Skriv ut siden

Luftige ideer, vage planer og ufullstendige svar

Kommentar Av Marit K. Lykken Flåtter (17.02.2016 09:40 | Sist endret: 22.03.2016 09:14)

"Samtidskunstens tidshorisont er og skal være varierende. Dette må legges til grunn for en aktiv
forvaltning av KORO-samlingen." KORO, Kunst i offentlige rom, Norge, strategiplan (2014-19)

Det hender at hus- og gårdseiere lagrer skrot i utkanten av eiendommene sine. Eller kanskje kaster de fra seg slitte sofaer, ødelagte verktøy, freongassfylte hvitevarer og utgåtte batteridrevne plastgjenstander i hauger og dynger langs elveleiene. Noen tar trillebåra med hageavfall, trasker bortetter asfalten noen meter fra villaen sin for å lempe de (engang så prangende) tropiske vekstene, dehydrerte tujaene og annet 'uherdig' fra plantasjen for å la det krangle med den norske floraen. Så lenge det er ute av syne – utenfor gjerdet – eksisterer det tilsynelatende ikke.

flyvendeteppeDersom det er vanskelig å gjenkjenne kunsten i offentlige rom i dag (eller i morgen) som noe av høy kvalitetsmessig, estetisk og/eller håndverksmessig verdi, noe som er plassert ut på akkurat dette stedet for å tilføre det betydning, men at fenomenet istedenfor virker som skjødesløs dumping av utdaterte verk og gjenglemte gjenstander, bør noe gjøres.

27. januar i år tok ArtSceneTrondheim med artikkelen Ubesluttsomhet i offentlige rom til orde for en evaluering av utsmykkinger i det som promoteres som ”Norges største samling” av kunst i offentlige rom, nemlig Trondheim kommunes utsmykkingsordning. På bakgrunn av tilbakemeldinger om kunstverket og det landskapsarkitektoniske inngrepet i det som nå er blitt omdøpt til Julius Paltiels Plass, ble det stilt spørsmål om det på prinsipielt grunnlag (noensinne) er mulig å reversere utsmykkinger som ikke lever opp til intensjonene. Ansvarlig rådgiver i ordningen, Ulrika Wallin, avviste at en slik mulighet finnes per i dag. (Se artikkel).

Kort tid etter kunne kommunalråd Geirmund Lykke (KrF) fortelle på facebook at formannskapet på tampen av fjoråret, den 24. november 2015, hadde behandlet og sluttet seg til Regional strategi for kunst i offentlige rom 2016-2020: "Her synes jeg det er gode momenter for å komme videre, men kanskje er den ikke tydelig nok på behovet for å evaluere allerede utplasserte kunstverk. Det vil jeg ta et initiativ til i neste formannskapsmøte." Tidligere kulturpolitisk talsmann for Høyre, Kjetil Utne, uttrykte at debatten er interessant og at: "Som politiker er det nok lett å fokusere på å skape nye ting, mens forvaltningen er lett å glemme. Det er lett å tenke på et kunstverk som noe som har en evig verdi. I en oppbyggingsfase er det sannsynligvis riktig å fokusere slik også, men nå er nok tiden inne for å se på om det skal gjøres endringer(...)".

På oppfordringen om å arbeide for en mer faglig fundert utsmykkingsordning, og muligheten for å evaluere allerede utplasserte kunstverk, ble den dermed diskutert i formannskapsmøte den 2. februar i år. Denne teksten tar for seg rådmannens svar på spørsmålene Geirmund Lykke fremmet og bruker eksempler fra KORO, Statens organ for kunst i offentlige rom sin tilsvarende strategiplan (2014-19), for å vise vei om at en annen kunstforvaltning ikke bare er mulig, den praktiseres allerede:

paltiel03På spørsmålene knyttet direkte til Paltiels Plass opplyses det om at det finnes et regelverk om en garantitid på 3 år som kommunen kan velge å bruke. Godkjenning av kunstverket ble framskyndet for å kunne innvies i forbindelse med Holocaustmarkeringen 27. januar 2015 – altså ett år før det måtte repareres i slutten av januar 2016 – og hvor ansvarlige arkitektkontor Haugen/Zohar, til tross for intensjonen ("Alt vi tegner som ikke er av temporær bruk, er ment å vare så lenge som mulig") likevel har valgt skjøre materialer til bordplaten: "Noen av de mer skjøre håndstøpte akrylbitene har blitt knust på grunn av temperatursvingninger i transporten over fjellet" (fra samme artikkel). Angående dette forklarer rådmannen: "Dersom det viser seg at bruken av parken og bordet blir annerledes enn tenkt og planlagt, vil vi se på og vurdere konsekvensene av det i de nærmeste tre årene. Vi arbeider også med å se på hvordan bordflata kan beskyttes for en eventuell røffere bruk. Det er så langt avholdt halvårsvise evalueringsmøter med kunstner og det vil fortsette ut garantitiden på uteromsarbeidene – 3 år. Etter denne perioden vil vi gå over i en permanent driftsfase."

Det kan hende at rådmannen legger det generelle regelverket tilknyttet bruk av investeringsmidler i offentlig sektor til grunn for denne 'garantitiden på uteromsarbeider på 3 år'. For her heter det at kommunens 'investeringer må ha en levetid på minst 3 år'. Det virker likevel som om intensjonen (jfr. "(...)gå over i en permanent driftsfase") er å forlenge problemet: forsterke, fikse og bøte på – langt over det som vil være økonomisk forsvarlig framfor reklamasjonsmulighetens ordlyd ”Takk, men nei takk - kunstverket virker faktisk ikke”.

På spørsmål om minnestedet kan sies å innfri intensjonen om å være et sted for refleksjon og dialog, og om det blir brukt i den grad oppdragsgiver hadde håpet på, forklarer rådmannen at om stedet ikke uoppfordret benyttes av trønderne, skal bruk og samtale rundt kunstens betydning instrueres: "Jødisk museum sammen med Den kulturelle skolesekken [er] i gang med planlegging av et formidlingsopplegg til skoleklasser i Trondheim. (...)elevene, sammen med en formidler, besøker stedet og har en dialog ved bordet rundt aktuelle tema knyttet til arven etter Julius Paltiel, og ikke minst ser nærmere på bordet og hva det symboliserer." Der Kunstplanen ikke samsvarer med terrenget sørger altså kommunen slik for å institusjonalisere (dette behovet i) offentlige rom.

KORO, skriver i sin strategiplan (for perioden 2014-19): "Kunst i offentlige rom er kunst som må forholde seg aktivt til arkitektoniske, sosiale og kulturelle kontekster. (...). Premissene for å gjøre bygg og uterom til ytringsrom for kunst bør være gjennomtenkte og godt begrunnet og forankret." Her må man anta at formidlere rundt bordet på Paltiels Plass, eller i andre tilsvarende mindre vellykkede utsmykkinger, må (instrueres til å) sette inn det ekstra giret for å overbevise seg selv om verkenes betydning.

rubiks_kurve-1I det avgjørende spørsmålet i formannskapsmøtet understreker Geirmund Lykke behovet for å inkludere evaluering av allerede utplasserte verk i kommunens regionale strategiplan: "(...)Ved ny gjennomlesning ser jeg at vi har lite oppmerksomhet på evaluering av de installasjonene som allerede er utplassert.(...) Utendørs kunst har et langt mer varig preg. Derfor er det viktig at vi har en evaluering også av kunst i offentlig rom." Han stiller formannskapet følgende spørsmål: "I hvilken grad blir Kunst i offentlig rom omfattet av evaluering etter en tids bruk? Vil slik evaluering kunne inngå i arbeidet med Strategi for kunst i offentlig rom?"

Rådmannen gjør her en snedig manøver. Han hopper over Lykkes konkret formulerte spørsmål for i stedet å bortforklare at et behov eksisterer gjennom å avvise ArtSceneTrondheims djerve, men tydelige forslag om å redusere samlingen med 10 prosent, etter KODE-direktør Karin Hindsbos anbefaling overfor museene. Man er forsåvidt vant med at byråkratiet forsøker å gjøre seg uhåndgripelig, det er likevel, eller derfor, viktig å gå gjennom argumentasjonen som her føres for å legitimere en slik retorisk manøver.

Rådmannens konklusjon om at ordningen er for ung ("ikke har eksistert i mer enn 13 år") og at han derfor ikke råder til "å sette i gang en evalueringsprosess på dette tidspunkt" er et ufullstendig svar. Og det er langt i fra tilfredsstillende på spørsmålet om å inkludere evaluering av utplasserte verk i den ferske strategiplanen (2016-20). For til tross for at utsmykkingsordningen på de ni årene mellom 2003-12 ervervet over 200 nye utsmykkinger/oppdrag, fordelt på 130 plasser i byen, med størst tyngdepunkt i bydelene (tall fra 2012), så virker rådmannen å mene at en evaluering på generelt grunnlag kan tilbakevises helt og holdent fordi de 200 år gamle museene på sin side sliter med lagringsplass for flere titusen gjenstander. Logikken synes å være at Trondheims utsmykkingsordning kan ligge på latsiden framover fordi andre forvaltningsområder har større, akutte problemer.

Karin Hindsbos oppfordring om å styrke kvaliteten på museumssamlingen er slik AST har tatt til orde for ingen unnskyldning for ikke å gjøre det samme med Utsmykkingsordningen. Det bør selvsagt inspirere! Og det er her KOROs strategi virkelig kommer oss til unnsetning med følgende formuleringer: "KORO skal bidra til en mer offensiv holdning til kunst i offentlig rom i kommuner og fylkeskommuner og arbeide for styrking av relevant kunstfaglig kompetanse i regionene." Legg her spesielt merke til den kritiske spesifiseringen om at: "den [allerede] eksisterende KORO-kunsten er en viktig kontekst for nye verk som etableres. God forvaltning er en forutsetning for verdsettingen av offentlig kunst og for KOROs allmenne legitimitet. Av denne grunn er det viktig at KORO bidrar aktivt til at samlingen som helhet holder samme kvalitetsmål som den nyproduserte kunsten." Tydeligere kan det knapt sies.

I vår artikkel ble det påpekt at den mest åpenbare forskjellen mellom museumssektorens og Utsmykkingsordningens utfordringer er at museene kan holde den mindre gode kunsten vekk fra en intetanende offentlighet. Denne henvises da sannsynligvis også til de vanskeligst tilgjengelige stedene i magasinene slik at de ansatte sjelden støter på dem i konserveringsarbeidet, registreringen eller i utstillingsøymed. Det totalt motsatte foregår i det offentlige rom hvor den mindre vellykkede kunsten ikke bare plasseres på sokkel til allmenn beskuelse, og noen ganger forargelse, den får i tillegg landskapsarkitektonisk bistand til å omforme og redefinere store plasser og uterom slik at den både lyssettes, formidles og får større boltreplass på bekostning av flere hundre år gamle trær eller andre urbane parkinnslag – allment anerkjent dårlig kunst skal virkelig vises!

Det statlige organet KORO er nesten førti år gammelt, altså bare en generasjon eldre enn det som går under betegnelsen ”Norges største samling”. Ingenting hindrer KORO, som vi har lest, både i å utøve rådgivende makt for kvalitetsheving av ordningen og samtidig forsøke å finne verktøy for å etterprøve de utplasserte kunstverk av den grunn. Det demonstreres altså slik to diamentralt motsatte forvaltningsmåter av kunst i offentlige rom: fra statlig hold ligger det allerede i strategiplanen, mens på lokalt plan forsøkes ansvaret å fraskrives.

_DSC6636Ansvarlig rådgiver Wallin er tydeligvis på linje med rådmannens anbefaling fordi hun uttalte i Ubesluttsomhet i offentlige rom at "Utsmykkinger skiller seg fra kunsten som stilles ut i museer, den er jo kun én promille av den kunsten som produseres, og som representerer det beste man har å by på av kunst". Videre sier hun i nevnte artikkel: "På et generelt grunnlag kan jeg si at utsmykkinger mer er å anse som forskningsarbeid. Det produseres mye kunst, den vil alltid variere i kvalitet og framstå forskjellig. Kunst i offentlige rom kan i stedet, mener jeg, sammenlignes med forsking og utprøving. Det vil vise seg over tid om de permanente verkene fungerer i omgivelsene."

Er det ikke snarere slik at forvaltningen av både kunsten i uterommene og i landets museumssamlinger skal ha en intensjon om å være en samling verker og gjenstander av høyest mulig kvalitet? – Ja, at man i det minste har ambisjoner om å velge ut den ene virkelig gode og inspirerende prosenten, også her? KORO sentralt har nedfelt at "Ordningen skal stimulere til produksjon av kunstprosjekter av høy kvalitet i kommunale og fylkeskommunale bygg og anlegg". Utsmykkingsordningen lokalt ønsker da egentlig at: "Det skal være en gjennomtenkt sammenheng mellom valg av kunst, plassering av denne og kommunens planer for utviklingen av byens offentlige rom. Det skal legges vekt på nyskaping og kunstnerisk kvalitet i prosjektene som prioriteres." (Fra Trondheim kommunes utsmykkingsordning).

Ansvarliggjøring

I motsetning til der hvor KORO offensivt i sin strategi forsøker å arbeide for en "Avanonymisering av både rådgivere og kunstkonsulenter [fordi dette] kan være et viktig virkemiddel for å sikre gode faglige resultater", lemper rådmannen her gjennomgående i sin forklaring ansvaret for de mindre gode utsmykkingene på den enkelte kunstkonsulent, oppnevnt av Trøndelag Senter for Samtidskunst. Her må det skytes inn at både TSSK og kunstkonsulentene på sin side bør ha meninger om det faktum at forvaltningsorganet gjennomgående forsøker å dytte det hele ansvaret over på det nederste/utøvende, men beslutnings'udyktige' ledd: "Når det gjelder kvaliteten på konstruksjoner og materialmessige løsninger er det spesielt to faktorer som er vesentlige. Først og fremst kommer kunstnerens kompetanse, men kompetansen til de innleide konsulentene, som leder alle kommunale prosjekter, er også av stor betydning. En sentral del av konsulentoppdraget er å påse at verket holder mål, både kunstnerisk og materialmessig. Evalueringsrapporten fra 2009 påpekte at kompetansen til de eksterne konsulentene er et av de viktigste forbedringspunktene i prosessene med kunst i offentlige rom."

Det fortsettes med å forklare at dårlig gjennomføring i all hovedsak beror på de kunstneriske konsulentene: "Feltet har også i lang tid hatt behov for en profesjonalisering, spesielt når det gjelder gjennomføringsprosesser. Det er en viktig forutsetning for å gi best mulig arbeidsvilkår for kunstnerne og ikke minst best resultat. Men en profesjonalisering forutsetter en grundigere skolering av konsulentene som skal lede prosjektene, noe som også evalueringen fra 2009 dokumenterte. Dette er noe verken Trondheim kommune eller andre kommuner kan løse på egen hånd." Dette understrekes igjen med at "Verkenes kunstneriske og materialmessige kvalitet avhenger, som tidligere nevnt, i stor grad av kompetansen hos den enkelte kunstneriske konsulenten, som i stort sett alltid leder arbeidet med etablering av kunst i offentlige rom i Trondheim."

Det er for all del viktig med god prosjektledelse, men i tillegg til at det her indirekte fortelles at kommunen har erfaringer med en god del dårlig gjennomførte utsmykkinger, så tydeliggjøres det også at Utsmykkingsordningen omstendelig fraskriver seg det overordnede ansvaret. For det er vel slik at kunstplanene som utarbeides av kunstkonsulentene ikke godkjennes av konsulentene selv. Dette er det først og fremst TSSK som administrerer, men også ansvarlig rådgiver i kommunens ordning har ansvar for å følge prosjekter og gripe inn om det viser seg nødvendig. Hvis denne mot formodning ikke opplever å ha nok myndighet til å gripe inn, avslutte eller fjerne utplasserte verk, så er det større grunn til å innlemme, framfor å avvise, dette punktet i strategiplanen med det aller første. KOROs ønske om å avanonymisere byråkratiet i utsmykkingssaker understrekes å være både et viktig trekk for å åpne prosesser, samtidig som det er faglig ansvarliggjørende.

Det er selvsagt bra at man forsøker å øke kompetansen i framtiden, jamfør formuleringer som "det er helt nødvendig å få en slik utdannelse [i samarbeid med KiT, NTNU] på plass for å sikre at vi i fremtiden får gode prosjekter i uterommet." Dette betyr likevel ikke at de allerede mindre gode manifestasjonene i offentlige rom skal behøve å stå i evig tid.

Evaluering inn i strategiplanen

Etter å ha lest rådmannens svar er det to ting det virker å være misforstått ved ASTs opprinnelige oppfordring. Det ene er at det skulle være Utsmykkingsordningens ene rådgiver selv som skal foreta vurderingene. Den oppgaven må selvsagt settes bort til en uavhengig faglig gruppe og KORO vil være en naturlig instans å forhøre seg med om gjennomføringen av dette. Det andre er at AST skal ha tatt til orde for en ensidig kunstnerisk (estetisk) gjennomgang av verkene. Så 'snevert' tenkt er det dog ikke. Vi er uansett glade for at initiativet til denne debatten allerede setter i gang tankeprosesser omkring hvordan dette skal kunne gjennomføres. Derfor er eksempelet Olav Tryggvasson-statuen på torget – som rådmannen trekker fram og hvor oppfatningen av at denne eksempelvis og udiskutabelt har kulturhistorisk verdi, men ikke nødvendigvis er håndverksmessig sterk – noe som er helt i tråd med de hensyn som et eksternt faglig vurderingsorgan skal måtte ta. Spørsmålene som er stilt omkring kunstverket på Paltiels Plass er da også flerfoldige og åpne, og forsøker å berøre mange aspekter ved verket.

Det er i denne sammenheng verdt å minne om at kunstplanene som utformes til hver og én utsmykking er et viktig verktøy man kan gå ut ifra når man skal vurdere hvorvidt kunsten er i nærheten av å fylle sin opprinnelige funksjon/hensikt/rolle, etter tre, fem eller ti år.

_DSC6644Rådmannens andre drøfting lyder: "Hvis vi skal evaluere den kunstneriske kvaliteten til verkene i Utsmykningsordningen bør det starte med de verkene som har stått lengst", noe som virker å være en for hastig nedskrevet påstand. Hvis dette mot formodning var fordi man aldri i nåtid kan spå hvor attraktive de sist uplasserte kunstverk(ene) vil bli i framtiden, så er det med all respekt for "forsøkene" å melde likevel de seneste verkene hvor kvaliteten spriker mest. Det er mye som tilsier at det faktisk er her man må starte, både på grunn av mengden prosjekter som gjennomføres årlig, men også fordi den totale kvaliteten ved verkene varierer. Mange vil måtte kasseres av den enkle grunn at de er ødelagte. Der har allerede kommunen 3 års garantien sin – om teknisk og/eller materialmessig svikt påvises – å gå etter. Den forgjengelige utsmykkingen på Svartlamoen av Michael Johansson har totalt endret kvalitet siden den ble satt opp i 2010. Om forfallet er et poeng ved verket er en ting, om det er særlig forsvarlig, en annen. Det at verket kan forstås som å kommunisere forfall er kanskje også litt uheldig, området det er plassert i tatt i betraktning. Tidligere var verket å anse som en hyllest til alternativ livsstil og gjenbruk, nå mer som en kritisk manifestasjon.

Nok beslutningsvegring

Rådmannen mener også at: "(e)n viktig opplysning i denne sammenheng er at til forskjell fra å redusere gjenstander i en museumssamling så trer Åndsverksloven inn ved en eventuell fjerning av verk i det offentlige rom. Begrunnelsen for å fjerne bestillingsverk må være saklig og en fjerning av et verk ut fra rent kunstneriske kriterier vil være en vanskelig sak som kan få rettslige etterfølger for kommunen." Dette kan umulig stemme. Slipper virkelig museene lettere unna ved snakk om å kaste, selge eller fjerne verk? Fra det opprinnelige innspillet av har det dessuten ikke vært tenkt bare ut i fra kunstneriske kriterier. Også her kommer KORO (både saklig og tydelig) oss til unnsetning: "Samtidskunstens tidshorisont er og skal være varierende. Dette må legges til grunn for en aktiv forvaltning av KORO-samlingen. Et viktig tiltak vil være at det opparbeides rutiner for vurdering av kunstens holdbarhet og tiltak som er relevante sett fra et samlingsperspektiv. Kunst som er egnet for et langt liv bør ivaretas. Den som ikke er det, bør dokumenteres og fases ut. KORO bør innarbeide kontraktsbestemmelser og evalueringssystemer som sikrer gode rutiner for ivaretakelse og kassasjon."

At rådmannen foreløpig konkluderer med at man på ingen måte har intensjoner om å ha en aktiv forvaltning, blir uforståelig når KORO av kvalitetshensyn går langt i å ville trimme samlingen sin: "[Ordningen] representerer store kulturelle, kunnskapsmessige og økonomiske verdier. Dette er kollektive verdier som må sikres på et forsvarlig nivå. Ny kunnskap gir grunn til å tvile på om den nåværende forvaltningsordningen er forsvarlig. Dette bør rettes opp. (...) Det er en klar tendens at mengden av henvendelser på generelt nivå er økende. Interessen for, og aktualiteten av, god forvaltning av kunst i offentlige rom blir sterkere vektlagt både innad i fagmiljøet og i offentlig debatt. Undersøkelser av kunstens tilstand peker i retning av at det er et klart behov for å styrke KOROs kapasitet, kompetanse og ambisjoner på området."

Vi bør la KOROs brett-opp-ermene-strategi synke inn når vi leser rådmannens konklusjon, og som det forklares at ligger til grunn for den nye regionale strategien (2016-20). Da Utsmykkingsordningen i 2009 ble evaluert tok "(r)apporten(...) i liten grad opp en rent kvalitativ vurdering av kunstverkene fordi det, som rapporten konkluderte, er generelt vanskelig å måle hvorvidt et kunstverk har høy kvalitet." I stedet for å innhente kompetansen for å systematisere og gjøre kvalitative vurderinger, har kommunen nedslående nok landet på et totalt uforutsigbart vurderingsgrunnlag, noe som virkelig gjør utsmykkingsordningen mottakelig for angrep fra alle hold: "I rapporten ble i stedet brukernes vurdering av kunsten på de kommunale enhetene vektlagt og brukt som en del av grunnlaget."

Trondheim kommunes visjon ”Utsmykkingsordningen på sitt beste representerer en mulighet til å skape refleksjon over og kanskje også bevegelse i det offentlige rommet. Slik sett kan man si at poenget ikke primært er å forskjønne byen, men å gjøre den mer vital. Hvilket vil si at bygninger og områder preges, påvirkes og kanskje til og med transformeres gjennom kunsten” er noe alle kan stille seg bak at ordningen skal strekke seg etter. Dessuten er arbeidsfeltet så godt innarbeidet i norsk forvaltning og med kompetente rådgivere slik at det å ofre faglighet på bekostning av tilfeldig synsing synes å være totalt bortkastet. Oppfordringen blir derfor fortsatt å innlemme forslaget i strategien. Ellers kan det fort bli rotete.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed