner.”iv

Utstillingen, og boken til Opstad, markerte et høydepunkt for denne perioden av kunsthåndverkets historie – eller kanskje det er bedre å si et omdreiningspunkt – en slags oppsumering men også en plattform for videreutvikling. Gjennom Opstad var museet som en viktig diskursiv kraft for den fremvoksende generasjonen av kunsthåndverkere.

Etter en eksplosiv utvikling på 1990-tallet, der deler av kunsthåndverket ble konseptuelt orientert og grenseoppgangen mot samtidskunsten ble mer utydelig, viste museet igjen diskursive muskler i 2007 med utstillingen Everyday Life, initiert av Edith Lundebrekke og Knut Astrup Bull. Utstillingen som var basert på det den gang upubliserte manuset til "En ny diskurs for kunsthåndverket" (Knut Astrup Bull) besto av både en juryert del og en del med inviterte kunstnere. I juryen satt, foruten Lundebrekke og Astrup Bull, Anne Britt Ylvisaker og Anette Lund.

Utstillingens mål var «å debattere og styrke kunsthåndverkets identitet i en tid hvor begrepet er i ferd med å forsvinne»v og viste arbeider av Franz Schmidt, Jennifer Forsberg, Kari Steihaug, Anne Helen Mydland, Anders Ruhwald, Pontus Lindvall, Eva Schjølberg, Kjell Rylander, (inviterte) og Erlend Leirdal, Borghild Rudjord Unneland, Anne-Gry Løland, Katrine Ellefsen, Maria Manuela Rodrigues, Brit Dyrnes & Arild Juul, Ingrid Askeland, Ruta Pakarklyte, Elise Kielland, Camilla Krogli Hansen & Jeanett A. Goodwin, Jørgen Moe (juryerte) i tillegg til de fire studentene Maria Brinch og Aurora Passero (KHiO) samt Thomas Delle Donne og Asta S Gulliksen (KHiB).

Som listen over kunsthåndverkere viser – de aller fleste av dem er etablerte navn i dag som har vært med på å reformulere hva det vil si å være kunsthåndverker – klarte utstillingen å ta temperaturen på det som skjedde, og ikke minst fange opp de som satte premissene for kunsthåndverksdiskursen i en årerekke, og fram til i dag.

Det hører til historien at Everyday Life ble vist i en periode som bar preg av at kunsthåndverksbegrepet var noe selv NK manøvrerte unna til fordel for fokus på de ulike material/faggruppene. Dette ble f eks tydeliggjort i NKs årlige mønstring av kunsthåndverk som i perioden 2002-2008 var omgjort til materialspesifikke triennaler.

Sånn sett var kanskje Everyday Life en medvirkende faktor til å vitalisere kunsthåndverket som samlebegrep. Og som med Neo-Tradisjon nesten tyve år tidligere, kom det parallelt en bok fra en av Nordenfjeldske Kunstindustrimuseums kuratorer som analyserte kunsthåndverkets tendenser på forbilledlig vis - Knut Astrup Bulls En ny diskurs for kunsthåndverket: en bok om det nye konseptuelle kunsthåndverket. vi

Landets og feltets øyne er fortsatt rEdith-Alnafossen-Kontorpark-1600x1045ettet mot Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum med jevne mellomrom; denne uken åpner Edith Lundebrekke en stor separatutstilling i bygget, ifjor - i forbindelse med NKs 40-årsjubileum - satte NK Midt Norge opp et program under tittelen “Vi bryter oss inn”, smykkekunstner Felieke van der Leest åpnet også stor utstilling der i fjor høst.

Men de vågale prosjektene, de ambisiøse og fremtidsrettede prosjektene virker å være i mindretall i nyere tid. Faktisk kan man fort få inntrykk av at NK Midt Norge klarte å skape mer entusiasme for kunsthåndverket enn mange andre utstillinger som museet selv setter opp. (Spesielt nedslående er det å lese om og se bilder fra blomsterutstillinger og H&M-utstillinger.)

Er det da sånn at driven bak og rundt utstillinger som Neo-Tradisjon og Everyday Life, som satte nye diskurser på agendaen, er stilnet noe hen? Og er det ikke samtidig en beklagelighet at museet ikke har vært flinkere til selv å bruke Hannah Ryggen som omdreiningspunkt i utstillinger om kunsthåndverk og politikk, og det nye materialfokuset i kunsthåndverk og samtidskunst?

Som en av få institusjoner som har spesialkompetanse på kunsthåndverk er museet betydelig for de i regionen som jobber i feltet, og for å utdanne publikum til å sette pris på nytt kunsthåndverk. Når Nasjonalmuseet snart stenger får dessuten museet en enda viktigere rolle, også nasjonalt.

Med mye energi i kunsthåndverket generelt, nye møtepunkter mellom design og kunsthåndverk, og kunsthåndverk og samtidskunst, ikke minst med tanke på det internasjonale feltet - der Hannah Ryggen allerede har vist seg som en verdig medspiller - kan man oppfordre museet til å se mer fremover og ta definisjonsmakt, enn slik det synes nå, å klamre seg til samlingen og noen få etablerte størrelser.

I 2017 planlegges Norske Kunsthåndverkeres årsutstilling i Trondheim. Dette er en utstilling som har som mål å vise det beste innen samtidens kunsthåndverk, Det er en god anledning for museet til å legge seg litt frempå og prøve noen nye grep. Kanskje slippe til noen kuratorer utenfra - som Ingun Myrstad (hun bor allerede i byen), Heidi Bjørgan i Bergen og Gjertrud Steinsvåg i Oslo, de kjenner strømninger i Norge og internasjonalt.

Museets historie de siste 40 årene tyder på at institusjonen har vært tett knyttet til utviklingen i feltet, og i tett dialog med Norske Kunsthåndverkere. De siste årene kan det virke som om energien har gått ut av museet, at publikumsfrierier og samlingsutstillinger har flyttet det faglige fokuset. Det ville vært svært engasjerende om Nordenfjelske Kunsindustrimuseum i årene som kommer viser den samme viljen til “nytenkning og satsing” som Kirsten Waarli berømmet det for i lederen i Kunsthåndverk 32/ 33 – 1989.


Les også Åshild Adsen, dir Nordenfjeldske kunstindustrimuseum sitt tilsvar; Et museum som satser
Forsidefoto: Knut Astrup Bull med Paul Scotts A Willow for Ai Weiwei 2011, (Foto: Per Byhring)

i Jan-Lauritz Opstad: En ny bevissthet – Norsk kunsthåndverk 1970-1990, C. Huitfeldt forlag AS, 1989, s. 8
ii Ibid. S. 87
iii Kunsthåndverk No 32/ 33, 1989, s.1
iv Ibid.
v Fra nettsiden http://www.everydaylife.no sist besøkt 27.01.2016
vi Knut Astrup Bull: En ny diskurs for kunsthåndverket: en bok om det nye konseptuelle kunsthåndverket, Akademisk publisering og Unipax, 2007


Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed