Skriv ut siden

Mellom innsikt og utsikt

Kritikk Av Eline Bjerkan (30.08.2018 10:03 | Sist endret: 30.08.2018 11:27)

_DSC7117cPFHos Per Formo er det begrensningene som utgjør mulighetene, innser jeg, i det jeg vandrer rundt i kunstnerens utstilling Dobbelsyn på Trondhjems Kunstforening. Anerkjente Formo er en kunstner (og tidligere Prudence-medlem!) med lang fartstid, hans første separatutstilling var nettopp her på Kunstforeningen i 1990. Nåværende utstilling består av to ulike serier med trykk og maleri fra 2017 og 2018, hvor titlene på seriene gir en pekepinn på de forskjellige bildenes motiv: Linjevokabular og Proporsjonsmoduler mer enn antyder at vi har med strenge geometriske former og repetisjoner å gjøre. 

Fargebruken er påfallende i begge seriene, og består av sterke – gjerne komplementære – farger sammen med flerfoldige nyanser av grått. En stor del av bildene viser abstrakte former som er bygd opp av flere vertikale linjer. Mange av de samme, langstrakte linjene synes å gå igjen i flere av verkene, i alle fall fremstår de ofte påfallende like i formen. Imidlertid har kunstneren tillatt seg små variasjoner: For eksempel kan linjene være krummet eller vinklet på forskjellige måter, og de danner ulike, helhetlige former avhengig av hvordan de kombineres. 

_DSC7205bPFResten av Formos bilder i denne utstillingen preges i større grad av rektangulære former som også gjentar seg, men som er møysommelig skalert slik at de gradvis opptar større og større (eller mindre og mindre) del av bildeflaten. Dette gir på samme tid en følelse av bevegelse og stillstand, på en måte som kan minne om de «fryste» øyeblikksbildene til fotopioneren Eadweard Muybridge, hvor han dokumenterer bevegelsene til mennesker og andre dyr gjennom en rekke stillbilder. Som navnet tilsier, tilhører disse bildene serien Proporsjonsmoduler, mens de linjebaserte arbeidene går innunder Linjevokabular.

På samme måte som Muybridge i sin tid anvendte teknologien for å avsløre øyeblikk det menneskelige øye ikke registrerer på egen hånd, forsøker Formo å frigjøre seg fra sine egne – bevisste, eller ubevisste – innarbeidede vaner og forutinntatte blikk ved å teknifisere sin arbeidsmetode. Ved å begrense det kunstneriske utgangspunktet til et forutbestemt sett med linjer, eller rektangler med fastsatte proporsjoner, er det som om (kunstner)subjektet vil oppnå en viss distanse til sitt eget verk. I utstillingskatalogens introduksjon skriver da Formo også at målet er å «sabotere synets og språkets behov for gjenkjenning av entydig definerte enheter». Den modernistiske arven, med sin form- og flatebevissthet samt brudd med det naturalistiske, skinner gjennom. 

Formos arbeidsmetode, med sitt matematiske rammeverk, er fascinerende og interessant i seg selv. Selv om han som nevnt ikke er den første kunstneren som sverger til sober geometri, er det noe grensesprengende ved å skulle isolere kunsten fra kunstnerens egen feilbarlighet på denne måten. På et vis kan man si at det er et ydmykt grep. Strekker man tanken om denne formale tvangstrøyen langt nok, kan man imidlertid si at kunsten symboliserer en slags dehumanisering, kanskje til og med et pek mot noe transhumanistisk? For i samme håndvending kvitter Formo seg med all slags menneskelig psykologi som ellers kunne tilført et verk dybde, nerve eller vidd. 

_DSC7227bPFArbeidene i Dobbelsyn fremstår gjennomgående og utpreget non-figurative. De skiller seg dermed fra kunstnerens bilde Plantekraft 2, som ble vist inne på Solsiden kjøpesenter i østbyen som en del av prosjektet Slå på kunst, et initiativ som ønsker å generere et større marked for kunst. Her fungerte verkstittelen i seg selv som et tolkningsmessig springbrett, og det var nokså lett å knytte egne assosiasjoner til formene i bildet. Et lignende tolkningsrom er det ikke like lett å få øye på i Dobbelsyn, og når i tillegg flere av bildene spiller på de samme formene og fargene, må jeg innrømme at jeg står i fare for å bli noe «mettet» av utstillingens visuelle uttrykk. Det er vel i grunnen et paradoks at jeg, etter å ha entret Kunstforeningens innerste rom, opplever bildene som forutsigbare – spesielt når det kunstneriske målet i utgangspunktet var en slags transendens av vaner og holdninger.  

Imidlertid, når jeg fortsetter ned til Formos verker som vises i lokalene til kafeen Ni Muser, får de et helt annet liv over seg. Vi skal ikke se bort i fra at noe av denne fornyede vitaliteten til en viss grad beror på enkeltverkenes egenart, men bildene kler unektelig (bruks)rommet sjeldent godt. Det er ikke ment nedlatende på noen måte; etter min mening er ofte kunsten aller mest interessant når den går inn som en aktiv aktør blant sine omgivelser, slik som også Formos veggmaleri Det som viser seg gjør, tilbake oppe i Kunstforeningen. Kanskje er det i dette tilfelle et menneskelig tilsnitt – være seg i form av kaffekopper, lap top-er og lavmælt prat – som skulle til for å lette på det som ellers kunne blitt en noe konform opplevelse. 


Per Formo, Dobbelsyn, Trondhjems kunstforening
Utstillingen står til 23. september og i Café Ni Muser til 25. november 2018



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed