Skriv ut siden

Livet som relasjonelle systemer

Intervju Av Andreas Schille (03.10.2012 10:57 | Sist endret: 27.10.2012 16:43)

I en artikkel i septemberutgaven av magasinet ProstheticHead2003_StelarcLovesASTArtforum, skriver Claire Bishop at den såkalte mediekunsten ikke har evnet å infiltrere samtidskunsten. Interessen for analoge medier og sosiale prosjekter virker å stå i et motsetningsforhold til den stadig mer digitaliserte og nettverksorienterte kulturen. ArtScene Trondheim har snakket med Alex Adriaansens, kurator for årets Meta.morf og direktør for_V2s ”Institute for Unstable Media” i Rotterdam, om mediekunst versus samtidskunst, og om hva som kjennetegner årets biennale for kunst og teknologi.

Andreas Schille: Hvordan vil du beskrive bakgrunnen for årets Meta.morf "A Matter of Feeling”?

Alex Adriaansens: Med Meta.morf ønsker vi å formidle at materialer betyr noe og at de utretter noe i verden. Materialer handler og har en aktiv funksjon. Man kan si at teknologi er et dødt materiale og at det ikke aktiveres av seg selv. Men dersom man ser på hva teknologien gjør i samfunnet, er den en veldig sterk drivkraft. Teknologien forandrer og transformerer oss. Forståelsen av denne sammensmeltningen mellom levende og dødt materiale kan gi grobunn for en ny følsomhet for å håndtere de store problemstillingene i vår tid. Reduksjonen av biologisk mangfold eller hvordan klimaendringene påvirker oss, for å nevne noe. Prinsipielt tror jeg vi må prøve å forstå mangfoldet som et gode i samfunnet.

Det Meta.morf forsøker å gjøre er å se denne kompleksiteten fra et materialistisk synspunkt - du kan spørre deg selv hva dette materialet gjør og hvordan det henger sammen; hvordan det samspiller og kobles med andre komponenter. Dette omfatter alt fra biologisk, fysisk til sosial form.

AS: Vil du si at den såkalte mediekunsten opererer i en egen sfære, utenfor samtidskunsten generelt?

AA: Det som kjennetegner utviklingen i det som Momentum2011XandreaVanDerEijktidligere ble kalt mediekunst er at teknologien er blitt innebygd i alle materialer, og i alt vi gjør i dag. Så det å gjøre en distinksjon mellom medier, eller å definere teknologisk bevisst kunst som egen teknikk, fungerer ikke lenger. Folk er klar over den nettverksbaserte kulturen vi lever i og som har åpnet konseptet eller ideen om denne kompleksiteten. Man behøver ikke å isolere ting eller å vurdere dem hver for seg - men heller å se dem i lys av hvilke nettverk og hvilken økologi de eksisterer i. Vi har sett hvordan produksjonsmetodene har endret seg på grunn av disse nettverkene, og hvilke sosiale endringer de har medført. Det interessante er at når man ser nærmere på dette, blir man virkelig klar over at det til syvende og sist handler om å stille spørsmål om livet generelt.

I den moderne tradisjonen har man sett på verden med en antroposentrisk blikk. Men er mennesket virkelig sentrum av verden? Er alt ment å være produsert til menneskers bruk, eller for å bli konsumert av oss. Ved å forstå de nye nettverkene kan man komme tilbake til en mer grunnleggende forståelse av hva det vil si å være menneske. Som en del av et nettverk hvor vi former miljøet vårt, samtidig som vi selv formes av miljøet.

Vi ser at teknologien er integrert på alle nivåer og i alle materialer vi omgir oss med, det er for eksempel en fornyet interesse knyttet til teknologisk produserte tekstiler og design. Klær som kan kommunisere og som kan skifte farge etter sosial interaksjon. Gjennom dette fremmes spørsmålet om sosial kommunikasjon, og det gjenspeiles i vår kultur gjennom objektene vi har med oss.


AS: Skapes det en annen bevissthet vedrørende spørsmålene om hva liv er, og hvordan livet på jorda fungerer?

AA: De siste hundre årenes tenkning fra og med opplysningstiden bærer preg av en overbevisning om at man må stykke opp virkeligheten for å se hvordan den er bygget opp. Man forsøkte å gå inn i de minste bestanddelene, partikler og atomer. Og man tenkte at hvis man vet hva atomet består av, kan virkeligheten konstrueres. Dette verdensbildet er antroposentrisk. At mennesket tror det har denne makten, og at man ser bort fra alle de komplekse små interaksjonene som former verden, fører til at mennesket skaper en splittelse mellom levende og døde ting.

AS: Tittelen på årets biennale ”A Matter of Feeling” virker å henspille på interaksjoner mellom emosjoner og teknologisk materiale?

AA: Jeg vil ikke si at inaktivt materiale har en bevissthet, i tradisjonell forstand. Kanskje det er grunnen til at tittelen "A Matter of Feeling" er et godt valg. Fordi det undersøker hva det underliggende prinsippet er, det som får én ting å reagere eller å koble seg til noe annet. Det er på et primitivt nivå, en dypere følelsesmessig opplevelse skjer, og det kan være følelsen.

Det er altså ikke snakk om følelse, i en bevissthetsmessig forstand, som for eksempel at man er klar over hva man gjør, eller at man har valget mellom å gjøre ulike handlinger. Dette minner om Gaia-teorier eller vitalismen, fra starten av 1900-tallet, hvor man tok i bruk et åndelig, semi-religiøst nivå for å finne svarene.

En vital eller performativ oppførsel hos materialer er en benevnelse som jeg velger å bruke. Også for å unngå koblinger til vitalismen, i kunsthistorisk sammenheng. Selv om det såklart er sammenlignbare problemstillinger.

AS: Relasjonelle systemer virker å være et stikkord for å forstå arbeidene i årets biennale, kan du si noe om det?

AA: Alt i dag kan allerede forstås som relasjonelle systemer, som i det å ha forbindelser med hverandre. Meta.morf er selvfølgelig svært interessert i studere hvordan disse relasjonene framkommer. Ved å hente inspirasjon fra relasjonelle systemer tar vi utgangspunkt i det biologiske, fra livet selv, for så å prøve å forstå grunnleggende prinsipper.

Epiphyte Grove2011-Phillip BeesleyAS: Er dette noe som kjennetegner valget av kunstnere til årets biennale?

AA: Ja, det vil jeg absolutt si. Mange verk i utstillingen har en dypere empati og sympati for levende systemer. Og selvfølgelig arbeider mange ut i fra teknologi, selv om de også jobber med alle slags materialer. Biennalen er satt sammen av en svært mangfoldig gruppe kunstnere, som har til felles en måte å arbeide med materialer på, og hvor biologi og teknologi kommer sammen. I Phillip Beesleys ”Epipyhte Grove” for eksempel, er det ulike syntetiske materialer men også kjemikalier brukt i installasjonen - såkalte protoceller. Med disse protocellene får man innblikk i neste trinn i det å kombinere hard-core elektronikk med kjemi. Det er en stor interesse for kjemi som kunstnerisk materiale. Beesley integrerer disse protocellene i sine installasjoner, for å skape et levende system som kan forstå og respondere på mennesker. Dette skjer på en flytende og dynamisk måte som vi kjenner igjen fra våre liv. Han er ute etter denne sammensmeltingen av teknologi og kjemi.

AS: Hvilke fordeler eller ulemper har denne typen samarbeid med vitenskapsmiljøer, for de kunstnerne som er involvert?

Cloacano5WimDelvoyeAA: Du vet, mange av kunstnerne i utstillingen har en sterk forskningspraksis, og en sterk interesse i innovasjon. Men hvis en kunstner spør om de er en del av et vitenskapelig prosjekt, vil forskerne svare nei. Likevel, skillet mellom kunstnerisk og vitenskaplig forskning er vagere nå. Forskjellen ligger i utgangspunktet, som er en subjektiv refleksjon hos kunstnere, og en streng vitenskapelig, metodisk disiplin hos forskere. Vitenskapen tar deler av naturen ut av sin opprinnelige sammenheng og inn i laboratoriet. Forskere mottar dessuten finansiering fra industri og myndigheter. Dette legger visse føringer for hvilken forskning som kan gjennomføres.

Kunstnere har en annen måte å angripe den samme materien, noe som gir ulikt resultat. Kunstnerens utgangspunkt er en subjektiv ledet refleksjon av verden, hvor en personlig bearbeiding av en idé eller et konsept resulterer i et kunstverk. Kunstnere er heller ikke bundet av de metodene som kjennetegner vitenskapen, og er heller ikke for spesialiserte i sin kunnskap. Dette er et fortrinn når man skal formulere den kompleksiteten som utgjør livet.


AS: Det synes veldig aktuelt å gjøre denne sammenkoblingen i en universitetsby. Men, tilbake til skillet mellom medie- og samtidskunst, hvorfor oppfattes disse fortsatt som forskjellige felt?

AA: Men det er mye mediekunst også på de store mønstringene, som Documenta. Man finner alle sjangre, side om side. Så, i mine øyne er det i praksis ikke adskilt. På den annen side, hvis du ser på kjernespørsmålene: Kunstnere som tematiserer vitenskap og teknologi, så finnes det en krets hvor dette feltet møtes og utveksler kunnskap. For mange er det kanskje av mindre interesse å se selve forskningen. De foretrekker heller å betrakte utfallet av den. Så en distinksjon kan ha en verdi, men jeg vil ikke kalle kunsten på Meta.morf for mediekunst, fordi det er et historisk begrep knyttet til videokunsten på 70-tallet og internettkunsten på 90-tallet. Eller senere tids nettverkskunst. Så mediekunst for meg er et historisk definert begrep. Jeg liker å kalle det samtidskunst med fokus på vår teknologiske kultur. Hva gjør teknologien, hvordan transformerer den samfunnet vårt, og hva betyr det i form av nye kunstneriske praksiser.

For meg er ikke kunsten en definert praksis, så hvordan kan vi redefinere kunstbegrepet? Praksisen blir gjenoppdaget om og om igjen av generasjoner i sin egen tid, i ulike kulturelle kontekster. Og i den delen av kunstfeltet hvor teknologisk orienterte aktører møtes, er de veldig bevisste sin interdisiplinære praksis. Dette feltet er et sted hvor alt møtes og blander seg. Det yngre publikum stiller ikke slike spørsmål, om det er høyverdig kunst, eller om det er innslag av populærkultur eller design. De bare går inn i opplevelsen og møter verkene slik de framstår.

AS: Dette synes å være nært knyttet til opprinnelsen av ordet kunst, som noe tilvirket eller menneskeskapt. En artefakt av vår tid.

AA: Kunsten som Meta.morf presenterer er svært bevisst sin sosiale og kulturelle kontekst. Den prøver å formidle de grunnleggende spørsmål denne typen kunstnerisk praksis tar opp, til omverdenen og samfunnet. Mange moderne kunstmuseer er mer opptatt av de historiske linjene, og den pedagogiske effekten av museene er veldig sterk, og selvfølgelig viktig. På 70-tallet kalte museene seg laboratorier for samfunnet. Det å bygge videre på dette laboratoriet som koblet seg til omverdenen, og foret museene med nye kunstverk og ny forståelse av kunst, er grunnleggende. Kunstmuseene i dag er bare store økonomiske maskiner og har mistet laboratorie-funksjonen. Man kan se det over hele Europa, at utviklingen i feltet har blitt overtatt av kunstnerinitierte samarbeid, små selvstendige grupper, og mindre forskningsinstitutt, som ikke lenger har noen plass i museene.

Museene gir oss den historiske bakgrunnen for kunsten, mens nye praksiser gir et vitnesbyrd om kunstproduksjonen i samtiden. Vi må bygge relasjonene mellom det historiske og samtidige igjen. Det tror jeg er veldig viktig.

AS: Det er mange begreper som synes relevante AdriaansensogStelarcfor utstillingen: Økologi, relasjoner, det postindustrielle, materialer.

AA: Det er beskrivende begreper, ja. Postmodernisme også. Jeg tror det er en reell bekymring for at det siste århundret har ført oss inn i alvorlige problemer – det være seg økonomiske og miljømessige utfordringer, reduksjon av biologisk mangfold og sosiale endringer. Det er en logisk linje som fører dette tilbake til modernismen, og dens antroposentriske synspunkt. Nå står vi overfor store problemer som trenger radikale løsninger. Hvis vi overlater dette til nye generasjoner, som bare må forholde seg til det, må vi framheve en forståelse om hvem vi er, hva vi gjør, hvordan vi er en del av verden og hva som er menneskehetens ansvar. I stedet for kun å utnytte og forbruke ressursene. Vi er avhengig av en relasjonell tenkning for vår framtidige eksistens, og for å forbedre verden.



Related news

No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed