Skriv ut siden

Markus’ grøde

Kritikk Av Gustav S. Borgersen (06.09.2012 14:42 | Sist endret: 12.09.2012 15:55)

[] javisst! Jag funderade: Hur ska jag kunna 34_08använda ett så fantastiskt stycke underbar gran?”, hører jeg Markus Lantto si til en begeistret dame. Utsagnet kunne like godt ha vært ytret på en skogstur, men konteksten er åpningen av Sfinkspositur – Lanttos andre separatutstilling i Trondheim – og granen han taler om, er Dekorerad gran, et stort og sprukkent stykke gran som minutiøst er dekorert med glitterlim i alskens farger. Å være én av mange oppmøtte som snegler seg gjennom RAKE Visningsroms trange lokaler, er på ett vis som å være på skogstur i miniformat: Alle synes ikke at alt er like fascinerende, men hver og én finner noe de setter pris på, noe som til slutt resulterer i at tilsynelatende alle er enige om at det har vært en flott tur.

 

Begivenheten er da også så velregissert i sin utilgjorthet, så bredt allmenngyldig i sin interne originalitet, så vågal i sin hverdagslighet, at man ikke kan være annet enn fornøyd. I tillegg byr kvelden på en kort og uhøytidelig utekonsert med de to profesjonelle musikerne Sturla Eide og Håvard Sterten. De spiller folkeviser på Lanttos selvbygde og håndverksmessig eminent utførte instrumenter, mens kunstneren selv står ved musikernes side og viser seg for folket idet han gladlynt tramper takten med grusvendt ansikt og lukkede øyne. Innenfor inngangsdøren ligger den humoristisk religionskritiske og naturbejaende innertieren av en presentasjonstekst, som kunstneren selv har skrevet. Det er Lanttokveld i Elgesetergate.

 

Å skille mannen fra verket virker i dette tilfellet som en herlig umulighet. Markus Lanttos forrige separatutstilling i byen bar navnet Du er den snilleste svenske jeg kjenner og ble vist på Babel Visningsrom for Kunst i 2009. Nå som den gang, består plakaten av et slags fotoalbumbilde av Markus, og nå som den gang, er verkene å anse som materialiseringer av den godhjertede og lakoniske kunstnerens virke og verdensanskuelse.

 

Det allerede nevnte verket Dekorerad gran, med sitt ”glitterlim møter håndverkstradisjon”-uttrykk, er emblematisk: På avstand pent og pyntelig, på nært hold imponerende detaljert. Like fullt er det først når betrakteren tar inn over seg – eller snarere prøver å se for seg – hvordan verksidéen er unnfanget og videre realisert, at Sfinkspositur åpner seg som utstilling. Mens separatutstillinger ofte kan by på én idé realisert som et antall variabler, er det her motsatt: Knapt nok noen av verkene later til å ha forelegg i en formalmessig, motivforankrende eller tematisk grunnidé.

 

Utstillingens blikkfang er det umiddelbare verket 34_02Klokke, en stor og kokongaktig skulptur som ruver horisontalt ut fra veggen. I den trinne enden er urskiven fra en bestefarsklokke plassert. Slik ligner installasjonen et øye: Urskivepupill foran og sterke øyemuskler bakenfor, som holder det hele elevert over RAKEs karakteristiske mosaikkgulv i tre, et gulv som her virker skreddersydd for akkurat denne utstillingen. Klokke er strippet for overflødig dandasje og plasserer seg ufortrødent som ett av Lanttos flotteste verk i storformat.

 

På samme vegg henger to bilder, et utsøkt lite dyptrykk av en elefant (Styrelsemedlem Elefant) og en abstrakt glitterlimstegning på papir med den ubeskjedne tittelen Getsemane. Sistnevnte verk henger i fin ramme og er kreditert Vidar Aronsson Lantto, kunstnerens seks år gamle sønn. På veggen vis-à-vis henger Mammas tepper, seks sirkulære, fargesprakende og nærmest psykedeliske filleryer, som krediteres kunstnerens mor. Fellesnevneren for verkene er altså ikke at det nødvendigvis er Markus Lantto som har laget dem, men at alle kan relateres til hans sammenblanding av kunstnerisk virke og hverdagslig virkelighet.

 34_06

 

Slike grep kunne i mange tilfeller ha skremt fanden på flatmark, men i denne konteksten føles det naturlig, nesten selvsagt. Når jeg omtaler kunstneren som en lakonisk skikkelse, er dette med overlegg: Ingenting er tilsynelatende for stort til å kunne gjøres jordnært. I den innledningsvis nevnte presentasjonsteksten skriver Lantto om en sneversynt prest i Brasil, om skogsarbeidere på søramerikanske palmeoljeplantasjer og om et utvalg sfinkstyper. (”Man vill så gärna tro att man funnit svaret på mänsklighetens gåta så fort man grävt upp ett gammalt kranium någonstans. Men det finns alltid någon benbit som är ännu något äldre någon annanstans.”) Alle kan prøve seg, men få lykkes i å være så innsnevrende global uten å fremstå som en naiv og halsstarrig posør.

 

I et dobbelt videoverk – med den treffende tittelen Passgång – ser vi i én projeksjon Markus Lantto, i en annen en jevnaldrende kvinne ved navn Barbro. (Verket er kreditert Barbro Husebye.) Begge snakker om den gangen da de dro sammen til Egypt, og om hvordan den andre ikke innehar riktig holdning til omgivelsene. To stiliserte beretninger om to verdensanskuelser på ett og samme sted. Hun omtaler ham som en forsoffen og sneversynt person som ikke evner å blottstille seg overfor naturens åndelige og utemmelige kraft. Han omtaler henne som et skvaldrende naturbarn med feng-shui på hjernen. Når de to videoene sammenstilles, kolliderer de to livsanskuelsene, og betrakteren presses imellom de to innfallsvinklene uten evne til å være enig med noen av dem.

 

Og det er i dette mellomsjiktet hele Markus’ virke befinner seg. På grensen mellom uhøytidelig nonsens og flagrende samfunnskritikk, mellom det pedantiske og det barduse, mellom det tradisjonsbundne og det autodidakte, mellom det ironiserende og det ektefølte, mellom det lokale og globale. Men uansett hvilken fasett han velger å materialisere, møter du håndverk. Den fortreffelige lille utstillingen med den enigmatiske tittelen Sfinkspositur inntar en mellomposisjon der håndverk møter håndverk. For den rurale flanøren Markus Lantto eksisterer ikke skillet mellom jobbliv og privatliv.

 



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed