Skriv ut siden

Livet som konstnär: Gunhild Moe

Intervju, Tekstserier Av Marit Aronsson (20.06.2016 10:32 | Sist endret: 21.06.2016 11:38)

Få yrken påverkar ens privatliv så mycket som konstnärens, om man ens kan prata om något privatliv. Yrke och fritid flyter oftast ihop, eller så delar man upp dagarna mellan brödjobb, ateljéjobb och fritid. Ju längre jag kommer från min egen MFA-examen i 2007, desto fler varianter av konstnärsliv ser jag utveckla sig både hos dem jag gick på kunstakademiet med, och hos andra kollegor jag möter på runtomkring. Det är alltid lika intressant att höra hur de har löst det till synes omöjliga med att få tid och råd att jobba med konst och i tillägg kanske ha familj och några veckors semester varje år. Och framförallt vad konstutbildningen gjort med deras syn på livet och hur den påverkat de val de tagit. Detta ska jag samtala med några konstnärer om. Samtalen kommer att publiceras med jämna mellanrum under sommaren och hösten, och först ut är Gunhild Moe.

Gunhild Moe är kunsthistoriker, Gunhild_presse10billedkunstner och kurator. Hon bor i Mokleiv i Suldal, som ligger långt ute på landet i Rogaland, där hon driver ett artist-in-residency program och Energihotellet tillsammans med sin man, som hon har två små barn med. Hon är även med och driver Liv på Nes, ett projekt med offentlig konst i Nesflaten, har varit med och startat galleriet Studio 17 i Stavanger, har kuraterat utställningar på Rogaland Kunstsenter och Stavanger Kunstforening och jobbat som kunstkonsulent. Nu är hon aktuell som en av fem nordiska kuratorer till Momentum 2017.

Märit: Hur kombinerar du dina jobb som konstnär och kurator?

Gunhild: Nå må jeg ærlig innrømme at jeg ikke helt føler meg som kunstner lenger, for selv om jeg alltid har likt å lage egne ting så har jeg vært like, eller nesten mer interessert i andre sine verk. Akkurat nå lager jeg ikke egne arbeider, det har jeg ikke kapasitet til, men på en måte har jeg et stort kunstnerisk prosjekt som handler om det stedet jeg bor på. Det er den røde tråden i alt det jeg gjør og jeg tror ikke jeg ville gjort det på samme måte hvis jeg ikke hadde en kunstutdannelse i bunnen.

M: På vilket sätt gör utbildningen en skillnad, menar du?

G: På et kunstakademi blir du vant til å tenke abstrakt for så å prøve å konkretisere ideene. Overført til arbeidssituasjonen min nå, hvor jeg er på et bestemt sted og gjør prosjekter som er relatert til selve stedet, så forsøker jeg å tydeliggjøre de opplevelsene som jeg har, for å tilgjengeliggjøre dem for andre. I en kunstutdanning lærer man seg å hoppe inn i nye ting og å stole på egne vurderinger. Man blir selvstendig og forstår at man selv, like godt som noen andre, kan sitte med svarene. Mange ganger vet man ikke på forhånd hva resultatet skal bli, og det er greit å bare begynne et sted og se hva som skjer. Det er på en måte det som er gjort i utviklingen av hotellet, residencyprogrammet og Liv på Nes, og slik jeg også tenker med Momentumjobben. Det å drive hotell opplevde jeg i begynnelsen som en veldig rar performance; jeg holdt på med noe som jeg egentlig ikke kunne. Andre yrkesgrupper kan jo også befinne seg i en situasjon hvor de arbeider med sånt som de egentlig ikke kan, men jeg tror det er enklere på et vis å gjøre nye arbeidsoppgaver som kunstner. Man er trent til å være i en prosess hvor man prøver ut saker, og resultatet kan enkelte ganger bli annerledes enn man planla. Det er mye som lar seg overføre fra prosesstenkning, også rent praktisk. Gründere som starter opp og driver sine egne bedrifter må jo ordne ut selv og få helheten til å fungere. Det er man også vant til å måtte gjøre som kunstner. Arbeidet mitt, som har utspring i stedet jeg bor på, er forsåvidt ikke å anse som et kunstverk, det er mer som en serie med prosjekter som jeg er intressert i. I retrospekt er det veldig logisk at jeg havnet her. Da jeg gikk på Kunstakademiet i Trondheim holdt jeg på med narrativer, om det var i form av lyd eller litteratur, lagde jeg historier til steder og bygde rom som folk kunne gå inn i. Jeg tror ikke det går an å planlegge den karriereveien som jeg har gått. Jeg har bare tatt de mulighetene som oppstod underveis.

NesflatenbutikkenJeppeHeinfotomontasjeM: Kan du nämna ett par projekt?

G: Sammen med Randi Grov Berger på Entrée i Bergen, arrangerte jeg en flaggutstilling på Nesflaten. Vi brukte både private og offentlige flaggstenger til å lage utstillingen og jeg opplevde at verkene virkelig var med på å definere Nesflaten. Liv på Nes er en gruppe som vil skape et mer attraktivt sentrum i Nesflaten, og jeg er med som kunstnerisk leder. Akkurat nå tar et kunst- og arkitekturprosjekt form på alvor, der den danske kunstneren Jeppe Hein er engasjert for å lage et nytt tak til sentrumsbygget. Taket er en stor trekonstruksjon som minner om et fjellmassiv, som alluderer til omgivelsene.

M: Du bor ute på landet i natursköna Suldal. Vilka kvaliteter har det jämfört med ett liv i byen?

G: Det er mange! Det er selvsagt mindre som skjer her av kulturtilbud og sånn, men nettopp det er med på å skape muligheter til å sette i gang prosjekter. Det er veldig mye plass for oss her, fysisk også. Dette er den største kommunen i Rogaland. Det tar over en time å kjøre gjennom Suldal og det bor ikke en gang fire tusen mennesker her. Kunstmiljøet i storbyene kan lett bli en type "familie", der alle kjenner alle. Som i en ghetto. Mens her i Suldal er det for få folk til i det hele tatt å kunne danne noen kulturghetto. De faste kulturgjengerne utgjør maks tre personer! Det betyr at man som kulturaktør tvinges til å bli kjent med absolutt alle; Man blir nødt til å innse at alle deler av befolkningen er et potensielt publikum. Det er det jo i en by også, men det er mye tydeligere her. Sånn sett har jeg vært veldig tidlig ute med å tenke ut strategier i forhold til å nå publikumere som ikke er endel av den etablerte massen, og det syns jeg er kjempefint. Det er mye å hente i det å jobbe på en liten plass.

M: Saknar du inte att ha kollegor nära, som du inte behöver förklara så mycket för?

G: Jo det hender, men samtidig så opplever jeg at det å bruke et tydligere, men enklere språk når jeg snakker om kunst kan være en fordel. Kunst behøver ikke å være utilgjengelig og folk forstår veldig godt hva det handler om. Det er ikke så veldig ofte at jeg møter kollegaer akkurat nå, men jeg har jo internett så jeg vet hva som skjer i Trondheim, Bergen, Oslo og Stavanger, og holder kontakten med de små nettverkene jeg har i byene.

Jeg blir dessuten FotoEirikMoefraLRinvitert med på ting og jeg prøver å få med meg minst én eller to åpninger i året, sånn at jeg ikke forsvinner helt. Kunstmiljøet i Stavanger er forresten nå inn i en god utviklingsperiode, med internasjonalisering og riktige folk. Tidligere har det vært lite utskiftninger i miljøet og kunstnerne måtte organisere mye selv, noe som kan være positivt, men som også forhindrer at de får jobbet nok med sin egen kunst. Etableringen av Stavanger Kunsthall og ansettelsen av Geir Haraldseth på Rogaland Kunstsenter har skapt en god synergieffekt. I tillegg til at Studio 17, som jeg selv var med på å starte, har åpnet for at flere yngre kunstnere har mulighet til å stille ut i byen. Etter at jeg flyttet til Suldal ble jeg valgt som styreleder for Bildende Kunstneres Forening i Rogaland og tok samtidig Master i kuratorstudiet i Bergen. På den måten fikk jeg utvidet nettverket mitt, med utgangspunkt i det at jeg bor her. Jeg har derfor ikke bare reist fra nettverk, men har egentlig fått utviklet nettverk fra den posisjon jeg har nå. Det er klart at man må gjøre noen grep for å få det til å fungere, og det har jeg gjort. I tillegg kommer det hele tiden kunstnere hit, til residencyen som jeg har startet. Jeg synes det har vært veldig fint å kunne vise andre kunstnere de fordelene som det følger med å jobbe her.

M: Du profilerar Ingeborg Kvame_LRLukkeskåra/ Rådlausjuvet, ditt residency, med en romantisk natursyn, att man kan dra sig undan civilisationen och komma dit och kontemplera i naturen, och på hemsidan citerar du Martin Heidegger. Har du själv möjlighet att uppleva detta mitt bland alla dina olika aktiviteter?

G: Svaret er vel egentlig nei, men samtidig ja, fordi jeg opplever at jeg fordyper meg i det å være her, på dette stedet. Samtidig, jeg har jo små barn og hverdagen min her også. Hotelldriften er i perioder veldig tidkrevende. Jeg er jo i en jobbfase her siden vi driver å bygger opp virksomheten nå. Vi har utvidet Energihotellet med et nytt bygg og ansetter stadig flere folk, og vi har samtidig selv bygget hus. Men ved å bo her har jeg mer tid og kapasitet til å gjøre flere ting enn hvis jeg bodde et annet sted. Det er mye rom her, fysisk og mentalt. Det er ingen fasade eller kulhetsgreie å måtte leve opp til eller å prøve å være en del av. Alle bare lever sine enkle liv her. Det finnes en veldig stor frihet til å være seg selv, av og til på godt og vondt, da, for alle kjenner jo alle og alle vet alt om deg, men det er jo ikke så mye fælt å vite. Jeg er jo her storparten av året, og reiser ganske lite. Derfor synes jeg det er viktig å prøve å finne en ro her hvor jeg er, nyte det som en har i stedet for å tenke på det man ikke har. Det har jo bodd folk her i flere hundre år. Mine foreldre kjøpte gården av Elida Mokleiv, som hadde bodd her hele livet sitt. Hun ble aldri gift, og hadde nesten ikke reist noe, jeg vet ikke om hun så havet engang. Vi var en del sammen før hun døde, og hun kunne snakke om gården med presise detaljer. Hun kunne virkelig masse om sitt eget sted, men med en gang vi snakket om verden forøvrig da ble det vanskeligere å vite. Jeg syns det er veldig fint med den type lokal-, eller nærkunnskap. Nå kan vi jo så mye om det meste. Det er så mye informasjon overalt. Jeg vil jo fortsatt ha informasjon om hva som foregår i verden, men det er likeså viktig å kunne bry seg om og nyte tingene rundt seg. Det å oppdage en stein eller se hvor vakkert et tre er, sånne ting er viktige og bra. Jeg er utrolig glad for at vi skal være i Mokleiv, fordi det er alltid noe å oppdage. Det er en langsom og kunstnerisk prosess.

Energihotellet SuldalFotoLise BjellandM: Du driver Energihotellet tillsammans med din man. Berätta om hur det funkar, om visionerna bakom driften, och om vilken roll det har i lokalsamhället!

G:  Ingen av oss har hotell- eller reiselivsutdannelse, jeg har jo bare en haug med kunstutdannelse og ingen av oss hadde opprinnelig en drøm om å drive et hotell, men vi ble rett og slett skikkelig forelska i Suldal og arkitekturen til Geir Grung, og tanken om å drive noe eget. Vi var ganske naive når vi begynte og kunne egentlig lite. Vi har måttet lære oss alt gjennom prøving og feiling. Min mann, Olav, tar seg av alt som har med økonomien, regnskap, bestillinger etc, og jeg styrer kjøkkenet og prøver å sikre at vi har ansatte som har det bra og gjør en god jobb. Vi er begge i en vertskapsrolle, så vi prøver å få til at de fleste av gjestene treffer en av oss under oppholdet. Jeg trives med å jobbe med mannen min - når vi jobber sammen så blir de fine tingene dobbelt så bra, men til gjengjeld blir de kjipe tingene ganske så kjipe. For å være ærlig så tror jeg at ingen av oss hadde passet i en ni til fire-jobb. Vi er begge ganske ambisiøse og liker å ta styringen og skape noe, og stort sett så er vi enige. Begge drar samme vei.

Energihotellet SuldalFotoLise Bjelland2Visjonen rundt hotellet er å vise fram bygda og naturen fra sitt beste, noe som er en relativt enkel jobb for Geir Grungs 60-talls arkitektur skaper en veldig god ramme. Nesflaten er en liten bygd med ca. 240 innbyggere og vi er den andre største bedriften i fylket. Hydros kraftstasjon, Røldal-Suldal Kraft, som i sin tid bygde hotellet for personalet sitt, er den største. Etter det er det skolen, barnehagen og butikken. Ellers er folk stort sett bønder, med en annen jobb i tillegg. Men de aller fleste driver med forskjellig ting - litt sånn som meg. Derfor føles det ikke så unaturlig at jeg jobber slik jeg gjør.

Det unike med området er at det ligger ganske nært Preikestolen og Trolltunga, men det har milevis med uberørt natur og turstider der en kan gå helt alene. Geir Grungs arkitektur (han tegnet også kraftstasjonen) er også blitt mer kjent, så vi har begynt å få ganske mange arkitekturinteresserte gjester. Nå skal Nasjonal Turistveg også gå forbi her og Allmannajuvet, tegnet av Peter Zumthor, åpner snart i Sauda, så dette området er i ferd med å bli en arkitekturdestinasjon. I denne sammenhengen er det ekstra gøy å jobbe med Jeppe Hein-prosjektet - det føles veldig riktig, også i forhold til turistperspektivet.

M: Att få två barn ganska tätt efter varandra verkar inte ha hindrat dig från att vara yrkesaktiv. Kan du berätta mer om det?

G: Jeg har blitt veldig god på å finne ut av hva jeg bør være med på, og hva jeg kan droppe. Prosjekter som ikke er personavhengig for eksempel, for når man har småbarn er det mye uforutsett som krever at prosjektene noen ganger bare må ta hensyn til barna, og ikke omvendt. Når jeg var med å startet Studio 17 i Stavanger så var det viktig å ikke være med å drive galleriet etterpå. Også har jeg hatt fokus på å være med på ting som kan gjøres på mail og skype, men det handler jo også om geografi.

Samtidig er det viktig å vise barna at foreldrene kan ha mye å gjøre, og at det går an å jobbe med det man har lyst til. Barna må jo bli med på en masse ting, jeg har for eksempel montert utstilling med baby. Jeg har vokst opp med en mor som er politiker, som jobbet mye når jeg var liten, og jeg er jo blitt helt lik selv. Man blir jo flinkere til å bruke tiden flittig når man er blitt foreldre. Bedre på prioritering, helt enkelt. Det er jo veldig få ting en egentlig MÅ gjøre da. Det kan være viktig å lage sine egne spilleregler, og hvis du holder fast ved dem, så fungerer det. Det var veldig ålreit å få den kuratorjobben med Momentum, det ble på en måte en bekreftelse på at det å bo in the middle of nowhere, det å kjøre sitt eget løp, det funker. Jeg er likevel en del av kunstscenen.

M: Tror du att ditt val att bo och arbeta utifrån Suldal konkret har något att göra med att du fick jobbet på Momentum, och vilka tankar har du kring det kurateringsjobbet?

G: Momentum jobber med ulike organisasjoner i de nordiske landene, og i Norge er det OCA som er samarbeidspartner, og som foreslår kuratorer de bør intervjue. Jeg ble kontaktet av dem og bedt om å sende en prosjektbeskrivelse. I starten så tenkte jeg at det ihvertfall kunne være en fin erfaring å bli intervjuet. Men etter at jeg begynte å tenke på prosjektet og formet en beskrivelse som jeg følte ble veldig bra, så kjente jeg at det hadde vært kjekt å være med på noe som er litt større utstillingsmessig enn hva jeg har erfaring med fra før. Det kan nok være at jeg skiller meg endel ut fra andre kuratorer, ved at jeg har valgt å bosette meg og skape prosjekter herfra. Moss, hvor Momentum foregår, har heller ikke en særlig stor kunstscene, selv om de har sin egen biennale og det veldig godt etablerte Galleri F 15, så det er noen liketstrekk i forhold til hvordan en kan, eller må, tenke på publikum. Det er kanskje et litt utradisjonelt valg av dem, men jeg er glad for å ha fått denne muligheten. Det hadde kanskje blitt litt for safe å ‘bare’ jobbe i Suldal, og jeg syns det er utrolig spennende å få være med i dette arbeidet sammen med de andre kuratorene. Vi er ennå bare i startsfasen, men jeg ser at vi er med på å pushe hverandre på en god måte.

M: På vilket sätt påverkar kunstudanningen din verksamhet som kurator?

G: Det er en fordel å ha kjent på kroppen selv alle de usikkerhetene som kunstnere kan ha når man holder på å lage et verk, og jeg vet hvor mye en kunstner bryr seg om arbeidene, og hvor skjør en kan være når man skal vise de fram. En av oppgavene som en kurator må mestre er jo å presentere og formidle kunsten på en oppbyggende måte. Og det er ikke alltid det sammentreffer med måten som kunstneren selv har sett det for seg, og da er det jo viktig å både vise respekt og følsomhet, samt ha en god dialog med kunstnere. Det er en av situasjonene hvor det vil være en fordel å ha vært i samme posisjonen selv. Det føler jeg er en styrke. Jeg tror også at jeg ser på materialitet på en annen måte enn de som kun har en teoretisk utdanning.

I tillegg så tror jeg at kunstutdannelsen i bakhånd gjør at jeg har en visuell tilnærming til kuratering, istedetfor en teoretisk innfallsvinkel, kanskje. Jeg er veldig opptatt av hvordan verkene kommuniserer med hverandre, og jeg kan bruke mye tid på å pirke på detaljer. Jeg er opptatt av hvordan det oppleves, og ikke hvordan det ser ut på papiret. Det er viktig å skrive og tenke, men det er ikke der jeg legger arbeidet. Den største jobben er å få det til å fungere. På den måten, med en stemningsskapende helhet i rommet, ønsker jeg at publikum kan oppleve verkene på sitt beste.



No Comments

Add a comment:

*Required fields




Subscribe to comments RSS Feed